Når helseparadigmer faller

God helse er en balansekunst

Hvorfor blir noen pasienter så sinte når man diskuterer sammenhengen mellom kropp og sinn?

Friske folk blir ofte overrasket over frustrasjonen det vekker hvis de tar opp temaet psyke og soma i møte med noen som er kronisk syk, eller forteller at ”hvordan du tenker påvirker helsa”. Du risikerer å få en kald skulder i beste fall, eller en reel utskjelling hvis du har uflaks. Diskusjonen i kjølvannet av kronikken ”Det udelte mennesket” som ble publisert i Aftenposten i går gir en pekepinn om hvilke følelser som settes i sving av dette temaet, men at det trengs fire doktorgradsutdannede kronikkforfattere for å våge å hevde at kropp og sinn henger sammen er i seg selv ganske parodisk.

Debatten om ”psykisk” eller ”fysisk” sykdomsårsak har den siste tiden vært preget av den nye ME studien fra Haukeland Sykehus, som antyder biomedisinske markører for en sykdom som til nå har vært behandlet som en psykosomatisk stresslidelse. Men diskusjonen angår langt fler enn de ME syke.

I det litt større bildet er denne diskusjonen del av en historisk omveltning, kanskje sågar et medisinsk paradigmeskifte, som kommer til å forandre hvordan vi ser på helse og sykdom i vår del av verden. Ingen omveltning skjer uten strid, og i møtet mellom det biomedisinske og det biopsykososiale paradigmet er det mange enkeltskjebner som påvirkes. Et eksempel på dette er nakkeslengskade, som også ble aktualisert av en kontroversiell studie tidligere i høst.

Det skapte en del overskrifter og ivrige utrop da Psykolog Arnstein Mykletun i oktober publiserte en studie der han mener å bevise at angst og depresjon er årsak til, ikke virkning av, nakkeslengskade. At Mykletun og de andre forfatterne bak studien hadde blandet sammen begrepene whiplash og nakkeskade, ikke tok hensyn til internasjonale kriterier for diagnostisering og bygget hele studien på selvrapporterte tall fra en annen helseundersøkelse, er noe forskere får diskutere, men hvilke konsekvenser det får er interessant for flere enn dem. For slike budskap er lett salgbare, og uansett hvor svak studien er, så sprer ordet seg som ild i tørt gress.

I sin argumentasjon rundt studien gikk Mykletun langt i å hevde at nakkeslengskade er en selvvalgt sykdom. Han stiller seg dermed i rekken av fagpersoner som i møte med et vanskelig symptombilde velger å mistenkeliggjøre pasienten, istedetfor å forsøke å forstå og behandle lidelsen.

På bakgrunn av 69 personer utav 37.792 som i 1985 svarte i et spørreskjema at de hadde hatt angst eller depresjon, og 11 år senere svarte at de har vært utsatt for en whiplash, kunne Mykletun nå fortelle hele verden at nakkeslengskader er psykisk betinget. Det er vitenskapelig bevist.

”Det var det vi visste, de bare simulerer, hele gjengen!” sier alle de som helst vil slippe å forholde seg til de biomedisinsk uforklarlige symptomene. De nakkeskadde som ingen helt har visst hva de skal gjøre med, får vite fra fjern og nær at nå er det jaggumeg på tide å ta seg sammen, og vips! så har den frustrerte fastlegen fått ny norsk forskning i ryggen når han istedetfor å henvise til videre utredning og behandling, foreslår at pasienten skal oppsøke en psykolog, og deretter toer sine hender.

Den psykiske forklaringsmodellen brukes som begrunnelse til at pasienten ikke får tilgang til medisinsk behandling.

Og hva spiller det for rolle at vi i Norge fortsetter å underrapportere nakkeskader, og bortser fra de internasjonalt godkjente diagnosekriteriene fra Verdens Helseorganisasjon som Stortinget ratifiserte på nittitallet som en del av ICD-10? Nå har jo en gjeng med flinke forskere funnet ut at senskader ved nakkesleng bare er psykisk, så da behøver vel ikke disse pasientene noe medisinsk behandlingstilbud?

Forsikringsselskapene sukker lettet ut, og vurderer sikkert i skrivende stund hvorvidt det er passende å sende en flaske dyr whiskey eller to til Mykletun og hans kolleger som takk. Eller kanskje endog komme med et lite bidrag til deres videre forskning? Samtidig synker noen titalls tusener norske nakkeskadde enda lenger ned på prioriteringslisten i helsevesenet.

En liten oppdatering til de som ennå ikke vet det: Man blir ikke rik av å være syk i Norge.

Hvis du tror at du kan tjene penger på å simulere en nakkeslengskade her til lands, har du antageligvis sett for mange amerikanske B-filmer. Vi har et velferdsapparat som fungerer bra, og et helsevesen som stort sett er gratis, dermed har du ikke krav på store økonomiske erstatninger med mindre du er konsertpianist med en særdeles dyr privatforsikring. Det er du selv og din nærmeste familie som lider økonomisk tap hvis du blir alvorlig syk eller skadet for livet. Og der ligger kanskje noe av forklaringen til hvorfor slike budskap er så populære?

Det er en skremmende tanke å innse at tragedien kan slå til når som helst, hvor som helst. Vi som i stor grad er et sekulært folk liker ikke å føle oss så maktesløse og små, og slik kan psykosomatikken og populærpsykologien tilby en lindrende utvei. Ved å peke fingeren på den syke, slipper vi den skumle tanken at ”det kan også skje meg”. Da er det kanskje greit å generalisere om titusenvis av nakkeskadde på bakgrunn av 69 svar av 37.792 i en spørreundersøkelse fra 1985, eller fortelle ME syke at de trenger å tenke anderledes for å bli friske.

Selv er jeg en av kronikerne som er ivrig tilhenger av en helhetlig tilnærming, og mener at det er viktig både å tenke positivt og å ta ansvar for å vedlikeholde sin egen mentale og fysiske helse. At kropp og sinn henger sammen er det mest naturlige i verden, og jeg velger å tro at det nye medisinske paradigmet som er i anmarsj kommer til å gi pasienten større mulighet til å påvirke egen helse, og dermed kan være et viktig verktøy for å senke både statlige og private helseutgifter. Men dessverre er virkeligheten i det norske helsevesenet slik at det biopsykososiale medisinske paradigmet enn så lenge bare leder til lukkede dører, og når Mykletuns type forskning og tilhørende synspunkter brukes for å nedprioritere de allerede ubehandlede og rettsløse pasientene, blir jeg svært betenkt.

—-

(NB: dette innlegget er også publisert som debattinnlegg på Aftenposten.no)

Vil du dele innlegget?
Facebook60Twitter20

17 tanker om “Når helseparadigmer faller

  1. marit elisebet totland

    Takk for at du skriv med små bokstavar. Hadde du ropt ut konklusjonen din i første avsnitt, hadde du mista mange lesarar, og mange hadde fått mindre å tenkja på. Me treng nyansane, den ærlege tilnærminga. Så kan me fylgja deg..

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk, dette er et veldig vanskelig tema, og jeg har delte meninger selv. Er jo enig i mye av det helhetstenkerne sier – det er hvordan det brukes og misbrukes som kan forklare litt av motbøren dette budskapet møter tror jeg. Det henger sammen med makt, status og prioriteringer.

      Svar
  2. Kamelryttersken

    Ja, det er en utfordring å ta opp og påstå at psyke og soma henger sammen, og ikke minst må henge sammen for at mennesket skal fungere. Trenger ikke være et menneske som har en kronisk lidelse som reagerer slik. Alminnelig oppegående personer med god helsefaglig bakgrunn reagerer akkurat like angstbitersk når noen tør å si at man kan tenke seg til et bedre liv, ved å fokusere på det, og ikke på alle negativene i omgivelsene.
    Ikke dermed sagt at man kan kurere en kronisk lidelse ved positiv tenking, men man kan ha det bedre i livet ellers ved ikke å fokusere på alt det negative som følger lidelsen. En bekjent som hadde kreft, sa at den fysiske tilfriskningen hadde sykehuset æren for. Den psykiske tilfriskningen var det hans positive tenking som sto for.
    Selv har jeg en nakkeskade som i 1995 kvalifiserte for 50 % uføre i forhold til daværende arbeidssituasjon. Konsentrasjonsvansker, hodesmerter, kunne ikke utføre fysisk arbeide som krevde at jeg bøyde hodet under prysthøyde + +. I dag kan jeg fremdeles ikke arbeide med hodet nedenfor brystet, og alt jeg gjør på datamaskinen skjer i godstolen hjemme.
    Jeg måtte lære meg å takle smerter som «vanlige» smertestillende som Paralgin Forte ikke tok. Sterkere preparater fikk jeg bare sporadisk på grunn av tilvenningsfare, og til slutt fikk jeg ikke Paralgin Forte heller. Legen ble alvorlig redd for levra mi etter at jeg tok 80 tabletter på ei uke.
    Smertene er der fremdeles, men jeg har lært hvordan de skal håndteres. Nå er det smertemestringssentre rundt forbi i helsevesenet, det var det ikke når jeg slet som verst.
    Den erfaringen sier meg at det er noe i det gamle ordet om at «Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det».
    Det betyr ikke at mennesker med kroniske lidelser skal begynne å leve normalt NÅ. Min erfaring er at det er sammenhenger alle veier, og at noe hjelper den, noe annet hjelper den andre. Er bare så forbandet at det tar så lang tid noen ganger før man finner hva som fungerer for den enkelte. Da blir det til at kua dør, mens graset gror, fordi vi mennesker liker enkle løsninger på kompliserte utfordringer. Jfr studien om angst og nakkeskader.

    Svar
  3. Tilbaketråkk: » Anbefaling: “Når helseparadigmer faller”

  4. Selveste majmaj

    Takk for din velvalgte ord. Ingen velger å bli syk. Det er mildt sagt et helvete å prøve å få hjelp. Sannheten kommer for en dag. Da vil disse forskerne bli ledd av.

    Svar
  5. Tilbaketråkk: Fysisk eller psykisk, hvorfor henger vi oss opp i det? « Trips & Tics

  6. ~SerendipityCat~ / Cathrine Eide Westerby

    «Psykosomatikken leverer modeller som leder frem til en diagnose, eller rettere et stigma, ettersom disse diagnosene ikke omhandler medisinske forhold, men bygger på påstander om ubevisste motiver hos pasienten/den skyldige. Og det man føler når man får slike merkelapper, er nettopp skyld. Det er en umulig situasjon der makt er rett, og den diagnostiserte står uten maktmidler til å bevise sin uskyld.» Fra ME-registeret: https://www.facebook.com/note.php?note_id=290709027628874

    Svar
  7. AnnaTW Innleggsforfatter

    Takk for feedback folkens! Hadde jeg hatt Arnstein Mykletun og Vegard Wyller på Facebook og Twitter så hadde jeg tipset dem, forhåpentligvis får de vite om dette nå som dette innlegget nettopp ble lagt ut på Aftenposten debatt: http://www.aftenposten.no/meninger/Nr-helseparadigmer-faller-6729622.html

    Fakta i artikkelen er hentet fra et debattmøte i Bergen den 19 Desember, der en av forskerne bak nakkeslengstudien forsvarte den og forklarte hvordan de hadde kommet fram til konklusjonene. Det var helt hårreisende, han visste ikke en gang hva nakkeskade var for noe, men var mer enn villig til å generalisere om alle som har det, og hovedforskeren hevder selv at «rekrutteringen til sykdommen» henger sammen med «sekundær gevinst». Også de som hadde falt ned fra tredje etasje eller fått en bil i hodet og etterpå fått sterke hode og nakkesmerter har visstnok fremkalt det selv.

    Disse legene og psykologene skjønner tydeligvis ikke at «forskningen» deres brukes MOT pasientene.

    Svar
  8. Martha

    Takk for en veldig god og velskrevet artikkel. Det kan ikke være slik at man skal bruke den psykiske forklaringsmodellen som begrunnelse for at pasienter ikke skal få tilgang til medisinsk behandling. Forskerne trenger da ikke rope så høyt om at kropp og sinn henger sammen, det vet vi så inderlig vell. Det blir så altfor lettvint å skylde på psyken – og pasienten – og tenke at; – Ja, der har vi løsningen dere! – Når tusenvis av alvorlig syke mennesker må betale prisen. Man kan ikke tenke seg frisk om man er aldri så glad og positiv, om man har en sykdom der man trenger medisinsk behandling for å bli frisk.

    Svar
  9. Therese

    Flott skrevet. Jeg er en normal 37 åring som har ME. Positiv tenking gjør meg ikke frisk, men gir meg et mentalt overtak på sykdommen. Jeg signerer definitivt det siste avsnittet ditt.
    Paradigmeskiftet i norsk helsepolitisk tenking er på sin plass!

    Svar
  10. gamle ugle

    At soma og psyke henger sammen, ja det er jeg ikke i tvil om jeg heller. Derimot er jeg meget skeptisk til enerådende psykologiske forklaringsmåter. Altfor lett blir pasienten den skyldige når det kommer til noe psykisk, man har ikke tenkt rett, simulerer osv osv. Dette møter pasienter også fra fagfolk, så det er sagt, som i de fleste tilfeller ikke vet bedre.

    At man blir redd (og sint) for å havne i denne båsen, ja det er ikke rart. Slik jeg ser det må vi rydde opp i psykiatrien og utvide våre forståelser av mennesker psyke. Mye av den kunnskapen har vi allerede, hvis vi er villige til å ikke bare tenke biopsykologisk, men trekke inn samfunnsvitenskap og humaniora. Mao samfunnsmessige og kulturelle betingelser.

    Kirkengen som er medisiner, skriver om de krenkende barna som blir syke voksne. Det er barndomstraumer av ymse slag dette handler om, og ofte retraumatiseres disse i møte med et hjelpeapparat som ikke forstår hva dette handler om. Ofte handler det da om å forstå reaksjoner, somatiske eller psykiske, som overlevelsesstrategier i et barneliv.

    For meg er psykiatri / psykologiske forklaringsmåter og metoder, og framfor alt holdninger til mennesker som sliter psykisk, det største hinderet for å erkjenne at vi henger sammen, som mennesker, somatisk og psykisk. Inntil da tror jeg de fleste foretrekker en høystatus somatisk sykdom, så beholder man respekten og slipper å oppleve å blir påført skam som feilvare, og få høre at «du må ta deg sammen». Som om ikke det er nettopp det de har gjort, de krenkede barna, i alle år. Når skal noen lytte respektfullt til dem og tro deres historier?

    Svar
  11. 39

    Bra skrevet! Vi må ikke være redd for å definere noe for psykosomatisk smerte- eller tro at den er «mindre verdt». Det viktige er selvfølgelig hva den enkelte opplever i egen kropp og presenterer av symptomer. Både helsepersonell og vi som er kronisk syke må tørre å gå til rota av symptomene for å finne årsaker. Først da går det fremover. Det er min erfaring.

    Svar
  12. Edgar Wammervold

    Hvorfor er det ingen fagfolk forsøker å punktere momentene til denne Mykletun?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>