Uønskede bivirkninger av «Kreativ diagnosesetting»

Den gjennombyråkratiserte velferdsstaten har visse ulemper.

«Alle leger jeg kjenner bedriver kreativ diagnosesetting for å tilfredsstille NAVs krav til diagnoser som utløser rett til sykepenger.» skriver kommunelegen Elisabeth Swensen i sin kronikk i Dagbladet i går.

Det er ingen nyhet at for å få rett til behandling og sykemelding må det finnes ett navn på hva som feiler deg, en godkjent sykdom eller lidelse – jo mer konkret jo bedre. Men et av problemene med dette er at diagnosene i seg selv får effekter langt utenfor sin funksjon. For å tilpasse seg byråkratiet i hjelpeapparatet må legen plassere pasienten i en kategori som åpner for rettigheter, men samtidig fjerner muligheter og medfører varig stigmatisering.

Elin Ørjaseter beskriver en av disse bivirkningene i boka si «Det glade vannvidd» –  da fastlegen er nødt til å gi hennes ganske hverdagslige bekymringer en diagnose – og uvitende fjerner hennes muligheter til å tegne helseforsikring for resten av livet.

Andre enkeltskjebner vitner om diagnoser som blir selvforsterkende – til og med invalidiserende. Noe som kanskje begynte som en helt naturlig livskrise eller trauma i forbindelse med f.eks samlivsbrudd eller en bilulykke blir med en psykiatrisk diagnose befestet som en del av din identitet. Jeg har møtt flere mennesker som er trygdet med relativt milde psykiatriske diagnoser grunnet en krise en eller gang i livet – men som selv om de er normalt fungerende i dag har mistet all tro på seg selv og sine egne evner, og klamrer seg til diagnosen som den eneste forklaringen på hvorfor de ikke klarer å leve opp til de strenge normene for normalt og velfungerende liv. Klistrelappen som skulle hjelpe dem gjennom en tøff tid ble ett livsvarig fengsel.

Swensen skriver: «Den statlige Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998-2008) kostet samfunnet mellom 20 og 30 milliarder kroner. Det eneste vi vet med sikkerhet er at det er blitt flere diagnoser, flere behandlede og ikke minst flere behandlere. I klartekst heter det økt rekruttering og større omsetning i bransjen for psykisk helse

Samtidig som diagnosene strøs omkring med uviss treffsikkerhet, er det mange som tjener penger på det, og da snakker jeg ikke bare om legemiddelindustrien men også innen behandlings- og statsapparat.

Hvorfor kan man ikke få hjelp gjennom en livskrise uten å samtidig stemples som «feilvare»?

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook0Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *