Sykehustabber – eller «uheldige hendelser» i helsevesenet er et følsomt tema »Disse ble ødelagt i helsevesenet» skriker VG Nett mot oss i dag, 40 ansikter lyser imot leseren og deres personlige historier følges opp med filmer, tall og intervjuer. Under artikkelen inviteres leserne til å dele sine egne erfaringer.
På Twitter kvitrer legebloggerne provosert, og flere prater om skitjournalistikk, mens Kommunikasjonsenheten på Helse- og Omsorgsdepartementet var raskt ute og skrev om alt de gjør for å øke pasientsikkerheten, med lenke til blant annet den interne kampanjen: I trygge hender.
Kjære leger: Det handler ikke om hvem som har gjort hva, når eller hvordan. Det handler heller ikke om et forsøk på å følge opp debatten om å kutte legelønninger 30%. Hvorfor tar dere dette som et personlig angrep? Hvorfor er dere redde for å snakke om det faktum at det dessverre er veldig mange som skades i helsevesenet hvert år?
«2000 døde og 15.000 alvorlig skadet hvert år – halvparten kan unngås.» skriver VG. Artikkelen tar utgangspunkt i tall som er overført fra internasjonal forskning og presentert av Peter Hjort i boken «Uheldige hendelser i Helsetjenesten«. VG sier at tallene underbygges av kilder i Helse Sør-Øst, men såvidt jeg vet foreligger det ingen omfattende studier på norske forhold som kan verifisere dette. Det er altså lite som tyder på at tallene faktisk er sanne. : Obs, redigering: Ifølge saken «fem dør hver dag» sier Administrerende direktør Bente Mikkelsen i Helse Sør-Øst at «målinger som er gjort i senere tid viser det samme nivået som anslaget til Hjort»…
Det er klart at diskusjonen om skader i helsevesenet setter sterke følelser i sving på alle fronter, men det hjelper ikke å stikke hodet i sanden: Vi er mennesker, alle kan gjøre feil, når man jobber med liv og død kan små feil være skjebnesvangre. Ifølge legebloggeren Marias Metode fremstiller legeutdanningen det å gjøre feil som en dødssynd, kanskje ikke så rart at temaet er tabubelagt?
Hvis man leser historiene grundig ser man at i mange tilfeller er det svikt på ressurser og dårlig organisering som ligger til grunn for skadene. Dårlig kommunikasjon, overarbeidete leger som må overta sykepleieres oppgaver eller gjøre operasjoner uten det beste utstyret tilgjengelig kan forklare mange av hendelsene. Jeg tror det ikke handler så mye om dårlige leger, som om frykt for åpenhet om håpløse arbeidsmetoder. Men dette prates det mindre om – det selger ikke aviser.
Jeg er overbevist om at for å forbedre helsevesenet behøver vi å bryte tabuene rundt feilbehandling og systemsvakheter. Vi trenger mer åpenhet og bedre kommunikasjon mellom brukere og behandlere! Ovenfra og ned-holdningen fra behandler til pasient fungerer ikke i dagens informasjonssamfunn, brukerens erfaring er viktig og må synliggjøres – også der beslutningene tas.
Tips til videre lesning:
Høringssvar: Tiltak for bedre pasientsikkerhet av Conrad Bjørnshol
Bloggpost: Verdens viktigste mennesker og leger som gjør feil av Kommunelegen
Bloggpost: Leger og feilbehandling av Legelivet fra innsiden
Hei og takk for god diskusjon på Twitter!
Enig i at 140 tegn blir litt snaut
Du har flere gode poenger her men jeg reagerer på en ting, og det er noe som går igjen hver gang en slik diskusjon oppstår.
Hvorfor er det slik at hver gang leger uttaler seg om slike ting så blir vi beskyldt for å ta ting personlig og at vi går i forsvarsposisjon?
Vi må jo kunne få gi uttrykk for våre meninger vi også uten å bli avfeid med at vi kun er ute etter å begrave problemene. Selv om vi er leger så kan vi jo ha nyttige synspunkter og innfallsvinkler i disse sakene vi og.
Vi er ikke redd for å snakke om dette, vi snakker om det hver dag. Mange saker som omhandler svikt i sykehus er det leger som melder fra om. Sammen med alle de andre yrkesgruppene i helsevesenet jobber vi hele tiden med å forbedre rutiner så vel som oss selv for å minske sjansen for feil og avvik.
Når man så bli møtt av en forside som i dagens VG så må man få lov til å reagere. Det er en tabloidisert fremstilling som er ment å skremme og gjennom å skremme så selger man aviser. Saken i VG skiller ikke mellom feil gjort av enkeltpersoner og det som er kjente mulige komplikasjoner av en behandling.
Ellers er jeg enig med mye av det du skriver. Åpenhet om dette er selvføglelig veien å gå. Leger og andre helsefaglige yrkesgrupper må tørre å innse at de kan gjøre feil. Men brukerne må kanskje også ansvarliggjøres noe. Det er jo ikke slik at en hver pasient som føler seg feilbehandlet faktisk er blitt feilbehandlet.
Tabloidisert fremstilling my ass! VG presenterer bare toppen av isberget!
Den senere tids medikaliseringsdebatt anført av fastlegene er hva som virkelig skremmer! Der kan man se hvor fokus hos legestanden ligger.
Det handler ofte om den forholdsmessige totalt uproporsjonale blinde troen dere som leger har på egen fortreffelighet, og totalt manglende ydmykhet overfor pasienter. Det handler også i stor grad om deres skruppelløse kamaraderi – der kollegiet kommer først uansett hva. Liv sov går tapt, varige men – irrelevant. Ingen faglige stråmenn forandrer på dette faktum.
Heller ikke dette med å tilskrive problemet systemsvikt – forbasket ansvarsfraskrivelse. Et system består av mennesker – med legene i spissen!
Skam dere!
Der er jeg ganske uenig, man kan ikke generalisere en hel yrkeskategori med 22.000 leger og si at alle er sånn eller sånn…. Jeg har absolutt møtt den kulturen du beskriver, men har også observert at den har blitt stadig svakere de siste 20 årene. Dessuten har jeg møtt mange helt fantastiske mennesker som bare jobber beinhardt for å hjelpe andre – og er leger. Hvordan kan man si at legene er i spissen for hele systemet? Er det ikke sykehusdirektørene, og over dem politikerne som legger rammebetingelsene? Et helsevesen der legene fikk bestemme hadde nok sette ganske anderledes ut.
Hei og takk selv
Ja, er det virkelig slik at leger blir beskyldt for å gå i forsvarsposisjon hver gang temaet kommer opp? I så fall, er det kanskje fordi det ligger noe i det? Det er mulig at dere diskuterer dette mye internt, men for oss pasienter oppleves det som en ganske solid mur av nedtysting når man våger å kristisere behandlingen – noe som på ingen måte er konstruktivt.
Det er jo lite som er mer personlig enn kroppen, og som jeg ser i mange av de forvirrede leserinleggene om sykehustabber og reelle eller innbilte legefeil, er det lett at folk generaliserer dårlige opplevelser og vil skylde på noen andre for at de har blitt skadet/svekket. Det kan være vanskelig å skjære igjennom en følelsesladet klagestrøm og se mønstrene for å identifisere hvor systemet faktisk kan forbedres – og langt vanskeligere å faktisk implementere endringer i systemet!!
Jeg ble glad av debatten i kjølvannet av teknologirådets rapport til Helse- og Omsorgsdepartmentet, (les mer på Dagens IT «Leger kan få karakterboka lagt ut på nett-http://www.dagensit.no/k/smarterenorge/article2117376.ece » ) for åpenhet og tilgjengelighet til informasjon må være utgangspunktet for kvalitetsforbedring.
Sympatien ligger sjelden hos legene, som nyter et velbetalt yrke med høy status. Jeg tror mye av frustrasjonen som ligger bak oppslag som dagens handler om pasientenes opplevelse av å ikke bli hørt og ikke tatt på alvor. Pasientene er deres «levebrød», grunnlag for jobben og statusen deres, når pasienten opplever å bli dårlig behandlet er det ikke så rart at det utløser bitterhet?
«Det er sterk sorg i omløp, og den leter etter en syndebukk»
Hei Anna, Magne fra VG Nett her. Jeg har lagt innlegget ditt som anbefaling på Lesernes VG nå. Det kan være jeg poster det på Facebook-siden også: http://www.facebook.com/lesernesvg
Hei Magne! Supert med lenke, dette er en veldig viktig sak og jeg kommer til å følge den opp her.
Hei
Sånn som jeg har oppfattet (og opplevd) kan ikke leger innrømme feil, la meg utdype litt. Leger sitter med utrolig mye ansvar og de sitter alt for ofte alene med denne, i mange tilfeller regelrett ansvar ovenfor liv eller død. Så i et sånt yrke, gjør man tabber er ofte konsekvensene store videre fører jo dette til at en ikke innrømmer feilene man har gjort( ihvertfall hvis det er en feil som har negative konsekvenser for pasient) videre beskytter jo leger hverandre nettopp fordi jobben deres kan være avhengig av det.
Vet at det er ønsketenkning men jeg synes det skulle vært flere med ansvaret( noe som ikke lar seg gjøre med tanke på penger) hvor de kunnet fanget opp feilene til hverandre osv
Det er jo bare en del av saken, har opplevelser med helsevesenet selv og vil gjerne se store forandringer (som jeg vet ikke kommer, fordi som alltid det vil koste penger).
Hei Taare og velkommen til bloggen
Jeg kjenner absolutt igjen det du beskriver – og personlig kan jeg godt forstå at for mange leger er terskelen høy for å innrømme feil. Det er skummelt nok som det er, å ha ansvar for liv og død stort sett hver eneste dag på jobben… vet ikke om jeg hadde klart å bite tenna sammen og stått i det. Tror og håper at vi kan forbedre helsevesenet ved å muliggjøre en sunn dialog og åpenhetskultur mellom ulike instanser og grupper – som Sturla P skriver over her så er det ofte leger som melder fra om feil selv, innad i systemet – men det merker vi som pasienter lite til!!!
Og er det virkelig sånn at alle forbedringer må koste penger, eller kan omorganisering og endrede metoder muligens lede til minst like store innsparinger?
Jeg synes VG er dårlig til å presentere begge sidene av en viktig sak. Pasientene får side på side, mens det er få eller ingen inngående artikler om legenes side. F.eks. er det vanskelig for ikke-medisinere å forstå hvordan legene gjør sine vurderinger. Mye av behandling og undersøkelser i helsevesenet har jo en liten risiko. Når denne en sjelden gang faktisk skjer, så kaller media det en «legetabbe». I tillegg så kan enhver person ha en dårlig dag, også legene. Hvis de har virkelig uflaks er kommer denne dagen når man får en pasient med en særdeles sjelden og alvorlig sykdom, og at legen overser de svært utydelige tegnene på denne pga. konsentrasjonen var litt dårligere enn ellers.
Jeg skal ikke skyve vekk alt ansvar fra legene, siden det er sikkert et godt forbedringspotensial. Men et problem er at befolkningen ser ut til å forvente at legene skal være perfekte og at likeså vil alle undersøkelser og behandlinger være det. Dessverre kan ingen mennesker være perfekte, heller ikke legene. Undersøkelser og behandlinger vil alltid ha en liten risiko for å enten ikke gi rett svar/fungere, eller at de kan skade pasienten (f.eks. alvorlig allergisk reaksjon mot medisiner).
Til slutt: Overfor har jeg forsvart legene, men jeg kan heller ikke se bort fra dårlig arbeid i flere av sakene som VG presenterer (selv om jeg mener et par ikke kunne unngås). At et pasient dør pga smertestillende mot et brukket bein er nesten utilgivelig. At barn får dør eller får alvorlige skader er noe man bør i stor grad forhindre ved å ha lavere terskel for å behandle/legge inn barna. Tror de færreste leger lar et barn dra hjem hvis de tror det er en nevneverdig sjanse for at barnet vil bli dårligere. Får også håpe at teknologien blir bedre slik at legene kan ta avgjørelser på et bedre grunnlag. Det er dessverre mange avgjørelser som må tas uten at man vet nok.
Det er jo akkurat derfor VG presenterer pasientenes sak, fordi dem er den svake part i saken – alltid!
Legemiddelindustrien er business, big business! tjene penger på uhell, at folk blir syke, forsikringer, medisiner osv. Dem tjener fett på at vi er syke, og den som er ikke ser det, er temmelig naiv.
Er det noen som har tips om blogger som skriver om dette fra alle sider så meld meg på magnea@vg.no Jeg leter etter blogger som kan få plass på Lesernes VG og kan belyse saken fra flere sider.
Hei Nora og velkommen til bloggen
Helt enig i at den svake partens side må fram i lyset, og synes det er viktig at diskusjonen kobles til økonomi også.
Neste uke publiserer jeg ett innlegg om økonomien i legemiddelsindustrien med ganske makabre tall, så følg med!
Hei Øyvind og velkommen til bloggen
Jeg forstår hva du sier – og den ensidige vinklingen er veldig dumt for alle de tusener med fantastiske, modige og arbeidsomme leger vi har her i landet. Men samtidig er jeg enig med Nora, pasientens sak må fram, det er så mange som blir skadet og feilbehandlet som aldri blir hørt – og hvordan kan vi jobbe for forbedring, hvis problemene aldri presenteres og diskuteres åpenlyst?
Vi vrir litt på dette. Det burde ikke være et tema om hvem sin skyld dette er. Hovedpoenget må selvsagt være å redusere antall feilinngrep og feildiagnoser. Gløtt litt over til sivil luftfart. Her er det pålagt, by law, å ha innstallert «Flygeregistrator»(Flight recorder) og «Stemmeregistrator»(Voice recorder), de såkalte svarte bokser, for å registrere aktiviteter innen de tekniske systemene ombord, samt opptak av alt som blir kommunisert i cockpit. Dette for i ettertid å kunne rekonstruere hendelsesforløpet, å finne årsaken til hendelsen slik at lignende tilfeller blir minimalisert, og IKKE primært for å straffefølge pilotene. Hva sier legestanden til å ha installert et overvåkningssystem i en operasjonssal, som tar opp alt som blir gjort og sagt under en operasjon, med den hensikt å ha dokumentasjon i tilfellet det blir gjort feil. Er dette en skremmende tanke?
Dette finnes allerede. Jeg jobber som lege og hver gang jeg utfører en kikkhullsoperasjon, blir hele operasjonen tatt opp og lagret. Hvis det tilkommer komplikasjoner etter et inngrep, pleier vi legekollegaene å kikke gjennom opptakene for å se om det er noe vi kunne gjort anerledes. Av og til er det noe, av og til ikke. Noen komplikasjoner er påregnelige og uunngåelige. Men det er lærerikt å se gjennom slike ting i ettertid, selv om det er tøft hvis noe har gått galt
Hei Tonje og velkommen til bloggen
Flott at du kan fortelle oss om hvordan det foregår på operasjonssalen, jeg synes det høres veldig betryggende ut! Det virker som en utrolig tøff jobb både fysisk og psykisk, og jeg håper virkelig dere har bra støttenettverk som backer dere personlig hvis ting går galt. Alle kan gjøre feil – som bilist kan jeg også skade eller drepe folk hver eneste dag, men vi henger ikke ut folk som har ulykker på veiene?
I din erfaring, hvordan tror du at man kan minske feilmarginalene?
Vi henger dem ikke ut- vi fengsler uaktsomme såfører!
Hei Geir og velkommen til bloggen
Absolutt, hvem sin skyld det er faktisk ganske uinteressant, spørsmålet er jo hva kan vi gjøre med det? Supert at Tonje kan fortelle hvordan dette med opptak gjøres i dag, det høres faktisk veldig betryggende ut. Hva annet kan vi gjøre ifht til feildiagnostisering? Ventetider er jo også noe som tar mange liv, her handler det både om kommunikasjosnrutiner, organisasjon og økonomiske prioriteringer. Er det andre bransjer – eller andre land – man kan dra lærdom av for å bli bedre?
«Hvis man leser historiene grundig ser man at i mange tilfeller er det svikt på ressurser og dårlig organisering som ligger til grunn for skadene. Dårlig kommunikasjon, overarbeidete leger som må overta sykepleieres oppgaver eller gjøre operasjoner uten det beste utstyret tilgjengelig kan forklare mange av hendelsene. Jeg tror det ikke handler så mye om dårlige leger, som om frykt for åpenhet om håpløse arbeidsmetoder. Men dette prates det mindre om – det selger ikke aviser.»
Et av de største sjokkene som nyutdannet lege er noe av det du skriver der, hvor elendig flyten i informasjon og kommunikasjon er lagt opp i helsevesenet. Å stå i et akkuttmottak med 6-7 pasienten som venter uten å ha oversikt over hvilke medisiner de går på (fordi det kun finnes i fastlegens journalsystem og pasienten ikke har oversikt selv), viktige tidligere sykdommer (fordi det ligger på nabosykehusets system – som du ikke har du tilgang til) for så å rote i et elendig, statisk og tregt journalsystem etter sentrale opplysninger virker så helt meningsløst i en akutt situasjon om liv og død.
For ikke å snakke om betydningen av en oversikt over hele pasientens forløp for å sette riktig diagnose i et utredningsløp.
Vi kan diskutere i det uendelige roller, ansvar og holdninger, men det må iallefall være et minimum at selve systemetfungerer.
Det er trist og ubegripelig at ingen virkelig diskuterer de moralske sidene ved en så dårlig pasientinformasjonsflyt i helsevesenet.
Hei Sykehuslege og velkommen til bloggen
Det du forteller er utrolig viktig – for ikke å snakke om oppmuntrende, for det viser stort potensiale for forbedring!? Det er jo hårreisende at vi ikke har kommet lenger med internkommunikasjon, og vi har sikkert hundrevis av årsverk som jobber med å forbedre dette.
Mine kilder innen NAV sentralt forteller at alle beslutningsprosesser ifht til så store investeringer tar så lang tid, at teknologien er foreldet innen man rekker å ta den i bruk.
Som pasient vet jeg iallefall at det er utrolig tidkrevende (og faktisk ganske tilfeldig hva slags informasjon man får formidlet) når man må gjenta alle tidligere behandlinger, diagnoser og medisiner hver gang man treffer en ny lege. Slik kan jeg selv bli årsak til min egen feilbehandling/feilmedisinering ved innleggelse på sykehus rett og slett fordi jeg ikke klarer å formidle alt. Ville selv synes det var veldig lettende om jeg kunne stole på at denne informasjonen fantes dokumentert – og kunne bruke tiden med legen på noe mer konstruktivt enn å repetere «gammlet nytt».
Jeg vil gjerne være med å diskutere de moralske sidene ved dårlig informasjonsflyt i helsevesenet
Apropos informasjon og årsverk: Etter at jeg startet denne bloggen har jeg blitt ganske overveldet av alle kontorer, etater og organisasjoner som jobber med informasjonsarbeide, forbedringstiltak, kampanjer, koordinering og så videre. En skikkelig labyrint, jeg forstår ikke hvordan man som bruker eller ansatt skal få tilgang til riktig informasjon?
flott innlegg!!!!!
Alle leger, enten vi jobber på sykehus eller andre steder, vet at det gjøres feil. Alle leger med noe som helst selvinnsikt vet at man selv også gjør feil. Og når man jobber med liv og død vil konsekvensen av feil være liv og død. Problemet er at det er vanskelig å si hva en feil er. Ok, hvis man gir 100mg morfin istedet for 1mg skjønner man at det er en feil. Men når vi setter diagnoser jobber vi med masse forskjellige indisier; pasienthistorier (som ofte er mangelfulle), tidligere opplysninger (som ofte er mangelfulle), undersøkelser, prøvesvar, røntgenbilder osv. Mange av disse gir kun halvferdige sannheter og i en akuttsituasjon kan flere diagnoser være riktige, også flere diagnoser med motstridende behandling. Hvis jeg tror en pasient har blodpropp i lungene (lungeemboli) og behandler det, mens han egentlig har en defekt i hovedpulsåra med blødning (aortadisseksjon), da vil min behandling ta livet av pasienten. Men hvor er feilen?
Min største bekymring etter de siste dagers oppslag er konsekvensene: Statsråder og styre og stell må nå sette igang tiltak, og begynner med de tingene de kan: Sette ned utvalg som kan lete etter årsaker, og kreve flere rapporter, sjekklister, rutiner og krav. Det første koster penger, og det eneste stedet å ta penger fra er personale, altså færre folk på jobb (= stadig flere feil), det andre koster tid, altså mindre tid til pasienter (=stadig flere feil). Det neste som kan gjøres fra sentralt hold (noe lederen i Helsetilsynet nå foreslår) er mer straff. Som oftest er det sykehusene og foretakene som blir straffet, og da i form av bøter. Det betyr mindre penger å rutte med, som igjen tas ved å redusere bemanning. Jeg kan ikke se hvordan det skal gagne pasientene. Alternativet er å straffe behandlerne direkte. Resultatet blir økende redsel for å gjøre feil. Det blir viktigere å unngå feil enn det blir å gjøre noe riktig. Jeg tror resultatet blir enormt mye ekstraundersøkelser for å forhindre at man går glipp av noe. Det betyr større belastning av systemet og mindre tid til hver enkelt pasient med lengre ventetid for de som trenger hjelp.
Det eneste som vil hjelpe er en dreining fra økonomi og produksjon til kvalitet og pasientbehandling!
Hei Bjørn Steinar og velkommen til bloggen
Takk for gode innspill: «Det eneste som vil hjelpe er en dreining fra økonomi og produksjon til kvalitet og pasientbehandling!» = helt enig!
Slik jeg ser utspillene i etterkant av VG-saken, prøver både helseministeren, helsedirektøren, pasientombudet, direktør for helsetilsynet og underdirektør for forbrukerrådet å sikre seg selv og fortelle om alt DE har gjort riktig, og dermed rette skylden mot alle de andre. Veldig lite konstruktiv ansvarsfraskrivelse.
Legene havner i klem mellom misfornøyde pasienter, systemfeil, innstramninger, effektiviseringskrav, underbemmaning og dårlig organisasjon som de ikke kan påvirke – så blir skylden for feilbehandlede pasienter (ett resultat av alt ovenfor) lagt på deres bord.
Mildt sagt urettferdig?
Vi pasienter har faktisk ett kjempestort ansvar for å prate om dette, organisere oss og kreve forandring. Det trengs virkelig ikke flere rapporter, sjekklister, rutiner og krav, er det noen som burde gå av her så er det helseministeren!
Som lege, hva synes du om forslaget til regjering om å overføre meldesystemet til kunnskapssenteret, isteden for helsetilsynet?
I utgangspunktet vet jeg ikke om jeg har så veldig stor mening om det. Men som du ser av andre ting jeg har skrevet her, er jeg helt klart tilhenger av anonymitet i forbindelse med melding om uønskede hendelser. Hvis dette er med på å øke det, OG vi derfor får økt innrapportering, så er jeg helt klart tilhenger av dette byttet.
Men, som andre også her skriver, det er feil å tro at det ikke rapporteres om uønskede hendelser i helsevesenet. Det gjøres nemlig stadig vekk. Jeg, mine legekolleger, og andre i helsevesenet sender stadig vekk avviksmeldinger når noe skjer som ikke skulle ha skjedd. Disse blir behandlet internt, det meste blir ordnet mellom de involverte parter, og derfor sendes dette sjelden videre til helsetilsynet. Selv har jeg ved et par anledninger anbefalt at det sendes videre, men jeg vet ikke om det har blitt gjort.
Ellers synes jeg det er spennende å lese at bare halvparten av de 15000 feilene (og 2000 dødsfallene) begått av leger kunne vært unngått. Betyr det at det er obligatorisk at det begås 7500 legefeil i året, med påfølgende 1000 dødsfall? Eller betyr det at man bruker begrepet legetabbe litt vel vidt?
Enig forsåvidt. Men med tanke på hva direktøren for Helsetilsynet og deres begrunnelse for hvorfor de ikke ville overføre meldesystemet til kunnskapssenteret fikk jeg det inntrykk av at Helsetilsynet var mer opptatt å ha kontroll på straffefunksjonen enn å ha en lærekultur. Da dette var oppe til diskusjon i fjor sommer så sa direktøren det rimelig rett ut (sammen med Bent Høie (H));
- En strategi om mer anonym melding, og ingen reaksjon til helsepersonell som gjør feilene, fortsetter å ta vare på en kultur hvor feil dekkes over, og feil ikke blir snakket om. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10008980
- Det er meningsløst at man skal flytte meldeordningen fordi at det er tungt og trist for helsepersonell. Da setter de ikke pasientsikkerheten først. Hvis Staten stiller krav til deg som lege, må du også godta at du må melde fra når det går galt, sier Hanssen til VG. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10008897
F.eks;
http://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/rapporter2010/helsetilsynetrapport5_2010.pdf
I 2008 rapporten eksisterer ikke ordet «lære» i det hele tatt, det finner jeg merkelig forsåvidt. Overnevnte pdf har ordet «lære» i seg, men ikke en eneste beskrivelse om hvilke tiltak helsetilsynet gjør for at en overnasjonal læringskultur eksisterer. Dermed blir min tanke videre hvordan Helsetilsynet i dag forvalter alle hendelser f.eks på sykehusene slik at det som skjer ett sykehus A faktisk får en læreeffekt på sykehus B. Og hvis det du sier er sant over hele linjen, så har de faktisk ikke noen mulighet til det heller. Og det er jo litt merkelig siden Helsetilsynet skal være den overnasjonale myndighet. Man kan videre spørre seg hva de da har gjort i alle årene frem til nå for å fremme en læreeffekt som er kontrollert og styrt og ikke basert på lykke og fromme (dvs om du kommer i kontakt med kollega på sykehus A/B/C og faktisk forteller om det).
Kunnskapssenteret virker for meg på å være et svar på oljebransjens OREDA; http://www.oreda.com/
Som er til en god hjelp til å designe systemene basert på tidligere erfaringer gjort av alle i bransjen, og identifisere risikoer, strømlinjeforme drift/vedlikehold osv.
Ellers synes jeg det er spennende å lese at bare halvparten av de 15000 feilene (og 2000 dødsfallene) begått av leger kunne vært unngått. Betyr det at det er obligatorisk at det begås 7500 legefeil i året, med påfølgende 1000 dødsfall? Eller betyr det at man bruker begrepet legetabbe litt vel vidt?
Nja, nå vet jeg ikke hvordan det gjøres hos tallknuserne i helsetjenesten, men man legger til noen antakelser i utregningene. Som f.eks en skade pr 1.000.000 arbeidstime utført eller noe i den duren, basert på tidligere erfaringer som er akkumulert gjennom tidene.
Dessuten er det vel ikke bare leger, men hele fjøla fra helsefagarbeideren i hjemmetjenesten som bommer på medisinen til professoren på riksen som er kongens livlege og som gjør det samme som helsefagarbeideren. Så hendelsetallet (2000 døde) skal i praksis være levende og variere med basis i foregående år.
Etter å ha skrevet mitt forrige svar har jeg vel lest litt mer om dette med å melde til Kunnskapssenteret istedet for Helsetilsynet, og tror nok jeg har mer meninger om saken enn jeg skrev. Selvfølgelig må dette være positivt.
Men for å gi en ny kommentar på hele VGs saksrekke: Én ting kan vi vel si med sikkerhet etter alle oppslagene; det er ikke like bra i helsevesenet som det det burde være. Men det står flere ting som er betenkelig (og som støtter de som mener dette er tabloidisering): Tallene som er brukt er beregninger, antakelser på hvor ofte feil gjøres. De baserer seg hovedsakelig på tall fra utlandet, men støttes til dels av opplysninger i Norge. Samtidig kan man ikke si noe mer konkret, og dessuten det man kaller legetabber ser ut til å innebære alt fra konkrete feildiagnoser, via sykepleiere som gir feil medisiner til sekretærer som har lagt henvisninger i feil bunke. Det er også overraskende at man mener 1000 dødsfall som følge av feil er uunngåelig, hvert år. Dersom man gjør noe feil må man vel forvente at det kan unngås?
Det jeg liker minst som lege og aktør i helsesystemet er allikevel feiloppfattelsen av at alle feil blir snakket vekk av et innesluttet kollegium av arrogante og pengegriske leger. Dette kjenner jeg meg aldeles ikke igjen i. Vi som jobber med pasienter (altså arbeiderne på gulvet som det heter i andre sammenhenger…) vi melder fra om feil når de oppstår. Men vi går selvfølgelig ikke direkte til media med det. Det ville være brudd på taushetsplikt, og dessuten illojalt ovenfor arbeidsplassen. Vi melder fra til våre ledere. Disse ser på saken og kontakter de involverte, og vurderer deretter om det skal meldes videre. Samtidig opplever vi at det ikke skjer noe. Kanskje fordi det blir meldt så mye at lederne ikke rekker å jobbe med det? Kanskje fordi man ser at eneste løsning på problemene er mer folk i arbeid, som igjen koster penger man har krav om å spare.
Det finnes ingen løsning på dagens problem annet enn å fokusere på kvalitet framfor penger. Det må satses på rapportering av feil uten redsel for hva det betyr for en selv. Det må fokuseres på læring av feil for alle, snarere enn straff for en enkeltperson. Særlig siden det i svært mange tilfeller bare er den uheldige syndebukken i et system av feil.
@Bjørn-Steinar says: 02/06/2011 at 22:36
Selv er jeg veldig positivt til dette. Og det er to grunner; den første omhandler det faktum at man i prinsippet skal melde seg selv til tilsynet, selv om det koster en jobben. Med en slik organisering legger man til rette at ansvar blir skjøvet under teppe, eller forskjønnes, eller glemmes. Den andre, og kanskje en mer viktig på overordnet plan er at Helsetilsynet har en funksjon med de strukturelle bitene av helsevesenet, og ikke den enkelte. Tilsynet er også politisk i sin rolle, og det kan man se nå f.eks ved direktøren som sier «de må stå skolerett». Det er ikke noe langsiktighet som jeg kan spore fra uttalelsene. HMS-K, og særlig K`en, er et langvarig og evigvarende arbeid. Og mange vil kalle det kjedelig. Om man politiserer noe slikt, samtidig som meldesystemet blir linket opp til dette vil man aldri, etter min mening, få noe fokus på K`en (Kvalitet), men alltid en økonomisk vurdering. Så fort vg.no ser en annen vei så er det samme gamle tralten om økonomi som vil være hverdagen for den enkelte fotarbeider hvis man ikke har overordnende systemer som fokuserer kontinuerlig på hms-k.
Min følelse er at ved å overføre meldesystemet til «nerdete» tallknusere isteden for makten, vil fokuset på hms-k gå oppover. Fordi Kunnskapssenteret ikke vil ha det samme politiske presset på seg til å agere, siden de ikke har makt til å gjøre det. Men det er selvsagt ikke nok, for hvis ikke tallene tolkes også lokalt vil rapportene som baseres på tallmaterialet forsvinne ned i skuffer og støve ned der.
Det jeg ser for meg som en mulig løsning, er følgende; en del av kunnskapssenteret må fokusere på å gi helsetilsyn og andre overordnende tallmateriale som de kan basere sine avgjørelser som omhandler organisering av sykehus og andre instutisjoner. Del to av kunnskapssenteret må fokusere på å samle data fra de enkelte avdelinger, for å ta et eksempel gastro, slik at alle gastroavdelinger kan bruke hverandres erfaringer. Lokalt vil det være avdelingsleder/stab/kvalitetsutvalg som da jevnlig oppdateres med rapporter fra kunnskapssenteret. Men hvis en tror at lederen alene skal klare dette, ved siden av adm.øk-ansvaret så er man nok like langt.
Helsevesenet er som alle andre bransjer. Dog, nå er det vel ikke akkurat ukjent at helsevesenet er kjent for å ha et veldig hierarki som gjør kulturen for læring noe vanskelig. Og arrogante rasshøl er de fleste bevandret med, også av legestanden. Skulle likt å sett på et allmannmøte der en helsefagarbeider irettesetter en lege når denne ser at legen gjør en feil. Selv ble jeg forundret når en lege var hellig overbevist at man måtte vente 6 måneder på en sikker HIV-test, og da kan man undre på om personen lever fremdeles på 80-tallet. Nå er vel det norske helsevesenet nede i 8 uker for sant negativ, og danskene 6 uker.
Men innen sikkerhetsarbeid så er det to syn på hvordan en skal angripe uønskede hendelser; nullvisjonen og «ulykker skjer» eller «shit happens» som vi kalte den under utdanning. Rimelig politisk ukorrekt, shit happens, mening men den er etter min mening bedre enn nullvisjon hvis det medfølger en tanke om at man alltid skal streve etter perfeksjon/forbedring. Charles Perrow, http://www.amazon.com/Normal-Accidents-Living-High-Risk-Technologies/dp/0691004129, er kjent for den siste. Nullvisjonen er etter min mening urealistisk og vil medføre at ressurser vil føres mot «populære/i avisen-tiltak» som i det lange løp egentlig ikke vil gavne på kvaliteten noe særlig. Litt som Statoil da de for noen år siden hadde et program i HMS til mange, maaaange millioner som man forventet ville forhindre en arbeidsulykke pr million arbeidstime. Hadde de brukt ressursene på midtrekkverk på veiene i Rogaland ville de sannsynlighvis hindret flere ulykker for Statoilansatte i tillegg til de alle som ikke jobbet der. Men et viktig moment i begge retningene er synet på feil, og at det aldri er individet som feiler, for hvis en feil av ett individ er nok, så er det ikke nok sikkerhetsbarrierer og man har dermed en systemfeil.
Tanken er jo at «produksjonen» skal ha såpass mange barrierer at en feil aldri skal være nok, og hvis en feil skjer så skal systemet være robust nok til å finne ut av det og så agere korrekt i forhold til feilen. Et overordnet element der, er statistikk og sannsynlighetsregning.
Interessant.
Uten å kunne så mye om medisin dreier, synes jeg dette høres mye ut som å redusere usikkerhet for å ta feil avgjørelse (stille riktig diagnose). 100% vil man jo ikke alltid være, ved motstridene/divergerende symptomer og knapp tid, men det burde være mye å hente på å finne gode metoder som reduserer usikkerhet. Konkrete pasientopplysninger her vel nyttig, men hva med å vurdere symptomer og (unnskyld statisitikkbegrepene) konfidensintervall for disse. Har man statistisk grunnlag om diagnoser og symptomer, eller man kan foreta raske vurderinger av konfidensintervall vil Monte Carlo-simuleringer ofte kunne redusere usikkerhet.
Siste del av innlegget beskriver resultatet av de rådende styringsmodeller i det offentlige. New Public Management (NPM) bringer design av arbeidet sentrert rundt rapporter og byråkratisk kontroll som ikke tillater systemet forbedringer. Læring er tatt ut av systemet, og rapportene er der mer eller mindre for å bygge opp under topp-byråkratenes og politikernes ideer om hvordan systemet skal virke. Systemet vil naturligvis etterstrebe å forbedre seg på det som blir målt, og når det ikke er sentrert rundt pasienten og arbeidet vil man ikke forbedre seg på det som betyr noe. Kostnadene fyker også oppover som en følge av at byråkratiet i seg selv koster penger og unødvendige feil som gjøres.
Se f.eks. denne fra UK:
http://vanguardinhealth.blogspot.com/2011/11/spot-difference.html
«Alternativet er å straffe behandlerne direkte. Resultatet blir økende redsel for å gjøre feil. Det blir viktigere å unngå feil enn det blir å gjøre noe riktig…» det å prøve å unngå feil vil føre til at man vil gjøre ting mer riktig. Ifølge menneskenaturen vil legene da gjøre ting mer riktig pga. redselen for å bli straffet, det samme gjelder på alle arbeidsplasser og overfor alle ansatte, redselen for å bli straffet vil gjøre at du passer på at ting blir gjort riktig og ikke slurver med ditt arbeid, det er vanlig «common sense», det, for alle yrker, for elektrikere, ingeniører, bygningsarbeidere. piloter osv…så hvorfor skal det ikke gjelde for legene også? Er de likevel så feige og redde at de får så sterk angst for å utføre sitt arbeid pga. faren for å bli straffet, kan de like godt finne seg et annet yrke. Alle som arbeider hvor som helst må følge alle sikkerhetsrutinene som finnes der, slik at det du gjør ikke går ut over din og andres sikkerhet. Hva er det som er så spesielt med legene at de kan få slippe unna den regelen? Man skal huske på at i de fleste land i verden så blir faktisk legene direkte straffet for de grove feilene han/hun gjør. Og blir det mindre folk som vil utdanne seg eller jobbe som lege i de aller fleste land i verden? Svaret er nei. Faktisk er det veldig få land i verden som Norge og Norden generelt der staten tar på seg skylda og og erstatningen for disse grove feilene som legene har begått.
Hvis det er sånt at det følger med komplikasjoner og risiko for varige skader eller i verste fall døden som følger av behandlingen, skal pasientene på forhånd blir informert om det. Det er feilbehandlinger det er snakk om her, enten fordi legen og/eller helsepersonellet har utført en feil ved behandlingen av pasienten, eller det har vært svikt i rutinene ved sykehuset slik at det har gått utover pasientens helse og sikkerhet.
Så det er både svært viktig og livsnødvendig at legene unngår feil, og da vil de også lære å gjøre ting mer riktig…
Hvis man skal sikre kvaliteten for pasientbehandling, så burde den norske staten betale for behandlinger som er dokumentert effektivt for det norske folk i utlandet. Det er enormt mye god ekspertise i utlandet som kan føre til at folk blir friskere og kan begynne å jobbe igjen. Man trenger ikke å dra langt, bare til Tyskland og Frankrike så finnes det allerede mye av den kompetansen som ikke finnes i Norge per i dag…
At Norge er ett av de landene hvor staten tar utbetalingen istedet for å lete etter syndebukk å straffe burde være en svært positiv ting. Dette BURDE fremme interessen for å melde fra om feil ettersom man ikke bør være livredd for å betale dyre dommer hvis man tror man kan ha gjort noe feil. Jeg tror også det er med på å gjøre at flere pasienter får erstatning.
Når det gjelder redselen for å gjøre feil kontra ønsket om å gjøre riktig tror jeg du tar feil. Jeg tror at når en elektriker kobler riktig så er det fordi han vet han gjør rett og ikke fordi han er redd for å gjøre feil. Det finnes 2 «oppdragelsesfilosofier»; den ene skryter uhemmet når du tar ditt første skritt, den andre kjefter og slår deg på fingrene fordi du faller, hvem tror du blir best til å gå? I en akuttsituasjon må man våge å ha rett, det er ikke tid til å tenke gjennom alle aktualiteter.
I et akuttmottak med mange pasienter kan vi ikke undersøke absolutt alle diagnoser før vi går videre med nestemann. Vi må se på det mest sannsynlige utfra våre vurderinger og behandle ut fra det. Noen ganger er det feil… men som oftest er det rett. Hvis vi skulle undersøke absolutt alt ville ikke de 10 andre som lå og ventet fått hjelp. Noen ting glipper og det vil de alltid gjøre. Dessverre…. men målet er at det skal være færrest mulig!
«At Norge er ett av de landene hvor staten tar utbetalingen istedet for å lete etter syndebukk å straffe burde være en svært positiv ting. Dette BURDE fremme interessen for å melde fra om feil ettersom man ikke bør være livredd for å betale dyre dommer hvis man tror man kan ha gjort noe feil.” Så hvorfor har ikke det skjedd at legene og helsepersonellet melder fra selv om egne feil? Som du sier at de ikke bør være livredde for å betale dyre dommer, men hvorfor velger de istedenfor å dekke over sine egne feil og beskytte feil utført av sine kolleger? Det tyder på en “kultur” eller “ukultur” innad i helsevesenet at man med sine arrogante holdninger bør for enhver pris holde fasaden og helst bør skjule sine egne feil og svakheter, og det er å være kompetent er ensbetydende med å være “perfekt” og “feilfri”. Den ukulturen bør ryddes opp i snarest for pasientenes sikkerhet.
Og når du snakker om “oppdragelsefilisofier”, passer det så lite til i denne sammenhengen, fordi leger skal oppføre seg som ansvarsfulle og voksne mennesker, ikke lenger “barn” som trenger å oppdras. Og hvis det er som du sier, at i en akutt situasjon må en som lege våge å ha rett, så hvorfor er det slik at leger i de fleste land der de kan risikere å bli straffet og saksøkt direkte , også like fullt, og ikke minst utfører sitt arbeid like godt, om ikke på mange felter og medisinske områder enda bedre og så mye raskere, og enda mer oppmerksomt og dedikert enn norske leger? Og de gjør også jobben sin i veldig mange akutte som alvorlige situasjoner som norske leger gjør. Hvorfor har de da en helt annen mentalitet og yrkesstolthet å vise til og våge enda mer å ta ansvaret for det arbeidet de gjør for sine pasienter enn norske leger, som egentlig ikke bør være så redde fordi man ikke blir direkte straffet for feil, før det har blitt en lang rekke med svært alvorlige og grove feil med dødsfall og varige skader som konsekvenser for pasientene sine? Kan du da forklare denne selvmotsigelsen, når man i dag som lege i Norge ikke bør være veldig redd for å bli straffet, så hvorfor er man da så redd for å melde fra om sine feil allikevel? Finnes det da en helt “sær” mentalitet som gjelder kun for norske leger som det ikke finnes i andre land? Kan man kalle denne “sære” mentaliteten for “felles feighet eller en felles enighet for å spre denne feigheten”, eller bunner det igjen i en “ukultur” som bygger på arrogansen om egen feil og mangler at man helst vil overse disse?
I alle yrker må man ta sine risikovurderinger og må ta ansvar for den jobben man gjør, enten man er ingeniører på oljeplattformene, bygger hus for andre, er FN-soldater ute på feltet, er piloter eller flygeledere osv…og som voksne mennesker må man i det minste skjønne at det må gå an å feie for egen dør. Hvis man ikke har skjønt den, ikke rart da at man synes det er greit å slippe unna så mangt, og tie ihjel de feilene det bør snakkes om som man kan læres av…det å kunne våge å se en pasient eller de pårørende til denne inn i øynene og si “Beklager , jeg har gjort en feil”, det forekommer dessverre altfor sjeldent i norsk helsevesen…
Beklager for dobbelpost!!!
Gresset er alltid grønnere på den andre siden?
Har hørt nok om andre land til å si at jeg heller ville blitt behandlet i Norge.
Legene er livredde for å bli hengt ut i media. Dette er en grunn til at legene kvier seg for å melde om feil. Det går så og si ikke en uke uten at det er en overskrift relatert til helsevesenet. Selv om legens navn ikke blir nevnt i en artikkel er det uansett nok av folk (f.eks arbeidskollegaer, familie, venner) som vet hvem legen er. For å gjøre det lettere å melde om feil burde det være mulig å gjøre dette anonymt.
Pasienten går alltid først, ikke kollegaen! Men jobber man tett på hverandre er det vanskelig uansett (uavhengig av yrke) å overprøve den andre legens beslutning uten tungtveiende grunner.
Ang akutte situasjoner:
En kort historie: Jeg ble fortalt at en lege i USA var først på et ulykkessted som privatperson, men hadde med noe utstyr bl.a. nakkekrage. Han særget for at de skadede fikk førstehjelp. Satte på nakkekragen på en bevisstløs person, og forlot så stedet før politiet ankom. Hvis han hadde blitt kunne han bli saksøkt siden den hjelpen han gav kunne teoretisk føre til komplikasjoner. Derfor måtte han unngå å bli identifisert.
Tilsvarende situasjon som over gjelder ikke bare privatpersoner i USA, men også praktiserende leger. Forsikringen de betaler for blir tross alt dyrere hvis de blir saksøkt. Frykt fører til at pasientene må gjennom mange unødvendige undersøkelser som i seg selv kan ha en risiko før å skape sykdom eller skade. Og ved mange nok undersøkelser så får man også såkalte «falskt positive» resultat, dvs. finner sykdom når det ikke er sykdom.
Alt i alt så blir det verre for pasientene. De må betale for mange og unødvendige undersøkelser og behandlinger, og i tillegg så risikerer de at helsa blir verre pga dette. I tillegg må de leve med frykten for å ha den sykdommen legen sa at de kanskje hadde. Det er bedre hvis legen kan ta sine avgjørelser uten at han må være redd for hvordan hans avgjørelser ang pasienten vil påvirke ham selv (så lenge han gjør jobben sin forsvarlig).
De fleste leger vil tross alt det beste for sine pasienter. Grunnen deres til å velge yrket var tross alt at de kunne hjelpe andre mennesker. Nå ser det mer ut som at legene må sørge for ryggdekning hver gang de tar en avgjørelse (for å hindre å bli hengt ut i media).
Hei Amy:) jeg fjerner dobbeltposten,
Vel, for systemer basert på straff ved feil vet man, ved erfaring, hva som skjer; ting rapporteres ikke, forskjønnes, ansvarsfraskrivelse. Uansett skjer det ikke noe læring i slike organisasjoner.
Om man er redd for å få straff for å feilbehandle vil man i senere tid utdanne mennesker til å ikke ta handling. For hvordan straffe noen som ikke er villig til å faktisk ta en avgjørelse. Til slutt, er enden på visa at ingen er villig til å jobbe i slike organisasjoner. Og, angående ingeniører, du har vel ikke sett at ingeniørene ble straffeforfulgt pga Alexander Kielland? Macondo-brønnen? Air France-flyet fra Brasil?
Jeg er pårørende til noen som er veldig alvorlig syk og ligger mye på sykehus. Jeg har vært vitne til veldig mange uheldige hendelser og rutinebrudd. Folk vasker seg ikke på hendene før de gir medisiner i sentralvenekateter, det å gi 750 mg av en medisin som kommer i 250 mg og 500 mg tabletter ser ut til å være umulig og de kobler pasienter på IV sett fulle av luft, osv.
I tillegg opplever jeg sykehus som kaotiske steder. Det er portører som aldri kommer, tidspunkt for undersøkelser/behandling som ikke stemmer (oftest på grunn av forsinkelser), beskjeder som skal formidles kommer ikke frem, osv, osv, og det er skittent, noen steder lukter det urin på pasientrommene og det er hybelkaniner under sengene. Jeg har til og med opplevd at det har vært en dostol med gamle og illeluktende etterlatenskaper fra forrige mann inne på rommet når en ny pasient ble lagt inn.
Jeg bryr meg faktisk ikke så mye om hvem sin skyld det er, men jeg synes det er leit at det er sånn og jeg skulle ønske at det var annerledes. Derfor er jeg veldig glad for alt som skrives om temaet og jeg synes dette blogginnlegget er helt fantastisk.
Vaske seg på henda burde kanskje gjøres, men er ikke et krav så lenge man ikke berører noe som kan komme i kontakt med det som skal inn i kroppen. Hendene er uansett per definisjon ikke rene (man bruker sterile hansker på operasjonssalen, ofte 2 stk utenpå hverandre).
Luft i IV går overraskende bra. Jeg var også sjokkert når jeg så det første gang, men luften absorberes godt i blodet (blodet skal tross alt frakte luft til alle cellene i kroppen). Dette skjer hele tiden på operasjonsavdelingene uten at jeg har hørt om noen som har fått skader pga dette.
At det ikke er renere enn du forteller er ganske dårlig. Dårlig økonomi i helsevesenet er kanskje en årsak til dette. Bl.a. sykepleierene er nok veldig overarbeidet som det er.
Mer spesifikk formulering:
Henda er per def. ikke sterile. De kan være rene, men likevel er det bakterier der.
Det er viktig å vaske henda mellom pasienter slik at man ikke overfører skitt som kan inneholde sykdomsfremkallende bakterier eller virus. Alt som skal inn i kroppen gjennom huden (f.eks. i en cvk (sentralvenekateter)) skal være sterilt. Hendene (hvis ikke dekket av sterile hansker) skal ALDRI berøre det som skal inn (f.eks. sprøytespisser eller medisiner i væskeform).
Velkommen hit Hildur! Takk for at du deler erfaringene dine, og gleder meg til å følge bloggen din framover
Takk, og jeg gleder meg til å følge din.
Som sykepleier har jeg sett flere leger informere pasienter om feil de har gjort og også veiledet de i hvordan de kan klage og søke pasientskadeerstatning. Det er ikke bare slik at feil i helsevesenet forsøkes dekket over. Jeg mener det er viktig å avdekke feil, men ikke nødvendigvis for å ta den som har vært så uheldig å gjøre en feil, men for å finne ut hvordan de eventuelt kan unngås i fortsettelsen, eller gjennom å dra lærdom av vanskelige hendelser. Det er jo sånn at når man jobber med syke mennesker er ikke alltid svaret åpenbart. Mange diagnoser har samme symptomer og pasienter beskriver symptomer svært ulikt. Helsepersonell har ikke røntgensyn de heller. Jeg tror ikke det kan forventes et feilfritt helsevesen med personell som ikke gjør feil, men det må etterstrebes arbeidsforhold som gjør det mulig å gjøre en så god jobb som mulig, som for eksempel tilgang på pasientjournaler.
Selv i kassa på Rema gjøres det feil og det burde være enklere å unngå enn mange av av de kompliserte og mange ganger akutte tilfellene helsevesenet står overfor hver eneste dag.
Noen som vet hva feilprosenten er, hvor mange får rett behandling for hver som får feil?
Uansett, for den som opplever og bli feilbehandlet er det en fryktelig situasjon og jeg tror med hånden på hjertet at den som står for feilbehandlingen også opplever det som svært tungt.
Kassadamen på rimi tjener ikke en million i året, nyter heller ikke høy status, og lider heller ikke av sin egen fortreffelighet.
Enkelte feilbehandlinger lar seg simpelthent ikke forsvare – gutteklubben innen helseprofesjonene forsvarer det utroligste!
Din analogi ligner ikke grisen!
Hei, jeg skulle så inderlig ønske at det er slik som du sier: «…jeg tror med hånden på hjertet at den som står for feilbehandlingen også opplever det som svært tungt.» Med det du sier her, så viser det også at du er en samvittighetsfull person med mye empati. Men det er dessverre ikke slik i mange tilfeller. Jeg opplevde selv at min lege bare avviste meg blankt da jeg oppdaget at noe var fryktelig galt mens behandlingen pågikk, og etterpå når den varige skaden hadde skjedd, så skyldte han det på komplikasjoner som medfulgte behandlingen. Jeg sa jo ifra så mange ganger underveis, det var min kropp han behandlet, men han reagerte ikke da, og etterpå når skaden allerede hadde skjedd, var det for seint å gjøre noe med…han var også arrogant nok i ettertid og kjeftet på meg for å ha kommet med tomme beskyldninger…siden det var andre leger og sykepleiere på sykehuset den dagen, så forklarte han overfor dem at jeg var både hysterisk og ute av kontroll…
Etter mange av de historiene jeg har hørt og lest av bekjente og venner, var ikke min historie noe unikt. Feilene ble alltid oppdaget for seint, selv om mange av oss pasienter reagerte tidsnok. En bekjent av oss døde for ca. et halvt år siden av kreft, fordi den ble oppdaget altfor seint. Han ble verken innlagt eller behandlet, selv etter at fastlegen oppdaget at han hadde kreft. Han måtte gå og vente på brev, sa de, og det gikk noen måneder, og han gikk og ventet og ventet…De to siste ukene før han døde, klaget han over fryktelig store smerter. Han ble kjørt av familien til Ullevål, men ble avvist. «Vi har ikke plass til deg!» sa de. Så ble han kjørt til Aker og innlagt der, selv om det ikke finnes en kreftavdeling på Aker. De tok imot han bare fordi han var for syk. Og der skjedde det ingenting verken fra eller til av behandling, de er jo ikke sykehus som behandler kreft, han fikk ligge der så lenge…det viste seg etter flere prøver at han hadde kreft i siste fase, og der døde han etter to uker…
Pingback: Feil og mangler, en regel og ikke unntak « Norskgoy's Blog
Kunne reddet liv ved å lære av oljebransjen:
http://www.vg.no/helse/odelagt-i-helsevesenet/artikkel.php?artid=10094524
Pingback: Usynlig syke = useriøse | diagnostisert