“Du klarer deg kjempebra, godt jobbet!” sier fastlegen min med et smil. Han har spurt hvordan det går med helsa, livet, jobb og samliv, gått gjennom de siste blodprøvene og sett at ting ser bra ut. Vi har jobbet sammen i endel år nå, så vi er blitt flinke til å være effektive. Han vet at jeg ikke liker å komme for ofte, så han ber meg oftest booke en dobbelttime, slik at vi får tid til å prate litt. Nå diskuterer vi smertesituasjonen og han anbefaler spesialisert fysioterapi og skriver ut en henvisning før vi avslutter denne gangen.
Fastlegen min og jeg er ett team. Vi har liknende oppfatning om litt av hvert, han er ikke interessert i å lasse meg ned med medisiner, men vil hjelpe meg å holde meg så frisk som mulig. Han gir meg saklig informasjon og gode råd, men har fullstendig tillit til min egen vilje og evne til å styre min egen behandling. Gjensidig tillit er grunnsteinen for vårt gode samarbeide.
Men jeg hadde en lang sykdomskarriere før jeg kom til ham, og i de tidligere årene opplevde jeg mange bisarre legesamtaler – der min dømmekraft og evne til å påvirke egen helse stadig ble trukket tvil hvis jeg ikke blindt godtok ulike legers oppfatning og behandling. De satt på kompetansen, autoriteten og makten til å bestemme hva som skulle gjøres eller ikke gjøres – men det var jeg som skulle leve i kroppen min, med sykdom, smerte, medisiner, behandling og bivirkninger døgnet rundt resten av livet. Alt som skjedde utenom de 15 minuttene avsatt til en vanlig legetime noen ganger i året var sterkt påvirket av disse korte samtalene, og hvis jeg ikke samarbeidet 100% fikk jeg klare meg selv på godt og vondt.
Det jeg kaller “pasientifiseringsprosessen” handler om møtet med behandlingsapparatet, hvordan måten man blir møtt påvirker selvbildet og dermed over tid mestringen av egen helse og livsituasjon. Å leve med kronisk sykdom handler mye om å tilpasse seg ulike begrensninger, noe som i tillegg til å innskrenke valgmuligheter også koster mye tid og krefter. På samme måte som det å bli møtt med smil, respekt og oppmuntring kan få ett menneske til å vokse, kan gjentagende møter med mistro, avvisning og avmakt over tid gjøre en veldig liten.
Det er fullstendig forbløffende at det store antallet uføretrygdede i Norge ikke sees mer i sammenheng med “bemötandet” i helse- og trygdevesenet. Hva hadde skjedd hvis alt politikerpratet om “brukerstyrte helsetjenester” faktisk ble omsatt i praksis og vi langtidssyke fikk delta aktivt i vår egen behandling og rehabilitering istedet for å tilbringe årevis som uvelkomne kasteballer mellom frustrerte fastleger og småsure spesialister?
“Frustrerte fastleger og småsure spesialister” … Det verste av alt her er at behandlere/veiledere/pleiere ofte står mer fast enn sine pasienter. De får betalt for å være helsearbeidere, og føler på et press for å lykkes. De kan føle seg ydmyket og mislykket om pasientene kan mer om sine sykdommer og tilstander enn dem. Det går dessverre ofte utover pasientene. F.eks. som du skriver, at du måtte klare deg selv om du ikke “samarbeidet 100%” (altså underkastet deg en autoritet).
Jeg kommer til å tenke på “Sånn er livet”-programmet du var med i i høst. Du sa noe slikt som: “stakkars helsevesen, hvem skal diagnostisere dem?”.
Jeg foreslår “diagnosen” PROJISERENDE. Helsearbeideren føler seg utilstrekkelig, og skylder på pasienten.
Vi kan stadig lese/høre utsagn i media: “Vi lever i NORGE i 2011, skal sånt gå an?” – Forventningene til hva som kan utrettes er skyhøye, og det er ikke rom for menneskelige feil, noe som fører til den største feilen av alle: Frustrerte, stressete helsearbeidere som drives av frykten for å gjøre feil.
I en kommentar til innlegget “Når kroppen er en krigssone” nevnte jeg Bernie Siegel, en amerikansk kreftkirurg. Han og Eli Berg, lege og forfatter av bl.a. artikkelen “Det kreative mellomrommet i møtet mellom pasient og lege” og boka “Ser du meg, doktor”, har en viktig fellesnevner: De var på et tidspunkt utslitte, frustrerte leger, som lurte på om de orket å fortsette. Begge omdefinerte sine roller i forhold til hva de var opplært til. De ble mer menneskelige i sin yrkesutøvelse, mer åpne og lydhøre overfor sine pasienter. De gikk altså bort fra den tradisjonelle autoritære ovenfra-og-ned-holdningen der legen vet best, og kroppen er en maskin han/hun skal reparerere. Pasientene ble anerkjent som eksperter på seg selv, og legen så seg selv som en veileder, ekspert på kroppen generelt, som støttet dem og gikk sammen med dem så lenge det var nødvendig. De fant sin balansegang: “personlig, men ikke privat”, der MANGE helsearbeidere strever.
Dette gavnet både pasientene og legene. Pasientene ble sett og hørt (og i mange tilfeller friske), og legene følte arbeidet var givende.
Takk for tankevekkende innspill RJ!
“Projiserende”… er det ett begrep man snakker om blant helsearbeidere, for eksempel under utdanningen? Beskrivelsen er jo til de grader gjenkjennelig! Jeg tenker på nevrokirurgen som hadde gjort en drastisk tabbe under min andre ryggoperasjon, og forsøkte å si at det var min feil, fordi jeg hadde villet bli operert…
Frykten for å gjøre feil leder en til å angripe de rundt seg – og å feie ting under matta. Kanskje vi må være mer åpne med at perfekt helse er en utopi, og at vi ikke kan forvente å bli fullstendig kurert for alt mulig? Jeg mener det er viktig å endre fokus: Å sette pasienten i sentrum betyr at helsevesenet skal hjelpe pasientene å få best mulig helse utfra sine egne forutsetninger, snarere enn å kjøre dem gjennom en kvern som fratar dem ansvar og initiativ iforhold til egen helse. Flere leger og behandlere bør lære seg coachende samtaleteknikker: “Hva kan du gjøre for å få mindre vondt?” er jo ett fantastisk bra utgangspunkt for en diskusjon. Hjelpe pasienten å finne egne løsninger, og tilby informasjon, verktøy, behandling og medisiner i den grad de er klare for å bruke dem. Bernie Siegel og Eli Berg er veldig gode eksempler på denne holdningen!
AMEN…
Projeksjon er et uttrykk i psykologien. I følge Store Norske Leksikon:
———————————————————
projeksjon – psykologi – 1. Forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi, hvorved en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og derved benekter hos seg selv. Eks.: Egen fortrengt aggresjon projiseres på andre, slik at en opplever dem som truende og blir redd.
———————————————————
Den “kverna” du snakker om, har jeg sett i praksis og selv opplevd, om enn i liten skala, både i helsevesenet, utdanningsvesenet og NAV, for å nevne noen. Det er ikke så nøye hva pasient/elev/klient/kunde oppfatter og makter å ta til seg. Det viktigste er at man har sagt og gjort det man bør/skal/må si og gjøre (og dokumentert det), så man kan vise til det og dermed ha ryggen fri. Skylda legger vi så på den andre. Det mest hårreisende – som gjør meg sint her jeg sitter – er at den som får skylda, er den “svake” part. Det jeg snakker om her er i hovedsak “asymmetriske maktforhold”. Vi er alle likeverdige som mennesker, men det er av natur en asymmetri i forholdet mellom f.eks. lege og pasient eller lærer og elev. Mellom kirurg og pasient er gapet særlig stort, av mange grunner. Jeg bare nevner det faktum at kirurgen kan si ja eller nei, og utføre eller la være å utføre inngrep som kan redde livskvaliteten eller gjøre en varig invalid (i verste fall dør du på operasjonsbordet). Kirurgen pakker seg inn bak sterile frakker, hansker munnbind og kanskje visir. Pasienten blottlegges; ikke bare til huden, men gjennom … (hvor naken kan en bli?)
Det er totalt uakseptabelt av kirurgen å skylde på pasienten som selv ønsket operasjon. Uansett hva pasienten sier, har kirurgen oversikt, innsikt, erfaring og kunnskap som pasienten ikke har. Og rett og plikt til å si nei når han/hun mener operasjon ikke er tilrådelig. Går han/hun for operasjon, må han/hun stå inne for det.
Å skylde på andre er vanlig, barnslig og veldig menneskelig. Å legge seg flat og beklage er mye mer realt og åpner for et ekte møte, på tvers av maktforhold.
Jeg kom til å tenke på en annen ting, angående det du kaller “pasientifiseringsprosessen”. Min mentor på sykepleierutdanningen har prøvd å lære meg at det er uvurderlig viktig å kjenne seg selv – på godt og vondt. Gjør du det, kan du skille mellom dine problemer og pasientens problemer, og unngå dette som kalles projisering.
Mye pasientifisering foregår nok i møte med helsearbeidere som ikke greier å skille “mitt og ditt”. Ser du en pasient som ikke greier å kneppe igjen bukseknappen, tenker du i det hele tatt over om det riktigste er å kneppe bukseknappen for pasienten, eller å støtte pasienten til han/hun greier det selv?
(Som i ordtaket: Gi en mann en fisk, og han har mat den dagen. Lær en mann å fiske, og han har mat resten av livet.)
Enda mer alvorlig: Ser du en som strever med å gå: Putter du bare pasienten i en rullestol og triller ham dit han skal (pasienten mister evnen til å gå og blir avhengig av hjelp=pasientifisert)? Eller støtter du ham dag etter dag i å ta noen skritt, og presser ham respektfullt og passe mye, til han har gjenvunnet evnen til å gå normalt (blir selvhjulpen=avpasientifisert).
Bent Falk skriver i boka “Å være der du er” at en god hjelper til en viss grad er lat, inaktiv og selvisk, fordi man i motsatt fall lett risikerer å invadere og overta for den man skal hjelpe, og da gjør man både dem og seg selv en bjørnetjeneste.
Pasientifisering handler mye om selvfølelse, både for den som hjelper og den som blir hjulpet. Å la være å gripe inn eller å la være å hjelpe innebærer jo å innrømme sine egen begrensninger. At du kanskje ikke egentlig behøves? Å hjelpe noen gir umiddelbar tilfredstillelse, å komme med muntre tilrop og kanskje en støttende arm, men selv ikke være sentral krever både selvinnsikt og tålmodighet.
Her kommer du jo også inn på noe som handler om tid & ressurser, som vi har pratet litt om før. Når avdelingen er underbemmanet, skjemaet er smekkfullt og du allerede er forsinka, er det ikke lettere å sette personen i en rullestol og la det stå til med aktivisering og selvstendighet?
Forenklet og satt på spissen er det mange som blir helsearbeidere ut fra et intenst ønske om å hjelpe andre. Det de ikke nødvendigvis er bevisst, er at de selv har et skrikende behov for å bli sett og tatt vare på.
De er gjerne i det min mentor ville kalt “tiltaksmodus”. Tilsynelatende driftige og opptatt av å gjøre gode gjerninger, men motivasjonen er ikke egentlig å hjelpe pasienten, men å bli sett og anerkjent selv.
I møte med slike mennesker fordamper lett autonomi, selvfølelse og verdighet. Pasienten er hjelpetrengende og trenger og ønsker å bli sett og møtt der han/hun er (jfr. Bent Falk), men helsearbeideren evner ikke å “stille seg inn” på pasientens kanal, om man kan si det slik. (God dag mann, økseskaft) Kari Martinsen, professor i sykepleievitenskap, kaller det å være “stemt” (når man greier å møte pasienten på “riktig frekvens”)
Hun har forresten også et uttrykk: “Humanistisk glasur over et teknologisk samfunn”, som beskriver det “rie” nevner under her, om avhumanisering og skinndemokrati.
Slik jeg ser det handler alt det om grunnleggende holdninger og verdier, som ligger som underliggende premisser både i systemene våre og hos den enkelte hjelper (jeg bruker dette begrepet om helsepersonell, navfunksjonærer oa).
På det mer praksisnære planet etterlyser jeg mer fokus på utvikling av hjelpernes relasjonskompetanse. Ikke bare som teori, eller en masse løst snakk om empati, “alle” er jo enige om at det er viktig. Jeg har opplevd til fulle hvor innholdsløst dette kan vise seg å være. i praksis.
Nei, det grunnleggende i relasjoner er slik jeg ser det anerkjennelse, som er noe vi er, ikke noe vi lærer oss som teknikker eller metoder. Det innebærer en respekt for den andre og dennes mening som går langt utover empati. Her utfordres “misjonærholdninger” ala jeg vet hva som er best for deg, bare du gjør som jeg sier. Og også den tolkningen av empowerment som handler om at enkeltmennesker skal ta ansvar, men på den måten vi, dvs. autoritetene mener er rett.
Når det gjelder subjektive helseplager (finnes det helseplager som ikke er subjektive, spør jeg) mener jeg hjelpere (jeg har selv erfaring både som hjelper og hjelpetrengende) først og fremst skal lytte og være en som får hovedpersonen, altså den som søker hjelp, til å merke seg selv. Da kan vi få det jeg kaller hjelpermedvirkning, ikke brukermedvirkning.
Det er så mye i systemene våre som setter mennesker i avmaktssituasjoner og gir opplevelser av krenkelser på krenkelser, noe som slett ikke hjelper på selvfølelsen.
Dette anser jeg å være et systemproblem. Vi er i ferd med å avhumaniseres. Menneskelighet eller det jeg kaller sårbarhet er uønsket i vårt travle samfunn, styrt av økonomer og byråkrater.
Pasienter eller hvem som helst som trenger hjelp skulle blitt møtt med: Hva kan jeg hjelpe deg med, av både leger, nav og andre hjelpere. Altfor ofte møtes vi av gjør ditt, gjør datt, uten at noen har sjekket ut noe som helst. Det virker på meg som brukerstyring er et slags skinndemokrati.
Tror ikke vi får bukt med dette før systemene endres. Den enkelte lege eller navansatt er prisgitt systemene. De får ikke lenger bruke menneskelig og faglig skjønn.
På tide å gjenreise tilliten til den enkelte. Leter etter politikere som har det som hovedagenda. Finner dem ikke dessverre. Finne bare signaler om å innordne seg, det må stilles krav, tenke positiv (for hvem?), ta seg sammen, ikke syte osv. osv.
Hei Rie!
Brukermedvirkning er ett fint ord som er mye i vinden for tiden, men når man snakker konkrete løsninger blir de statlige og kommunale helseaktørene raskt unnvikende. De sier det er fare for personangrep og hevnaksjoner, hvis pasienten får mulighet til å uttale seg direkte på for eksempel en webside med feedback-funksjon. Nok ett eksempel på at vi lever i forskjellige verdener, og at det finnes en grunnleggende og gjensidig mangel på tillit mellom byråkrater, behandlere og pasienter.
(Det var blant annet dette de snakket om i debatten jeg skriver om i dette innlegget der Tore Tennøe fra teknologirådet snakket om tilgang på kvalitetsmålinger på helsetjenester og holdningene fra behandlerne kom veldig tydelig fram.)
Når det istedet stilles krav om at pasienten skal tenke positivt, ikke klage og ta seg sammen tenker jeg at det er en lett måte å skyve fra seg ansvaret og samtidig skjule sin egen inkompetens.
Pingback: Godbiter uke 16 | kaffedamen
Fantastiske gode tanker. Et annet aspekt er mange legers manglende evne til å nettopp kunne inrømme sin feilbarlghet/mennesklighet på lik linje med oss andre. Mange ville nå lenger i sin komunikasjon med sin pasient dersom det ble sagt at “dette kan jeg ikke, men skal undersøke det eller finne en spesialist som kan mer om emnet og så komme tilbake til deg”. Dette handler om yrkesstolthet. Og i de aller fleste yrker blir det ansett som en styrke å nettopp kunne løse et faglig problem av ulik karakter på denne måten. Det er en ukultur blant leger, hvor man har en slags “Gud/allviter” holdning, om mulig, forventninger til legers kunnskapsnivå, som av min oppfattning hovedsaklig er blant leger selv. Paradokset er at du må stort sett må være din egen lege, finne diagnose og vite hvilke behandling som er best for deg, når du har behov for denne type hjelp. Samtidig blir mange leger irriterte nettopp når pasienten har mer kunnskap om en sykdom en legen selv. Det er i utgangspunktet tegnet til en vanskelig situasjon som danner rammer som i utgangspunkt forverrer mulighet for god dialog og samarbeid. Dette er et paradoks.
Hei Atun og velkommen til bloggen! Du kom hit midt i server-flyttesjauen vår, så unnskyld for at det har tatt meg litt tid å svare
Jeg er enig i det du skriver om yrkesstolthet, og har møtt mange arrogante leger (mest spesialister egentlig) opp gjennom årene. For ikke så lenge siden hadde jeg en veldig ansvarsfull jobb der mye kunne gå galt og folk kunne ta skade hvis vi i ledelsen gjorde feil, da fikk jeg kjenne på en liten del av det presset jeg tror mange leger lever med hele tiden. Kanskje en del av “allviter-holdningen” kommer i situasjoner der legen egentlig er usikker men behøver å bekrefte sin kompetanse og tviholde på at han har rett for å våge å ha den ansvarsfulle posisjonen han/hun faktisk har? Usikkerhet sammen med tidspress kommer alltid til å gå ut over pasienten, men måten det gjøres på kan være mer eller mindre belastende. Stadig fler leger venner seg til at pasientene ofte kan mer enn dem om visse deler av sin egen helse, og det er jo egentlig akkurat slik det burde være, et balansert samarbeide, ikke en maktkamp. Hvordan vil du helst bli møtt selv når du går til legen?