Sykdom og Selvfølelse – del 2

sommergrublerier fra en kroniker...

Det siste halve året har jeg fått skikkelig juling av sykdommen min. Kronisk smerte fra leddgikten og alle ryggoperasjonene, smerte jeg oppriktig trodde jeg hadde «vunnet over», kom tilbake med full kraft, og det var virkelig overaskende hvor fort det friske selvbildet jeg hadde brukt så mye tid, krefter og penger på å bygge opp raste som ett korthus.

Noen måneder med daglige sterke smerter – betennelser i hele kroppen og påfølgende søvnproblemer og fysisk svakhet var det som skulle til, 7 år med hardt arbeide (fra da jeg satt i rullestol i 2004) smuldret bort og fra februar i år har jeg stort sett vært heltidspasient igjen.

Dette tilbakeslaget setter alt jeg har jobbet med ifht til kronisk sykdom i ett nytt perspektiv. De siste årene hvor jeg har fungert veldig bra har jeg trodd det var fordi jeg endelig hadde lært meg å gjøre alt riktig. Jeg spiste riktig, trente riktig, tenkte riktig, levde riktig… og klarte stadig mer av en normal, frisk hverdag. «YAY!!!» tenkte jeg… den logiske konklusjonen må jo være at jeg har funnet den forjettede nøkkelen til friskhet… jeg har vunnet over sykdommen?!!!

Så kom smerten tilbake.

Ikke noe forsvarsel, ingen forklaring. Dette slo meg som frustrerende uforutsigbart (og urettferdig?) helt til naturvitenskap-søsteren min gjorde meg oppmerksom på at den gode perioden hadde sammenfalt med de årene jeg bodde i ett tørrere innenlandsklima… implisitt att klima og værforhold kanskje har mer med helsa å gjøre enn hvordan jeg tenker og hva jeg gjør.

Her må jeg virkelig le av meg selv… Det var jo så bra for mestringsfølelsen min å tro at det var min egen innsats som gjorde susen, men nå hjelper det ikke med flere kognitive teknikker, gitt. «Kronisk syk» betyr tydeligvis akkurat det de sa helt i begynnelsen av sykdomskarrieren min… at det er noe man får slite med resten av livet.

Sorry for den triste tonen her, men vil være ærlig om hva som skjer og ikke late som jeg er «superpasienten» som får til alt.

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook0Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

3 tanker om “Sykdom og Selvfølelse – del 2

  1. marit elisebet totland

    Sterkt å lesa, både fordi eg for tida er på veg ut av uføret, (dårleg rygg) trur eg, og fordi eg har sett mor mi sitt liv, (leddgikt) med opp- og nedturer i 45 år. Du har begge deler, skjønar eg. Det blir ei veksling mellom håp, tru og skuffelse, gong på gong. Likevel går det an å la seg oppmuntra av gode periodar. Og det er lov å vera lei seg når dei mørke dagane kjem.

    Svar
  2. gamle ugle

    Takk for at du er så sterk at du klarer å skrive dette. Kan hende hjelper det mange at du setter ord på hvordan livet alltid egentlig er uforutsigbart. Og hvor skjørt alt er, som vi tror vi skaper, med det vi tror er riktige tanker og mestring. Mens livet selv har helt andre dypder, tror jeg.
    Kanskje hjelper vi hverandre ved å dele både det som kjennes som oppturer og det som er så tungt at det nesten ikke er til å bære. Og å være rause med hverandre.
    Jeg ønsker deg håp og styrke til å leve med dette.

    Svar
  3. Bell4trix

    Tusen takk for denne posten. Den rørte meg veldig. <3
    Mangler litt ord i dag men hadde lyst å skrive litt til deg likevel. Alt er sagt i beste mening, selv om jeg skulle formulere meg klønete.

    Jeg er så enig med de som kommenterer over meg her, dette er viktig for mange andre at du deler. Så Tusen hjertelig takk for det! 😉

    Jeg også føler jo jeg gjør alt jeg kan for å bli bedre. Men det er en tøff kamp når man er veldig syk. I tillegg er det veldig frustrerende når det man gjør ikke bærer frukter.

    Spesielt dette siste året (kanskje egentlig de to siste) har formen min vært betraktelig dårligere enn før. Spesielt etter jul, våren og til og med sommeren har vært steintøff. Jeg har tenkt at det MÅ være været/klima, for jeg gjør jo ikke noe annet enn tidligere.

    Trist å lese at du har blitt dårligere igjen, ønsker jo at du skal være bra. Samtidig var det en god bekreftelse og godt for selvfølelsen at andre også opplever det samme som meg. Da er det ikke jeg som har gjort noe galt. Det er viktig for selvfølelsen som du sier. Selv om du dessverre fikk deg en knekk motsatt vei, men med alt du gjør så vet du jo at du gjør så godt du kan.

    Jeg stemmer i "Gamle Ugle" sine ønsker for deg; "Jeg ønsker deg håp og styrke til å leve med dette." Og så ønsker jeg deg god bedring.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *