Kan vi prate om det?

Hvordan skal vi kunne samarbeide da? (tegning av Natalie Dee)

Legen skal være et supermenneske som ikke gjør feil – så hva gjør man da, hvis noe går galt?

Jeg får stadig kontakt med pasienter som har hatt negative behandlingsopplevelser, fra små tabber som bare er litt pussige, til alvorlige hendelser som har forandret livene deres for alltid. Mange formidler at de negative erfaringene har blitt et hinder for vellykket behandling senere. Et fellestrekk er at de fleste ikke har pratet med legene sine om hva som har skjedd, noen har forsøkt å prate om det, men fått beskjed om at de tar feil. Resultatet blir ofte at pasienten har vanskeligere for å stole på nye behandlere, dermed kan fortidens synder bli et hinder for framtidige helsesamarbeid. Nye generasjoner med helsearbeidere må forholde seg til mistro og sinne basert på feil som ble gjort av villt fremmede for mange år siden, og da er det ikke så rart at de opplever disse pasientene som vanskelige.

Som prosjektleder har jeg blitt skolert til å prate om ting som går galt på en konstruktiv måte. Vi kaller det utvurdering, eller evaluering. For at vi ikke skal gjenta samme feil om og om igjen, har vi rutiner for feedback og oppfølgning, som gjør det mulig å stadig forbedre arbeidsprossesser og resultater. Men hvordan fungerer dette i helsevesenet?

Ingen er perfekte, og iblant går ting galt – men akkurat når det gjelder helse blir det med en gang både sårbart og personlig, ja rett og slett truende. Da har kommunikasjonen lett for å låse seg, og resultatet er negativt stress og umenneskelig press på helsearbeiderne, og frustrerte og sinna pasienter som ikke følger behandlingsopplegget. Alle taper.

Hva må til for at vi skal kunne bryte negative mønstre, og prate om feil i helsevesenet på en konstruktiv måte uten at det sporer ut i tragiske offerhistorier og tabloid heksejakt?

Hvis du selv hadde vært utsatt for en alvorlig sykehustabbe, hvordan ville du helst at dette skulle håndteres?

Jeg skal treffe helseministeren og flere ledere i helsevesenet neste uke og prate om dette, så kom gjerne med konkrete innspill!

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook12Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

16 tanker om “Kan vi prate om det?

  1. Inger Johanne / tanteMy

    Det var ikke alvorligere enn å måtte ha 4 antibiotikakurer mens jeg ventet på å komme tilbake til en spesialist som hørte hva jeg faktisk sa, men dog:

    Jeg hadde en hevelse i kinnet og på tannkjøttet, og feber, samt nevrologigiske utfall som mest sannsynlig kom av at jeg har MS, som forverres av feber/infeksjon. «Nevrologiske utfall» betyr at jeg var svimmel og svimete og raskt følte meg overstimulert. Da legen undersøkte meg, oppdaget jeg derfor ikke at han bare var opptatt av bihulene mine og faktisk ikke hadde sett på hevelsen på tannkjøttet. Det fant jeg ut da jeg etter stadige oppbluss av infeksjonen fikk opplest det han hadde skrevet til fastlegen min. Og jeg hadde hele tiden lurt på hvorfor jeg ikke husket noe av at han undersøkte kinnet.

    Hos ny øre-nese-halslege var jeg VELDIG tydelig om kjeven, og insisterende når det gjaldt å få en bekreftelse på at legen hadde forstått meg nå. Legen var tilsvarende vag. Men til slutt måtte han bli mer presis, for jeg ga meg jo ikke: Det ble klart at han skjønte at hevelsen på tannkjøttet hadde vært der fra første konsultasjon og at kollegaen ikke hadde fått det med seg. Flott! Da kunne vi gå videre. Jeg var ikke ute ettter å straffe den forrige legen,men jeg ville være sikker på at saken nå var klar for han som skulle ta tak i saken. Jeg tror leger har en kultur på å unnskylde hverandre.

    (Forresten forstod den siste ØNHlegen hva fire fastleger og første ØNHlege ikke hadde gjort: Saken måtte løses hos tannlegen. Det hadde jeg hatt lyst til hele tiden, men siden jeg hadde symptomer fra mange steder, mente jeg fastlegen var beste sted å begynne for å få en helhetlig vurdering. )

    Om dette gjør noe med min tillit? Jeg har de siste årene strevd med å være mindre «kan-selv» og faktisk stole mer på hjelpere. Nå er jeg tilbake på mer «kan-selv», og tror det er lurt.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      «Jeg var ikke ute ettter å straffe den forrige legen,men jeg ville være sikker på at saken nå var klar for han som skulle ta tak i saken.» skriver du, det er jo veldig konstruktivt!
      Det tar jo utrolig mye tid og krefter med sånne ekstrarunder (og ekstra antibiotikakurer). Var det egentlig utydelig kommunikasjon – eller det at han rett og slett ikke hørte på deg som var problemet tror du?

      Svar
      1. Inger Johanne / tanteMy

        Selv om jeg var surrete, så sa jeg mye om kjeven min. Jeg hadde nemlig en infeksjon der for en del år siden også, og henviste til det. Sa mange setninger om det. Og da han var ferdig med bihulene, tenkte jeg: Men skal han ikke se på kjeven, da? Men så var jeg så surrete at jeg tenkte han måtte ha gjort det. Følte meg litt dum der jeg satt og svimet. At legen skulle glemme hovedfokus for infeksjonen, var litt for «far out» for min forestillingsevne. Nei, han lukket nok bare ørene, han. Og egentlig burde han oppdaget det selv om jeg hadde vært bevisstløs og ikke kunnet si noen ting.

        Svar
  2. Lene

    Dette er et vanskelig tema, men jeg er glad for måten du tar det opp på! Som sykepleier har jeg selv vært med når ting har gått virkelig galt, og liv går tapt. Det går utrolig sterkt inn på en. Oftest er det mindre feil, kanskje litt uklart hvem som har gjlort hva, da er det ganske forskjelig hvordan pasienten blir møtt, selv om vi har rutiner blir de ikke alltid fulgt. Tidspresset gjør at man ikke kan ta så godt vare på folk som man VIL, hvis du skjønner? Når noen dør eller blir alvorlig skadet, er den store skrekken å bli pekt ut som syndebukken, den som har skyld i en ulykke, men hvis jeg skulle tenkt på det at jeg kunne ta livet av noen ved å gjøre feil i jobben min så hadde jeg ikke klart å gå på jobben om morgenen. Med de arbeidsforholdene som er på veldig mange norske sykehus nå for tiden, er det dessverre ikke rart at det skjer mange ulykker, se bare på tilstanden på OUS!!

    Svar
  3. marit elisebet totland

    Hva jeg ville gjort hvis jeg var utsatt for en sykehus/legetabbe? Jeg ville ønsket at grunnen til feilen ble oppdaget og at feilen ikke ble begått igjen; altså avviksmelding med oppføllging. Jeg tror mer på å rette opp systemet enn å bebreide enkeltmennesket. Hadde vi fått en kultur for forbedring, ville mange hendelser blitt engangshendelser.

    Hadde jeg oppleved uforsvarlig behandling av lege, ville jeg klaget til fylkeslegen. Det er altfor mye baktalelse av leger uten at noen vil gjøre noe med det. Det fører til enda mindre tillit til behandlerne uten at det gir noen mulighet for forbedring..

    Jeg vil altså at vi skal ønske helsevesenet «god bedring» ved at forbedring blir en selvsagt del av hverdagen.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk for gode innspill Marit! Jeg er enig med deg i at å skape en forbedringskultur krever åpenhet og tillitt, altså det motsatte av hekesejakt eller «straffing.» Men jeg vet ikke om det å la forbedring bli en selvsagt del av hverdagen fungerer med tidsrammene som finnes nå, hvis de ikke engang har tid til å være med folk som ligger for døden, er det ikke så rart at man nedprioriterer evauleringsarbeide? Man må vel ta tak i det som brenner mest!

      Svar
  4. JANE WESETH

    da jeg ble operert i 2003, ble det skåret hull i tarm på to steder uten at han så det i kikkhullsop. og neste dag måtte jeg opereres igjen fordi tarminnholdet var kommet i bukhulen. pga at 1 kirurg ikke så at han klipte hull holdt jeg på å dø.
    fikk høre av kirurg 2 at jeg var noen minutter unna å dø. tarmslyng og perforasjon er dødelig. pga dette fikk jeg nå istedetfor en lett operasjon, måtte de nå inn og rense hele buk. og gikk på antibiotika i 3 mnd. og lå innlagt med antibiotika og næring intravenøst i 14 dager. kirurg 2 sa han hadde rappotert inn feilen kirurg 1 gjorde. sykepleierne/hjelpepleierne kom og sa at jeg måtte be om erstatning fra pasientskadeestratninga for her var det gjort feil. og de hentet skjemaer til meg. hadde de ikke gjort det hadde jeg ikke tenkt på det selv.
    det var nå kaoset begynte. jeg måtte etter hvert ta advokat da dette ikke var så lett som jeg hadde trodd. jeg trodde i min enfoldighet at de var på min side og gladelig betalte erstatning.
    jeg fikk vite fra sykehusjournal og uttalelse fra sykehusets overlege skriftlig at : kirurg 1 nektet for å ha klippet hull. kirurg 2 skulle aldri fortalt meg dette her og han var bare en turnuslege som ikke visste rutinene. og at de var fornøyd med det som var gjort fra kirurg 1 sin side. ved en uttalelse fra nøytral overlege på annet sykehus sa denne at det var 1 % for at perforasjon kunne skje. men at det ikke var tvil om at kirurg 1 hadde klipt hull på to steder. og at det pga denne etter-operasjonen ble en mengde arrvev/sammenvoksninger. bukhinne sitter fast i tarm og det er sammenvoksninger fra bryst ned til hårfestet. etter en annen opearsjon ,hysterektomi, bikinisnitt, i 2007 ble det oppdaget en mengde sammenvoksninger og disse ble løsnet noe og bukhinne satt fast i tarm og arrvev.
    har etter operasjon 2003 vært helt ubrukelig på jobb, da jeg ikke kan strekke meg, løfte, skyve, gå langt, sitte lenge, stå,osv osv. ved reoperasjon for å løsne sammenvoksn. kan det etterpå bli enda værre igjen, så det er ikke anbefalt.
    så jeg lurer på hvorfor til og med overlege lyver for sine ansatte ovenfor pasienter, og hva som var så galt med at jeg visste om feilen. og den stakkars turnuslegen som var så kjempegrei og snill, han fikk nok kjeft internt.
    fikk avslag på pasienterstatning selvfølgelig, siden ingen ville innrømme eller si at det var gjort feil og at jeg hadde minst 15 % varig men. nå så mange år senere viste det seg jo at jeg skulle hatt menerstatning 100 % og tapt inntekt.
    jeg vil at leger, kirurger, sykepleiere skal være menneskelige og bry seg om meg som person, og hilse på meg og prate med meg og ikke stå utpå gulvet helst bak hodegjerdet og si om du kan stå opp snart eller ikke og om operasjon gikk greit.
    jeg vil se og prate med kirurgen før opearasjon. og gjerne høre sannheten fra sykepleiere og hjelpepleiere om han el hun er flink. hvis de vet at de har en kirurg som ikke er noe særlig burde de kunne si det til ledelse og i hvertfall til pasienten uten skade for å miste jobben. er det noen som vet forskjell på kirurgene er det dem som ser pasienter etterpå. hvis jeg vet at det fins en god kirurg burde en kunne si at jeg vil ha «ola» el «kari» til å operere meg! så blir de dårlige skviset ut automatisk. de burde se til amerikanske sykehus hvor kirurgene blir veldig godt kjent med pasienter før og etter operasjoner. de blir ikke bare et hvitt spøkelse i bakgrunnen som du ikke vet navnet på og som er borte og ikke er å treffe mer etter operasjon.
    med hilsen Jane Weseth

    Svar
    1. Inger Johanne / tanteMy

      Jeg hadde jo et mye mindre problem enn deg, Jane, men der det ligner hverandre er: det var en turnuskandidat som leste opp for meg epikrisen der det gikk fram at første lege ikke hadde undersøkt hovedfokus for infeksjonen. Det kan virke som de etter hvert læres opp til lojalitet ovenfor hverandre.

      Svar
    2. AnnaTW Innleggsforfatter

      …. jeg vet ikke hva jeg skal si Jane. Takk for at du deler det du har opplevd, så andre kan lære av det! Men jeg forstår virkelig ikke, hvorfor ville det være så galt hvis du fikk bekreftet det du allerede visste, når noe så åpenbart gikk galt? Skader er jo en risk man tar når man blir operert, jeg har iallefall alltid blir advart på forhånd, så det er ikke noe supersjokk hvis det faktisk skjer noe, men hvordan det håndteres etterpå er helt merkelig!

      Svar
  5. Liv Torhild Emberland

    Som du vet er jeg offer for en sykehustabbe i ’86. Men det som kanskje var verre enn selve tabben var det som hendte de neste 14 dg v sykehuset; jeg var bare 15 da jeg ble ødelagt der…så det var mine foreldre som ordnet opp div. De ville snakke med aktuelle lege dagen etter tabben, for å høre hva som var gått galt..og fremtidsutsiktene mine. Legen viste seg ikke. Svarene var slike som «han er til lunsch, han har pasienter, han er ute, og han er gått hjem». Etter den 4.dagen var pappa så sinna at han holdt på å gå i taket…enda hadde ikke legen kommet…men stukket med halen mellom bena. Men det kom en ‘erstatter’ for å prøve å glatte over for han andre, noe som gjorde det hele rent avskyelig. Det var første ting et sykehus ikke skulle gjort etter en tabbe! Det neste var at i løpet av de 14 dagene der før jeg ble overflyttet til et spesialsykehus og deretter Sunnaas, var at alle på sykehuset begynte å oppføre seg rart mot meg og mine foreldre…akkurat som om det var VI som hadde gjort noe galt. Mamma +pappa ante ugler i mosen og ba om å få se journalen min. Dette ble nektet. Dette har de ikke lov til! De troppet opp m advokat i løpet av et par timer fordi de virkelig begynte å bli engstelige for hva som foregikk…. Da fikk de journalen…og aldri har de vel fått et større sjokk. Der sto det at jeg og familien måtte ha psykiske problemer ! (og dette fordi vi ville VITE). Og skaden min var oppstått pga ren menneskelig svikt av anestesilegen….det sto svart på hvitt. Så dette var neste feil, at et sykehus lagde meg psykisk i journalen, noe som jo dukket opp i alle år og fulgte meg!!
    Så fulgte rettssaken mot sykehuset….hvor journalen min plutselig var borte fra sykehuset!!!!!! Men som dukket opp (?) i siste time pga en så kraftig refs fra retten.
    Jeg gikk seirende ut…men det var ingen stor seier,- det at et sykehus var så lite at det opptrådde så simpelt når det skjer en alvorlig tabbe er ille. Hvorfor ikke bare si at «dessverre så skjedde dette,…og vi er lei for det». Jeg hadde tilgitt det, for en miss kan alltids skje det vet jeg, -men jeg kan aldri tilgi måten jeg og mine foreldre ble behandlet på de 14 dg v sykehuset etterpå!! Den dag i dag så lenge etterpå føler jeg det ennå på kroppen når jeg tenker på den vonde tiden. Dessverre ble jo jeg 100 % ufør pga denne tabben og har siden levd m store smerter og vært ut og inn av sykehus i alle år etterpå. Men noen unnskyldning har jeg aldri fått.

    Svar
    1. JANE WESETH

      akkurat sånn kan det gå.
      det skal ikke mye til før de alle trekker seg unna og begynner å unngå deg for at ikke de selv skal bli beskyldt for noe, og de er nødt til å stå på kirurg/legens side ellers er de selv ille ute.
      selv var jeg så langt nede og hadde gått ned 10 kg til 42 kg ! og kunne ikke begripe hvorfor jeg skulle overleve, når det skulle bli så smertefullt og jeg var så syk og svak. kastet opp all mat og drikke i flere måneder, og måtte få intravenøst. pga at jeg var så nedfor ville de jeg skulle prate med en prest eller en psykolog, men jeg kjente ikke at jeg trengte det. men de syns nok jeg tok dette for hardt. alt var dødt på meg i 1 år, både hud og hår. jeg lå i en bomullsky og var helt slapp og syk og smertene i magen ble aldri borte. mens jeg var innlagt hørte jeg sykepleiere som snakket i en krok om meg og ikke trodde jeg hørte det, at de måtte ikke bry seg om meg for jeg var ikke helt meg selv psykisk enda. og dermed når jeg kjærebad om å få noe smertestillende før de berømte 4 timene var gått, var de sinte på meg! og kjeftet på meg! at jeg måtte ta meg sammen, og at de var nødt til å vente til det var gått 4 timer før jeg fikk mer paraset stikkpille. jeg prøvde å si at epiduralen ikke virket. (har forresten hørt at det skal være vondt å få satt inn epidural, men jeg kjente absolutt INGENTING, så jeg lurer på om han traff i det hele tatt ? )og etter dag 2 etter operasjon kom det ,etter vaktskifte om natta, inn en pleier og sa at nå skulle epiduralen ut, ja jeg var så i ørska at jeg ikke visste hva som var rett og galt. da det kom en pleier etter vaktskifte neste gang oiet de seg over at det ved en feiltagelse var epiduralen fjernet for tidlig på meg, jeg skulle hatt den lenger siden jeg kastet opp alt oralt..og hadde så vondt. og enda ble de sinte da jeg spurte om smertestillende fordi jeg var hysterisk og at det skulle ikke kunne være SÅ vondt. så jeg kjenner til det der med at de pasientene som blir til bry må det være noe psykisk med 🙁 jeg har aldri vært hverken svak eller psykisk syk. jeg ville bare bli frisk og smertefri! pga behandlingen de gav meg ville jeg hjem, på eget ansvar, og da kunne jeg ta de smertestillende jeg ville. selvom jeg satt mest i sofaen og lå i senga i mange måneder, og hadde hjelp av min søster og bror til alt mulig, var det nydelig å være hjemme, selvom jeg ikke husker det året, det er borte i en sky av bomull.
      jeg har full sympati med Liv T..tenk å være så ung i tillegg…

      Svar
    2. AnnaTW Innleggsforfatter

      :(( Jeg vet ikke hva jeg skal si. I første omgang er det helt forferdelig hva som har skjedd, men at feilen dekkes over og skylden legges over på pasienten, direkte eller implisitt… Hvorfor? Hvorfor er det nødvendig å gjøre skaden dobbelt, eller trippel, på den måten? Som du sier, en unnskyldning koster så lite, og hadde gjort så mye. Takk for at du forteller hva du har vært gjennom!

      Svar
      1. JANE WESETH

        en ting til som har skjedd ved hver av mine innleggelser/ operasjon på sykehus er spesialbehandling noen får. pasientene kan komme langveis fra eller fra øyer rundt omkring, og de sier til pleierne at de er hjelpepleier, hjemmesykepleier : oiii da får de en helt annen behandling og mere smil og passes på så de har smertestillende og godt stell. dette er helt sant! ved min siste operasjon som jeg ikke har noe å klage på 🙂 i 2007, tenkte jeg at nå skal jeg også ta den der når jeg kommer på rommet etter operasjon,.for jeg er jo hjelpepleier. men ventet jeg en halv dag før jeg sa det for å se om det ble noen forskjell. hadde sett meg forbannet siste gangene på at det blir extrabehandling da. så det var en kjempeflink kvinnelig kirurg denne gangen og hun var flink. men nede på rommet ble det som jeg ventet, det var 4 timer mellom medisiutlevering og dermed basta. noe jeg syns er helt borti natta. da kan en ihvertfall få to eller tre paraset i slengen. ikke bare en. denne gangen begynte hun innerst i rommet med å si at hun var hjelpepleier og dermed kom smil og smisking. hun i midten var gammel og sa ikke så mye, ei eldre tunghørt ei som snorket sånn at vi fikk sovetablett heldigvis. så var det min tur å si fra. da jeg sa jeg var hjelpepleier og at jeg visste hvordan ting var og sånt, kom de fram med smertetillende jeg kunne bruke som ikke gjør at jeg kaster opp. kaster opp av paraset nemlig og det har de ikke brydd seg om før. pinex tåler jeg men den harde ikke. men nå hentet de en annen tablett jeg ikke husker hva er, men den holdt i 4 timer. og i mellomtiden fra 2003 til 2007 hadde jeg hatt blødende magesår så det var ikke mye jeg hadde å velge i. men bare fordi jeg sa jeg var hjelpepleier fikk jeg nye smertestillende, stekt egg utenom mat tid, fikk besøk av hjelpepleierne ,sittende på senga mi og prater og holdt oss med selskap selvom vi lå mest i en døs var det godt de var der og hørte at de snakket. svimmel og krokete var jeg på bena dagen etter og 3 dag kunne jeg dra hjem, så både psykisk og fysisk går healingen raskere med bedre smertelindring og selskap/bryr seg. ALLE MÅ FÅ STERKESTE SMERTELINDRING SÅ DET HOLDER DE 4 TIMENE. PARASET ER BARE DROPS FOR MIN DEL. OG DE MÅ INKLUDERE OSS I HVERDAGSPRAT. istedetfor å sette seg på pauserommet satte de seg hos oss noen stykker. 🙂 det gjorde susen. og ingen sure miner og mas om å komme seg opp og gå, det ville vi helt av oss selv for vi var så oppkvikket og hadde lite smerter så det gikk av seg selv. SÅNN SKAL DET VÆRE. da slipper folk å ligge og ta opp senger for folk som må ligge på gangen eller hjemme og venter på å få operasjon. 🙂

        Svar
  6. Tore Nicolai Fjelldal

    Jeg savner en tredje mulighet i tillegg til at 1) Du gjør som legen sier, eller 2) Krig mellom pasient og lege. Det er vanskelig å komme til hos de eksperter man ønsker, og når man gjør det er det ofte travelt. Hvis ting går galt skal det ikke være noen automatisk sammenheng mellom det, og at legen mister bevilgning. Slike ting skal være på plass før legen slipper til med skalpellen, medisinen eller hva det nå er. Hvis det er mistanke om at legen er inkompetent må rutinene være til alles beste, det vil si at alle legger kortene på bordet, og ingen er ute etter å ta noen. Da kan vi få konstruktive prosesser, og unngå gjentakelse av episodene. Det er et generellt problem at ingen har tid til noen ting. Slik kan det ikke være i helsevesenet. Hvorfor spesialister og psykologer har tid til 1-3 pasienter for dagen vet jeg ikke, men de jeg møter har i hvert fall ikke tid til å lese seg opp. Jeg jobber nå med å spre internasjonal kunnskap om min sykdom til spesialistene. Hvorfor den ikke er kjent allerede er en gåte for meg. Vennlig hilsen Tore Nicolai Fjelldal, tlf 48265317

    Svar
  7. AnnaTW Innleggsforfatter

    Yay 😀 Tok med meg innspillene deres i innlegget mitt på ledersamlingen for pasientsikkerhetskampanjen i går folkens! Ble VELDIG inspirert av å høre hvordan det jobbes målrettet og systematisk for å endre på disse tingene fra høyere hold i helsevesenet. Det gir meg håp for framtiden, bloggpost kommer 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *