Helsevesen og trygdevesen – revisited

Her forleden befant jeg meg på et særdeles interessant møte med smarte helseaktivister i Oslo. Vi pratet om kronikere som kjemper for å holde seg aktive i arbeidslivet, og hvordan det er å bli budsjett-kasteball mellom to etater (problemstillingen jeg forsøkte å beskrive i «Det tohodete trollet«.)

Jon Hagfors, styremedlem i Norsk Revmatikerforbund, satt lenge og observerte den ordrike diskusjonen, før han sa: «Når helseapparatet svikter er det arbeidsdepartementet som må betale».

Aha. Så lett kan det sies. Den mannen burde være på twitter 😉

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook5Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

7 tanker om “Helsevesen og trygdevesen – revisited

  1. nofu

    Yes!! Og «pasienten» (betyr ikke det «den lidende»?) blir der i gården til «den arbeidsskye».

    Svar
  2. marit elisebet totland

    Jeg merker meg ordet «helseaktivist» som du bruker. I grunnen et spesielt ord. Det minner meg på at man bør være frisk om man skal være syk. Det krever nemlig en del aktivitet på en del felt, – og tålmodighet.

    Og så tenker jeg på mine foreldres undring: Må man være så syk for å ha det så kjekt når vi kommer sammen?

    Svar
  3. Tilbaketråkk: Godbiter uke 25 | kaffedamen

  4. gamle ugle

    Godt sagt dette ja. Når helsevesenet ikke strekker til tyr vi til arbeid som medisin. …
    Det absurde her er at noen av oss «brukere» har brukt arbeid som symptomdempende medisin hele livet. Til slutt ble vi immune mot det, og tvinges ut i sykemelding. Der møtes vi med beskjed fra politikerne: arbeid som medisin.
    Selv flyktet jeg fra nav, jeg klarte rett og slett ikke dogmene de var tvunget til å forfekte der, av politikerne, det gikk på helsa løs. Takket være at jeg var doktorgradstipendiat kunne jeg kamuflere min manglende arbeidseffektivitet, dvs. jeg flyttet meg selv over fra statistikken for sykemeldte til statistikken for de som bruker for lang tid på avhandlingen, ja kanskje aldri blir ferdig. Er nå på vei over i neste statistikk, de som tar delvis permisjon uten lønn, dvs. frivillig jobber deltid for å ta vare på helsa.
    Og alt dette etter et langt liv med arbeidsinnsats minst hundre prosent, nesten ikke syk. Bidratt til fellesskapet ja.
    Det kjennes derfor urimelig at ikke fellesskapet kan redde meg fra denne ferden gjennom statistikkene.
    Hva kunne helsevesenet og nav hjulpet meg med? Gitt meg tillit og tid til å komme meg i mitt tempo. Praktisert real empowerment. Møtt meg med verdighet.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *