Venteværelset

venteværelse

Venteværelset: hverdagsgleder for en kroniker

Dette er en slags ventetid. Midt i en hektisk periode har jeg fordypet meg i debatten som har gått rundt uføretrygd i kjølvannet av denne kronikken «Gift med en trygdet» og saken om Gudrun, som fikk avslag på trygd på bakgrunn av blogging.

Jeg hadde en morsom utveksling med en annen profesjonell pasient og helseblogger om dette. Vi kom fram til at vi burde se til å klage mye på bloggene våre, for det å ha en positiv og proaktiv profil på nettet og samtidig motta trygdeytelser er tydeligvis uakseptabelt i brede kretser.

Det kom fram utrolig mange stigmatiserende holdninger i forbindelse med disse sakene, og etter å ha lest i diverse kommentarfelt begynte jeg seriøst å tvile på at jeg har det som trengs for å stå fram og dele mine meninger om helse- og trygdevesenet.

Det er lett å være tøff i trynet på bakrommet, men sannheten er vel egentlig at jeg har måttet tenke lenge og vel før jeg bestemte meg for å delta i denne debatten og være dønn ærlig både om mine egne erfaringer og meningene jeg har gjort meg. Jeg er redd for å bli angrepet, hengt ut og dratt inn i meningsløse debatter som ikke leder fram til noe.

De siste 16 årene har jeg kjempet for å få ha et så friskt liv som mulig, til tross for kroniske diagnoser. Jeg har opplevd å møte fantastiske, varme og hjelpsomme helsearbeidere, men også blitt feilbehandlet, mistrodd, avfeiet og stigmatisert. Dessverre er det de negative erfaringene som har vunnet, og helhetsinntrykket mitt er deretter.

Egentlig har jeg ikke ønsket å bruke mer tid og krefter på helseprat. Jeg har jo blitt såpass velfungerende at jeg kan lure de fleste til å tro at jeg er frisk, til og med meg selv. Det krever stadig innsats og veldig mye krefter bare å fungere i hverdagen, skal jeg virkelig bruke av overskuddet jeg har opparbeidet til å vende meg om og kritisere systemet jeg har rømt fra?

Samtidig så er den samfunnsengasjerte aktivisten i meg fullstendig nådeløs. Det går ikke an å sitte stille å ikke si noe. De som har hørt eller lest den sier at historien min taler for seg, men ingen får vite om det hvis jeg ikke våger å stå fram. Og det føles faktisk litt meningsløst å ha gått gjennom så mange år med helvete uten at det skal kunne brukes til noe konstruktivt.

Det var noen tanker fra venteværelset, mens jeg planlegger arbeidet med dianostisert.no og har dratt i gang mange spennende prosjekter som snart kommer til å synes her.

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook0Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

En tanke om “Venteværelset

  1. Hilde Larsen

    Hei Anna!

    Jeg synes du er kjempetøff, og heier på deg hele veien. Jeg er spent på hva du kan få til 🙂

    Selv har jeg vært igjennom en det man kan kalle grusom tid etter at jeg fikk RA, men har tatt tilbake kraften , og jobber meg tilbake til egen helse.

    Jeg sitter her med boken din, og gleder meg til å lese. Stå på Anna, vi trenger flere som deg, og mange vil følge etter. jeg er enig med deg, at noen går gjennom slik et helvete, må kunne brukes til noe kunstruktivt. Jeg skal gjøre akkurat det samme.

    Er du noen gang i Stavanger omsrådet, så hyl ut, jeg vil gjerne treffe deg 🙂

    Stor klem fra Hilde Larsen

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *