Diagnoser og ordets makt

En smerte som ikke går bort, en mage som ikke fungerer som den skal, et rart utslett. Det begynner gjerne med noe sånt ganske hverdagslig. Kronisk sykdom er ikke så ofte spennende og blålysbringende.

De fleste helseproblemer må analyseres og navngis før noen behandling kan begynne, men samtidig som du får din diagnose, får du også en plass på den usynlige pasient-prioriteringslisten. Noen diagnoser er finere enn andre, noen diagnoser åpner dører til all mulig behandling, hjelp og tilrettelegging, mens andre bare innebærer en avskrivning.

Som kroniker har jeg fått oppleve begge deler.

Da jeg utviklet leddgikt som 19 åring, var jeg tydeligvis så heldig å få en sykdom så lå høyt på prioriteringslisten akkurat da. Når det sto RA i journalen min fikk jeg alle medisiner på blå resept (lærte gradvis at dette betød at staten betalte 90% – så de var veldig billige for meg), gratis fysioterapi, hjelpemidler, varmtvannstrening og gode muligheter for helsereiser og mer eller mindre garanterte trygdeordninger. RA var en diagnose som åpnet dører og pengesekker, iallefall på 90-tallet.

Senere brakk jeg ryggen i en dramatisk bussulykke, og da fikk jeg oppleve akutthelsetjenesten. Den var også fantastisk bra! Da skulle det opereres og fikses både her og der, og jeg behøvde ikke betalte noe som helst for tre store ryggoperasjoner. Hadde jeg bodd i et annet land hadde jeg blitt lam og antageligvis hadde hele familien gått bankerott.

Men så skjedde det rare… når den akutte fasen var over og jeg satt igjen med kroniske plager var problemene mine tydeligvis ikke prioritert lenger. Det fantes ingen behandlingstilbud, oppfølgningen var helt tilfeldig og samtidig som jeg nå var blitt funksjonshemmet ble jeg sendt fra en lege til en annen, uten at noen hadde interesse i å sette seg inn i problemet eller å hjelpe meg å bli bedre. Jeg kunne lett fortsatt å være fullstendig invalid og ufør resten av livet hvis jeg ikke hadde funnet løsningene selv og investert egne penger i private utredninger.

Senere har jeg møtt mennesker med andre mer obskure diagnoser og sammensatte problemer, og fått høre hvordan de har måttet kjempe i årevis for å få tilgang til samme hjelp, medisiner, behandling og trygdeytelser som de heldige med «godkjente diagnoser» får automatisk. Helseproblemene deres kan være minst like invalidiserende som en som har MS, diabetes eller RA, men de får absolutt ikke samme mottagelse og langt ifra samme hjelp. Noen diagnoser blir umiddelbart avskrevet som psyko-somatiske og åpner ingen dører i det hele tatt.

Det hele virker så inkonsekvent, ihvertfall sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Om en person blir langtidssyk og ikke kan jobbe koster jo det like mye uansett hvilket navn sykdommen har? Hvorfor er det så stor forskjell på prioriteringene?

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook7Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

5 tanker om “Diagnoser og ordets makt

  1. ~SerendipityCat~

    Noe av det har jo med kjønn å gjøre – typiske «kvinnesykdommer» er ikke like høyt prioritert, blir ikke forsket like mye på, anses mer som sutring. DET er urettferdig, spør du meg! Håper denne ubalansen kan rettes opp i.

    PS: Du burde fått en sånn «subscribe to comments»-plugin på siden din, det gjør det lettere å følge diskusjonene, når en kan få oppdateringer på mail. Syns jeg da!

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Åh! Tusen takk for tips 😀 Driver fortsatt og lærer meg dette her med nytt domene, det er ikke helt som wordpress blogg, selv om jeg bruker wordpress.org software… mye å lære:)

      Ja det med «kvinnesykdommer» lurer jeg på i blant. Er det det at såkalte «kvinnesykdommer» ikke er like godt forstått av medisinsk forskning som gjør at folk ikke får behandling?

      Jeg forstår jo at det er deprimerende å jobbe med folk som ikke så lett kan bli friske, dermed blir det lett slik at sykdommer som er mindre behandlingsbare også er lavere prioritert. Men den type tenkning ender jo med å koste samfunnet utrolig mye, det er jo de langvarige men litt kjedelige lidelsene som holder flest folk ute av arbeidslivet.

      Svar
  2. Hilde S. H.

    Har også opplevet noe tilsvarende som dette. Da jeg hadde kreft ble jeg fulgt veldig godt opp, men alle operasjonene i etterkant som skyldes senskader, – nei da er man plutselig ikke så interessant lenger.

    Ord som: nei, men hva kan du vente etter en slik alvorlig sykdom, – vær glad du er live, – vær glad du har en fot å gå på osv, – er kommentarer jeg har fått av spesialistene. Joda, jeg er veldig glad jeg lever jeg, – men hadde vært fint om noen kunne sett helheten og ikke avfeid ting som senskader som man ikke kan gjøre noe med. For det har jeg også bevist; at mye kan det gjøres noe med, – men det er veldig krevende når man må gjøre det alene, – og uten den hjelp og oppfølging man egentlig burde fått.

    Min konklusjon er; «man skal være frisk for å være syk…»

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei Hilde!
      Velkommen til bloggen:) Takk for at du deler dine erfaringer, det er virkelig tøft å oppleve det med «prioriteringer» på kroppen sånn som du tydeligvis har gjort.
      Og oi!!! De spesialist-kommentarene høres ut som vaskeekte doktor Dust sitater… helt hårreisende!

      Du sier «mye kan det gjøres noe med, – men det er veldig krevende når man må gjøre det alene» – det er en utrolig god beskrivelse synes jeg. Og det er jo akkurat kreftene som skorter når man er syk over lang tid.

      Svar
  3. Tilbaketråkk: Hei Løvebakken! | diagnostisert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *