Mobbing av unge uføre

"Arbeidsglede er Livsglede" - Motto på fabrikkveggen i Gamle TOU bryggeri, nå TOU Scene i Stavanger


Surfende inn på en bølge av fordommer kommer forbilder som Cato Zahl Pedersen, Torstein Lerhol og Trond Mohn med generaliserende og fordømmende uttalelser om ”late unge uføre” og møter bifall fra folk som burde vite bedre. Det har tydeligvis blitt moteriktig å hetse syke mennesker.

Hetsen mot de unge uføre er massiv, og det går spesielt hardt ut over de uføre som lever med usynlig funksjonshemming – det vil si de fleste. Hvis de bruker kreftene sine på å gjøre noe sosialt og tar seg ut av huset, møter de mistro og hån fra omgivelsene fordi de ikke ser syke nok ut til å fortjene trygd. Også de som forsøker så godt de kan å delta møter mistro. I en rapport fra Unge Funksjonshemmede publisert denne uken, kommer det fram at 72% av studenter med usynlige funksjonshemminger har avsluttet eller vurdert å avslutte utdanningen på grunn av manglende tilrettelegging.

Hvis du er syk så bør det være synlig, og helst bør du se trist ut også – Fellesskapets voktere vil se at du lider og skammer deg.

Kanskje dette kommer som en overraskelse, men hets og skam gjør ikke folk friskere. Selv har jeg ikke kunnet finne noe sted i Folketrygdloven der det står at skam eller fornedring er forutsetninger for å ha rett til uføretrygd. Derimot er det strenge medisinske krav som må være oppfylt.

At det er ”eksplosjon i antall unge uføre” har ved stadig repetisjon blitt et faktum, derfor ble jeg litt overrasket da jeg undersøkte hvor mange det egentlig dreier seg om.

Ifølge NAVs statistikk var det 9.221 unge under 30 år som mottok uføretrygd i 2011. Av dem regnes det at ca 60% er født med store skader, utviklingshemming eller har utviklet svært alvorlig psykisk sykdom i barndommen. Altså er det ca 3.600 mennesker under 30 år som mottar uføretrygd på grunn av annen alvorlig sykdom eller skade. De har gått gjennom en grundig medisinsk vurdering og arbeidssevnen deres er blitt prøvd ut. De er for syke til å jobbe, derfor får de uførestønad.

På den andre siden av aldersskalaen, er det 230.000 mennesker over 50 år som mottar uføretrygd. For den såkalte ”Dessertgenerasjonen” kan det faktisk lønne seg å ”velge” trygd i stedet for å jobbe lenger. De kan selge huset i Norge, som har steget i verdi med over 1.500 prosent siden 70-tallet, ta med seg trygden til Spania, og leve fett i sine gyldne år.

De unge uføre har ikke tjent opp noen trygghet før de ble syke, og mange av dem har lav funksjonsevne, sterke smerter og høye sykdomsutgifter. Hvis de er syke nok lenge nok til å kvalifisere for uføretrygd, får de etter mange års kamp med NAV-systemet en årslønn som tilsvarer halvparten av en gjennomsnittlig norsk årslønn.

Så mitt spørsmål til de som bejubler utspillene til Trond Mohn og Torstein Lerhol er: Hvis barnet eller barnebarnet ditt blir påkjørt på vei til skolen og blir skadet for livet, er det greit at han er sikret en minsteinntekt litt under fattigdomsgrensa?

Eller er det bare «de andre» og «de andres barn» som ikke fortjener å få hjelp når de er syke eller skadet?

(NB: dette innlegget er også publisert som debattinnlegg på Aftenposten.no)

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook0Tweet about this on Twitter0

247 tanker om “Mobbing av unge uføre

  1. gamle ugle

    Veldig bra skrevet om unge uføre. Jeg er verken ung eller ufør, men derimot over 50 år. Så jeg tenker at det du skriver om dessertgenerasjonen her kanskje er litt forhastet. Faktisk er mange av oss uslitte etter et langt arbeidsliv, vi rammes også av usynlige lidelser, og arbeidslivet slik det er nå kan være med på å forsterke problemene. Vi velger ikke alltid vi heller. Og møter mange problemer i hjelpeapparatet.

    Så jeg støtter det du skriver om unge uføre, men ber om forståelse for at dette gjelder andre grupper også, vi som nærmer oss pensjon også.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk Gamle Ugle, jeg håper du vet at jeg ikke mener å skjære alle over 50 over en kam, og «dessertgenerasjonen» er jo et ganske teit begrep. Det er samme type hets og hån som rammer både unge og eldre uføre, og uansett alder og årsak, så hjelper det lite!

      Svar
      1. gamle ugle

        Jeg mente ikke å beskylde deg for noe som helst, men følte trang til en liten påpeking av at omstendigheter kan være så mangt, uavhengig av alder.
        Jeg tillegger ikke deg generaliserende holdninger, langt ifra.

        Svar
  2. bibbi

    Godt skrevet om unge uføre. Enten du er ung eller eldre, så vil jeg ikke tro, at det er enkelt å få en uføretrygd.
    Selv er jeg ufør og snart 50, og 15 av disse årene var jeg gjennom ulike tiltak, med jobb, utdanning og behandling. Til slutt anbefalte Navs saksbehandler meg å søke uføretrygd, og det fikk jeg, men igjen, det tok sine 15 år, og kan ikke kalles en lettvintløsning.
    Og hvem ønsker et liv med sykdom og evig pengemangel? Så, de ungdommene som er uføre, de er syke. Det tviler jeg ikke på.
    Legger inn en lenke på en artikkerl om ungdom som «tar en nav», som bygger opp om ytterligere fordommer rundt unge uføre desverre.
    http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.8053044

    Kanskje trengs det et romsligere regelverk i forhold til unge grundere, muligheter for å jobbe hjemmefra m.m.
    Skjønner ikke at Nav ikke satser mere på, at vi som er syke kan jobbe hjemmefra i denne digitale verden vi lever i. Kunne gitt mange en mulighet til å delta i arbedisliv, hvis helsen tillot det.

    Svar
    1. hanselu

      Jeg selv er 47, ble anbefalt av Trygdekontorets/ nå NAVs lege å uføretrygdes pga Bekhterews + 2 skader i nakken. Har i tillegg astmaallergi. Har prøvd å jobbe med forskjellige ting, forskjellige miljøer, men måtte gi opp 11/9- 01. Hadde ingen ting med terroren å gjøre, det visste jeg ikke før neste dag. Men må si at etter å ha slitt i over 10 år med dette systemet, og det eneste svaret er at: Du er for ung!!! Jeg har slitt med denne revmatismen siden 1986!!! Hva sier de da til alle ungdommene som såkalt har ADHD? De fleste har det ikke engang, det er lett å late som. Kjenner en veldig godt som «ville» ha ADHD, pga at mora og halvsøsteren hadde det. Han lå på Psykiatrisk sykehus i mange måneder (8-10) og legen hans fortalte at det var ikke noe som feilte ham. Han tålte bare ikke å måtte gjøre noe og ikke få viljen sin hele tiden. Regner med han snart er ufør, spørs bare hvor lenge han gidder å jobbe…

      Svar
      1. Freshrick

        Fint at du generaliserer alle med ADHD på den måten da, for da vet du vel at nakkeskadene dine og det andre «bexchnevs» eller whatever bare er skuespill, vi andre vet det, det er bare du som skal ha oppmerksomhet. Hvis du er så syk huet at du ligger på mentalsjukehus i nesten et år for hypokondri, vill jeg tørre å påstå at han faktisk ER syk i hodet, om ikke av ADHD så av pranoide vrangforestillinger eller noh. Ta med i beregningen din at ADHD ikke er en lidelse som kommer alene, men derimot kommer med både latente depresjoner og/eller maniske anfall. De med ADHD sliter også ofte med senskadene etter mobbing, og hvordan det er å leve i et successamfunn du aldri kan komme deg fram og opp i. For ikke snakke om søvnvanskene, spispevanenene som ikke eksisterer, den evige jakten på bare å få fred inni hodet i 1 eneste minutt! nei vettu Kjell, jeg hadde tatt Bekhterews i bytte hvilken dag som helst i uka. Du kan da for pokker bare dra til syden og bli frik i leddene dine, HJERNEN min deriimot er det ikke noe fix for, ikke quikfix, ikke servicepack, ikke nytt OS! GET ME!?

        Svar
      2. Silje

        Som mor til en gutt med ADHD, kan jeg forsikre deg om at ADHD er en reell tilstand.

        At denne tilstanden kvalifiserer til uføretrygd er bare tøys. Da må personen ha mange andre tilleggsplager.

        Min sønn er snart ferdig utdannet snekker, og er den av de fire barna mine som er mest omtenksom, og den med høyest empati.

        Og det er ikke bare røykende alenemødre som får barn med adhd, selv om det kan virke sånn i media. Jeg har vært gift med mine barns far i 24 år, og har ingen planer om å endre på det.

        Når det er sagt, er det herlig ironisk hvordan tittelforfatteren slenger om seg med nedsettende bemerkninger om trygdede over 50, samtidig som det forventes respekt for de unge.

        Svar
        1. AnnaTW Innleggsforfatter

          Takk for presiseringen om ADHD Silje! Bare så jeg forstår, synes du det er nedsettende å kalle folk over 50 år «dessertgenerasjonen», eller vard et noe annet jeg sa som var nedsettende?

          Svar
        2. hanselu

          Jeg vet veldig godt at ADHD er en reell tilstand. Kjenner flere som har det. Problemet med min sønn er at hans mor og barnevernet, som har tatt ham fra henne uten at jeg hadde innflytelse pga at vi aldri har vært gift eller bodd sammen, ØNSKET at han skulle ha det. Barnevernet pga at de ikke gjorde jobben sin da han var yngre, mora for å unnskylde sin egen ADHD og dårlig barneoppdragelse. Snakker ikke om de som reelt har det, men disse kan hjelpes ganske enkelt også om man bare går inn i hva de egentlig ønsker å drive med. De fleste faller utenfor pga storforlangende foreldre og sneversynte folk hos NAV!!!

          Svar
        3. hanselu

          Som jeg skulle sagt det selv!!! Problemet er bare at mange med mye energi, eller problemer med med autoriteter blir stemplet med ADHD også. Virker som det har blitt et samlebegrep, og det er et STORT problem!!!

          Svar
      3. mr. Karma

        Hanselu: Ingen ligger på et psykiatrisk sykehus i 8 til 10 måneder uten at det feiler dem noe. Noen av dem vil kanskje hevde det, men da burde det vel for ethvert oppegående menneske si seg selv at det feiler dem noe…

        Svar
        1. hanselu

          Når NAV og mor ønsker vedkommende stemplet med adhd, og så innprenter i ungen at han har det, så er det veldig mulig. Særlig når barnevernet i løpet av den tiden overtar ansvaret for ham… Er du SÅoppegående og vet alt som foregår??? Han er lat og bortskjemt pga at «alle» har villet gitt ham en diagnose i løpet av mange år, men på sykehuset sa de at han har INGEN symptomer!!!

          Svar
        2. RJ

          Litt utenfor det egentlige temaet her, men vil likevel nevne det:

          Det kan nok stemme at ingen ligger på psykiatrisk sykehus i 8-10 måneder uten at det feiler dem noe. Men det er ikke dermed sagt at oppholdet og behandlingen passer til dem og er egnet til å gjøre dem friske. Når «noen av dem hevder de er friske, og det dermed for ethvert oppegående menneske sier seg selv at de er syke», kan det ses på som et rop om hjelp fra mennesker som er puttet inn i et livsfiendtlig system som bare ser symptomer, men overser mennesket, og ikke ofrer en tanke til det faktum at symptomer ikke popper ut av det blå, men har en historie å fortelle.

          Det er forferdelig trist at fortvilte rop om hjelp ses på som bekreftelse på sykdom. Du blir redusert til en diagnose, og «behandlet» med piller og ymse tiltak.

          Roper du for mye om hjelp, kan du sløves med beroligende midler. Du trenger fortsatt hjelp, men er for sløv til å rope mer.

          Jeg er ikke erfaren, men har alt sett det mange ganger. Og selv opplevd at mens enkelte ansatte maste om at vi måtte gi pasienten beroligende, stilnet ropene øyeblikkelig hver gang et menneske satte seg ved senga, holdt pasienten i hånda og ga en klem.

          Dessverre er arbeidskraft så dyrt i disse dager, at medisiner ofte velges framfor menneskelig kontakt.

          Svar
  3. ~SerendipityCat~ // Cathrine

    Det kan virke som om mange glemmer at det en dag kan være dem selv eller deres barn som rammes ja. Eller kanskje de trir at om de skjer så vil de «takle det», eller at vi overdriver hvor ille det er?

    At diskursen om unge uføre skaper et negativt, stereotypisk bilde av late, unnasluntrende ungdommer med «for mye» i trygd er jo så feil som det kan bli, og en hån mot alle som i åresvis har kjempet for å prøve å klare seg selv.

    Svar
  4. Mormor

    Takk for en korrigering av bildet som skapes av «late og giddalause» unge på uføretrygd. Man kan nok si at alle som ikke er i stand til å møte arbeidslivets krav blir skåret over en kam, enten de er over eller under 30 år.
    Jeg tror nok at mellom annet Lerhol (som bare ville skape debatt, sa han) neppe har realitetsvurdert sine skriverier.
    Det er en myte at man bare kan «stikke ned på NAV» og vips være velbemidlet og med oseaner av fritid. Det er ingen som sier at «Ja, slik var det for meg, jeg stakk ned og fikk pengene innpå konto samme måned».
    Skjulte lidelser er nettopp det, skjulte. Og jeg tror ingen av dem som skriver om det søte liv som trygdet ville ha byttet med en eneste en av dem som hverken ser syke eller skyldbetynget ut.

    Svar
  5. Bente Moe

    Moderrne å hetse uføre? Du gjør det jo selv. Tror du det er slik at fordi om du har fylt 50 så får du utdelt en valgmulighet, der du kan velge mellom jobb og uføretrygd? «Dessertgenerasjonen» drar til Spania og beriker seg på resten av de stakkars borgerne som må slave og slite slik at de kan leve i sus og dus ved Middelhavet? Vet du hva det vil si å være over 50 og bli ufør? Du av alle burde vite at uføretrygd er ikke noe som deles ut etter lang og tro tjeneste. De medisinske kravene til uføretrygd er like konkrete og strenge for de over 50 som for alle andre. Jeg håper denne hetsen mot eldre uføre tar slutt en gang, like mye som jeg håper hets mot alle uføre tar slutt.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei Bente. Med disse tallene mener jeg å sette «Eksplosjonen av unge uføre» i perspektiv, ikke å hetse eldre uføre. Jeg vet hvor vanskelig det er å få innvilget uføretrygd, og hvordan det er å leve med kronisk sykdom om smerte. Forskjellen på å bli ufør tidlig eller sent i livet handler mest om hvorvidt du har hatt muligheten til å tjene opp en trygghet, skaffe deg bolig eller liknende. Jeg mener ikke at de over 50 nødvendigvis er friskere, men de unge uføre havner som sagt under fattigdsomgrensa resten av livet uansett.

      Svar
      1. Stine

        Men det tallet ditt på de uføre over femti, det er vel ikke bare de som har blitt uføre etter fylte femti? Mange av de der kan vel ha vært uføre helt siden de var 20?

        Svar
        1. Freshrick

          Hun setter det jo bare i perspektiv? Hvorfor kverulere? Det står eksplosiv men er ikke det på NOEN måte. Må også nevne at disse «naverne» neppe har noen form for uføretrygd, men en stønad som heter AAP. Uføretrygd får du etter 8 år på tiltak og 7 år med saksbehandling, evige legetimer, psykologbesøk, pillekurer, trening, skuffelser, reiser til leger og så videre.

          Jeg gjør som mullaen!
          Kjenner du noen som naver, så kan de godt d*.
          De er i mine øyne like flotte folk som de som stjeler fra frelsesarmeen.

          Svar
  6. Ege Denne

    Jeg tror nok at det er mange uføre fra 50+ som også har inntekt under fattigdomsgrensa. Det er nemlig ikke alle som har ett hus/leilighet å selge.

    Forøvrig er det veldig lett for mange, å mene, og tro, mye om uføretrygdede, da de ikke har ett snev av peiling på hvordan det faktisk er for mange av de uføretrygdede i dagliglivet, med hensyn til smerter og diagnoser. Folk må slutte å tro at de vet alt som er å vite om en annen person…

    At det finnes noen som faktisk utnytter systemet, ja, det tror jeg, men de finner du alle andre steder også. Måten Torstein Lerhol har uttalt seg på, kjenner jeg igjen fra en sterkt funksjonshemmet jeg tidligere hadde i omgangskretsen. Noe som bare bekrefter at selv om noen har store funksjonshemminger, så har de ikke alltid lært av sin egen situasjon. Visdom er ikke å forakte.

    Svar
  7. Janniche

    Syns dette var godt skrevet. Syns det er forferdelig at bare fordi man ikke ser syk ut så er det så mange som mener en ikke er syk.

    Moren min ble i desember 1992 hugd i hode med en øks, og overlevede. 2 milimerter fra døden kalte de det. Det ble spådd at hun hadde 3 alternativ, enten kom hun til dø, ligge i en seng resten av livet eller sitte i en rulle stol. MEN hun kom seg opp, trente seg opp og fullførte skolen hun var midt inni den gangen. Tok var på meg og lillebror. Hun er i dag kun 50% ufør og sliter til daglig med hodepine på grunn av et arr som trykker på nerver. Legene bruker henne som eksmepel i undervisning, hennes historie, hennes rønken bilder.
    Et mirakel.

    Men for å se at hun er syk må du lete. Arrene er godt sjult under håret og skal du se det som får ned pannen og over øyelokket! må du vite hva du skal se etter.

    På grunn av at hun ser så oppegående ut, og hun går på jobb 50%, og stiller opp for meg og bror og hun mer enn gjerne har barnebarna på besøk i hytt å gevær, må hun forsvare seg for alle de som ikke forstå hvordan HUN kan være 50% ufør. «Hun skulle da flott ha vært 100% i jobb hun». Hun måtte krangle for å ikke bli 100% ufør. Fordi hun ville ikke sitte hjemme syns synn på seg selv når hun føle hun kunne jobbe litt, men vi ser som kjenner henne ser det at de få gangene hun har jobber 100% (en uke eller to) da er hun helt ødelakt etterpå. Fordi hun faktisk har en skade som svekker henne. Den synes bare ikke, å det er der probleme ligger. Mamma har sakt det flere ganger, «det hadde vært så mye letter med synlige bevis, at det vistet på utsiden hvor vondt det er i perioder», men det virker som om alt som ikke synes fins ikke.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk Janniche, wow, for en imponerende Mamma du har! Takk for at du beskriver hvordan hun har taklet å leve med usynlige smerter og de utfordringene hun møter. Det er veldig mange modige kroniker som møter liknenede nedlatende holdninger, og de hjelper virkelig ikke på noe som helst!

      Svar
  8. I.B

    Veldig bra innlegg! Er selv ung ufør og holdt på med diverse tiltak i 14år, før uføretrygd ble siste utvei. En ting er i allefall sikkert, det er ikke bare å stikke bort til NAV å uføretrygde seg pga småting, fordi man ikke gidder annet. Da har man ikke hatt mye med NAV å gjøre, om man tro det er så enkelt. Man får ikke noe kastet etter seg gratis der, og skal ha grundig dokumenterte og reelle problemer, før man får innvilget uføretrygd. Den prosessen man går igjennom før en evt uføretrygd blir innvilget, er faktisk ganske hardt arbeid…

    Svar
  9. B.H.

    «Husk at ingen er bare det du ser». Dette er ett fint sitat for hvordan de uføre har det.
    Hadde flere vært flinkere til å tenke slik, ville man hatt en større romslighet i samfunnet.

    Svar
  10. Dagfinn Koch

    Veldig viktig tema, og kjempegodt fremstilt! Som ung ufør som har rukket å blitt 47, er min erfaring at også legestanden er fordomsfulle (de mobber ikke direkte, men…); problemet er at hvis man er utadvendt og positiv, selv om man sliter veldig både med kroppen og psyken, blir en ikke tatt på alvor er min erfaring. (Min fastlege er et hedelig unntak.) Så det er viktig å sette på seg en «lidende» maske i møtet med dem. Og sånn skal det ikke være.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk Dagfinn, Det er nok mange som kjenner sge igjen i det du beskriver. Javisst er det rart at folk tror at man MÅ se trist ut når man er syk… for oss som har livsvarige sykdommer er jo det, ja, en livstidsdom?

      Svar
      1. Dagfinn Koch

        Jeg er redd for at mange anser det som en livstidsdom (på mange måter, ja, siden det er kronisk) men det er ingen dom (det krever jo en forestilling om skyld/synd), og «de» glemmer hva vår (genuine/individuelle?) erfaring og forståelseshorisont vi har utviklet, kan bidra til. Jeg har studert melankoli rimelig inngående (jeg er seriøs samtidskomponist), og anser ikke nødvendigvis det som en sykdom (depresjon) men som et verktøy jeg kan gripe og begripe tilværelsen med. For å være ordentlig nihilistisk; jeg mener vi med funksjonsnedsettelser egentlig er en generende påminnelse om at det finnes flere måter å tolke tilværelsen på (jeg tenker her hermenautisk).

        Svar
  11. Lucinda

    Du har et godt skrevet innlegg, og gode poeng! Men jeg synes også det er verd å rette litt fokus mot en andel både unge og voksne uføre, eller unge med div andre ytelser fra NAV, som har skrekkelig vondt i viljen! For de finnes også! Jeg ser dessverre noen av dem i mitt virke. Er det virkelig slik at om man har litt vondter her og litt vondter der, så finnes det ikke lenger verdifullt arbeid man kan gjøre? Jeg har selv gått igjennom tre store operasjoner etter ulykke. Jeg våkner hver eneste dag med vondt enten her eller der, men jeg blir da ikke noe bedre av å bli liggende på sofaen! Så lenge det er mulig for meg å komme meg ut av sengen, så vil jeg bidra til samfunnet vårt. Et spørsmål som dessverre ofte dukker opp når en uføretrygd er innvilget er: hvor mye har jeg lov til å jobbe nå? Jaha, så nå kan du jobbe???

    Nå har jeg sikkert ertet på meg alle helvetes hester…… Jeg mener også at trenger man en uføretrygd, så skal man få det! Men pr i dag er 1/3 av Norges befolkning på en eller annen form for trygd! Og det er dessverre mange diagnoser som rett og slett «smitter» veldig. Kanskje vi burde jobbet enda mer mot å motivere til å kunne komme i jobb. Det finnes noe for nesten alle. Ikke minst for ens eget selvverd! Å stå opp hver morgen og vite at man trengs av noen! For ens egen sosialintelligens. Å kunne møte andre arbeidende mennesker på lik linje, om det så bare er for noen timer hver uke.

    Svar
    1. Lillemeg

      Hei.
      Jeg er en av de personene som du sier: «har litt vondter her og litt vondter der», jeg har nemlig fibromyalgi (kroniske muskelsmerter). Det jeg opplever er at mange med min sykdom/diagnose er generelt uføre, men det er ikke fordi at de vil gå hjemme. Mange vil gjerne jobbe og skulle veldig gjerne vært i jobb, men de er dessverre for dårlige til at de kan det. Noen klarer såvidt å komme seg opp av senga om morgenen. Andre klarer ikke lage middag i en omgang, men må dele den opp utover dagen. DE VIL men de KLARER IKKE.

      Og det skal SINNSYKT mye til for å kunne lure nav systemet. Det tar folk MANGE ÅR for å kunne få innvilga uføre. Så hvis noen klarer å lure systemet er det garantert forfalskinger av papirer. For nav nekter mange som såvidt klarer å gjøre dagligdagse oppgaver, som matlaging, husarbeid, osv, å få uføre fordi de er ikke syke nok.

      «Man må være sterk for å være syk» er et ordtak som jeg føler passer veldig når det gjelder detta. Nettopp pga alle disse fordommene man møter.

      Så ikke ta alle under en kam, som du gjør, for mange av de som er uføre, VIL faktisk jobbe. De aller fleste jeg veit om, vil nettopp det, men de kan dessverre ikke. Og det er folk som stadig har prøvd, men som alltid havner opp med full sykemelding, fordi kroppen dems ikke klarer det.

      Svar
      1. Lucinda

        Hei Lillemeg!
        Først og fremst, om du leser innlegget mitt en gang til, så vil du se at det står «Jeg mener også at trenger man en uføretrygd, så skal man få det!» Ergo, jeg tror ikke alle uføre er snylteslasker!! Men, jeg vet at en god del mennesker fint kunne jobbet en liten prosentstilling, eller bidratt noe til både det store fellesskapet, samt til sitt eget selvbilde! Det er ekstremt verdifullt for et menneske å vite at en trengs!! Igjen, om det så bare er for et par timer nå og da!

        Som jeg skriver, så sier statistikken nå at 1/3 av den norske befolkning mottar trygdeytelser! Er virkelig så stor del av befolkningen i dette, et av verdens rikeste land, så syke og svake? Jeg sliter litt med å forstå det, dessverre! Vi er velsignet med en velferdsstat som tillater mye fritid, og til tider få krav! Vi fråtser i «møkkamat» og beveger oss mindre og mindre. Jeg tror (og dette er min personlige mening) at vi har blitt en smule selvdestruerende, og med det følger mye av våre nye velferdssykdommer.
        La meg gi deg ett eksempel fra min nære omgangskrets. En pike på 19 år, hun er ca 25 kg overvektig, og har så skreeeekkelig vondt i magen! Kan ikke lenger gå på skolen, og kan i alle fall ikke jobbe! Hun har en hobby som er ganske krevende, og det fungerer strålende! Hun har gått igjennom det som er mulig av undersøkelser i fob med magesmertene (som beleilig nok kommer rett i forkant av en tildelt oppgave), og ikke en lege i vårt fylke klarer å finne den minste feil ved pikens fysikk. Med unntak av overvekten og kostholdet. Ettersom hun sirkulerer rundt i helsevesenet og har sluttet skolen, så hadde hun jammen i meg krav på ganske mye penger i måneden fra NAV! Dette mener jeg er feil! Når du kan være litt selektiv på når du har vondt, og omgivelsene rundt ser at alt som er gøy og moro, fungerer helt utmerket! Dette er i mine øyne litt småsnylting. Sikkert feil å si, og jeg tråkker sikkert mange på tærne nå. Det er ikke meningen, men jeg må også få lov til å mene!

        Nå forskes det jo veldig mye på dette med kosthold og blandt annet fibromyalgi, og svært mange som forsøker et lavkarbo kosthold profitterer veldig godt på det! Anbefaler bøkene til Dr. Dahlqvist og Dr. Hexeberg! Lykke til 🙂

        Svar
        1. Lillemeg

          Det forskes en del på det ja, men ikke nok dessverre. Hvis hun i din vennekrets har klart å få mye penger ut av nav skulle jeg gjerne likt å vite hvordan. For jeg med min diagnose, svart på hvitt, får ikke en dritt.. Jeg får sykepenger men ikke noe annet. Jeg mente ikke å virke sinna, men jeg bare føler det er veldig mange som dømmer, og trur at «alle» virker dårligere enn de faktisk er. Beklager det 🙂 Jeg gjør alt jeg kan for å virkelig kunne klare å holde sykdommen min i sjakk, for at jeg kan jobbe igjen i et annet yrke. Men det er store tall, ja. De er skremmende, men sånn som nav systemet virker for meg, som sitter midt oppi det, så er det veeeeldig vanskelig å få mye penger av de. Så enten så må hun du kjenner ha en veldig flink saksbehandler eller så er det systemet veldig skevt på hvordan ting blir fordelt. :S
          Alt i alt, så er vel egentlig bare opp til enhver enkelt å gjøre det beste man kan i forhold til sin situasjon og gjøre det man kan i arbeidslivet 🙂 Det er utrolig mange ståpå mennesker som dessverre ikke kan jobbe, selv om de vil. Og hun du kjenner, kan høres ut som om hun har noe som heter irritert tarm syndrom, samboeren min har slitt en del med det, hver gang vi skal noe som han gleder seg til, eller hvis det er ting/oppgaver som er viktige så blir han kjempe dårlig i magen, og klarer ikke alltid å bli med på det vi egentlig skulle. Nå er ikke jeg lege, men for meg kan det høres ut som noe sånt når legene ikke klarer å finne det, er i alle fall det som har blitt sagt i min samboers tilfelle. 🙂

          Svar
    2. Filosofen

      Det er ingenting som heter «vondt i viljen» og påstanden din hviler på sviktende empiriske premisser hvor konkrete og eksperimentelt belagte forskningsfunn gjendriver hele vrangforestillingen. Om «viljen» satt i bevisstheten, kunne vi kanskje snakke om «ikke å ville», men det er ikke slik det henger sammen. Det er hjernen som har fri vilje og den kan ikke bevisstheten overstyre.

      Svar
    3. Onar

      Vet du hvorfor de fleste spør om hvor mye de kan jobbe , når de har fått uføretrygd. Fordi de egentlig vil jobbe, selv om de ikke kan. Jeg er 100% ufør, og kan ikke jobbe, har bra utdannelse med mer, men ja, jeg vil gjerne vite hvor mye jeg kan jobbe, hvis jeg skulle kunne bli friskere og yte litt tilbake. Men øyne som ser, tolker dette negativt, i stedet for å tolke det somen positiv vilje. Hos de fleste, friske og syke ligger et ønske om å jobbe.

      Svar
  12. Zanah

    Jeg undres bare på hvordan en kan gjøre alle de daglige sysler, som husarbeid, lese, skrive, ha sex, sykle, kjøre bil, gå på butikken, trene, gå på byen, ta en ferietur osv osv. Mens man samtidig er så syk at lønnet arbeid med rutiner som stå opp og gå på jobb er helt umulig? Skal du fortelle meg at dere ligger langflate, eller må sitte i et mørkt og stille rom, så syke er dere alle som en.
    Beklager, jeg forstår ikke. Ikke fordi jeg ikke vil. Men jeg kan rett og slett ikke.

    Svar
    1. Undrende

      For å forstå, må du også skjønne du ikke kan generalisere som du har gjort her. Du seier at du undrer på hvordan en kan gjøre alle daglige sysler? Hvem har sagt at alle kan det? Min kone er kronisk syk. Ting som husarbeid, til tider lese og skrive, ha sex, sykle, kjøre bil, gå til butikken, trene, gå på byen, ta en ferietur, dusje osv. er ikke en selvfølge. Klarer hun å dusje hver dag uten hjelp, kan det sies at hun har hatt en veldig god uke.

      Et annet spørsmål som du tar opp med de daglige gjøremålene, hvis de som er syke og faktisk klarer å utføre disse, jobbet istedet for dette. Hvem skal da utføre de daglige gjøremålene? Hvem betaler da for hjemmehjelp flere timer om dagen?
      Husk at det ofte er snakk om at man hele tiden må prioritere hva man skal gjøre. Skal jeg i dag dusje? Eller skal jeg tømme oppvaskmaskinen? Noen dager er kanskje bedre enn andre så man kan dusje og ta en tur på kafe og møter et par venner?

      For å vri det litt om, hvordan hadde du klart å leve om du ikke kunne forlate leigligheten din og vennene dine aldri kom på besøk fordi det er så rotete og skitten hos deg? Eneste kontakt med omgivelsene du har er gjennom sosiale medier på nett. Er det rart om noen prioriterer å kanskje gå en tur ut en skjelden gang istedet for å prøve å jobbe en gang hver andre uke?

      For å forstå bør du sette deg inn i hvordan en del av disse menneskene lever i hverdagen. Det er selvsagt store forskjeller på hva som er grunn til at noen får støtte fra NAV.

      Jeg kjenner også flere som mottar støtte fra NAV selv om de kanskje kan jobbe litt, men det er ofte sånn at om man faktisk vil jobbe, så risikerer du å miste NAV støtten. Når man har lite penger å rutte med, ville du valgt å ha en NAV inntekt på 150 000 i året fra NAV, eller 50 000 fra NAV og 50 000 fra en jobb?
      En annen person jeg kjenner er permitert fra deltidsjobben sin fordi hun vil tjene ca. 70kr i timen mindre om hun jobbet. Hun fikk en yrkesskade for to år siden, og får dekket noe av lønnen gjennom omskolering fra NAV, og resten av forsikringsselskapet. Hun jobbet deltid ved siden av en annen fulltidsjobb, men nå vil NAV OG forsikringsselskapet trekke timene hun jobber i deltidsjobben ved siden av studier fra støtten hun får for fulltidsjobben. Er det da rart at hun ikke vil jobbe?

      Svar
      1. Refasua

        Hadde jeg bare klart å gjøre husarbeid! Min stakkars ektemann som er i full jobb må ta husarbeidet hos oss. Jeg klarer å jobbe 50% prosent, og på gode dager klarer jeg å lage middag i tillegg.. De dagene jeg er på jobb sover jeg tre timer når jeg kommer hjem, og er utslitt til jeg skal i seng om kvelden.

        Sosial omgang og sex kan jeg ha kun dersom jeg har fri to til tre dager etterpå… Ler jeg mye på jobben en dag, kanskje i lunchen, har jeg ekstra vondt og klarer ikke å lage middag den dagen..

        På en måte skulle jeg ønske at jeg hadde et merke i pannen som viste hvor vondt jeg har det akkurat i dag, men på en annen måte er det litt greit at ingen vet det..
        Hadde de klart å forholde seg normalt til meg om de viste hvilken smerter jeg har hver dag hvert minutt? Ville de prøvd å passe på å ikke si morsomme ting slik at jeg ler fordi da dette merket hadde blitt sterkere? Ville en sjef klart å gi mer arbeidsoppgaver den dagen jeg har knekket meg opp av sengen, fått hjelp til å dusje og kle meg og tvunget meg selv på jobb på tross av sterke smerter og merket er knallrødt?

        Jeg er ikke så sikker på at det hadde gått så bra, men uføretrygd hadde sikkert blitt invilget for de 50% jeg ikke lenger klarer å jobbe etter ulykken… Den får jeg ikke nå for jeg er for ung… 38 år er jeg. Når er jeg gammel nok til å slippe alle disse undersøkelsene som gjør meg syk i en uke etterpå, disse møtene som sliter på og alle disse papirene som skal sendes til forskjellige instanser og vedtak som går ut… Og alt jeg må huske på hele tiden!

        Jeg er så utrolig sliten! Men resten av jobben min får ingen ta fra meg, den trenger jeg for å ikke gå til grunnes…

        Refasua…

        Svar
      2. RJ

        Understreker Anna TW: Tusen takk, Undrende, for nydelig innlegg. Vil minne om «the spoon theory», som Anna TW skrev om i et tidligere innlegg. Det belyser veldig godt hvordan en som er kronisk syk i mye større grad enn en frisk må disponere kreftene sine. Det bør vi som for tiden er definert som friske ha i minne når vi irriterer oss over at en vi vet mottar uføretrygd orker å utføre daglige gjøremål.

        Svar
    2. E

      Hvis du kan velge mellom å jobbe og faktisk ha ett liv (dusje, være med venner, lage middag, vaske opp, etc etc) hva hadde du valgt??

      Man skal kunne jobbe 100% i dagens samfunn, samtidig som man har kjæreste, venner, hobbyer på fritiden, etc etc.. Skal man bare stå opp, dra på jobb, for så å dra hjem, legge seg, stå opp på morgenen og bare gjenta dette til det uendelige? Er det ett liv verdt å leve? Å leve for sin jobb?

      Svar
    3. Janne

      Du forstår ikke fordi du aldri har vært der. Husarbeid, matlaging, innkjøp ja alt som hører til en familie er en kamp hver dag for de som er syke. Tror du det er moro å servere pølser og ferdigpizza til familien etter en dag tilbrakt på sofaen i ensomhet og tunge tanker? Jeg gleder meg til mann og barn kommer hjem fra jobb og skole. Da blir det litt liv rundt meg. Jeg hater å ligge på sofaen, men når helsa krever det hva da? Pass deg så du ikke blir syk.

      Svar
    4. Janne

      Sex???? Hmmmm Å som jeg skulle ønske å ha glede av det. Tror du det er kult for mannen min ??????? Jeg har angst for at mannen min skal gå andre steder, man vet jo at sex er viktig i et forhold. Kroniske smerter funker dårlig isåmåte. Forøvrig god påske til deg og god bedring mentalt mener jeg!

      Svar
      1. Jaylen

        Nov11 Underbar analys av Robbie Lauler. Fast i ärlighetens namn är det ju alltid silly season i BK Skottfint, med vår material av spelare. Keep up the good work, FCm/eloggbn!-SchatzFeister, BK Skottfint

        Svar
      2. commercial vehicle roadside assistance

        You are blessed with the ability to reason…or you would have guzzled the kool aid. The desire to be led and told what to think supercedes the Sheeples need for independence. They shout freedom but move en masse like fish swimming together in a school. And education IS their enemy.

        Svar
    5. Mille

      Akkurat som folk før meg har kommentert, vil jeg si at å sette de tingene du nevner opp mot å jobbe, blir så fullstendig feil! Alle syke som ikke kan jobbe, har jo lyst til å kunne jobbe! Det er bare litt enklere å få til å være sammen med familie, venner eller kjæreste eller få unna skittentøyet eller ordne seg mat på egen hånd eller dusje uten å kollapse etterpå når man har krefter til det, mot å skynde seg å finne et arbeid, bli ansatt og få jobba litt DEN ENE DAGEN eller til og med DEN ENE TIMEN man har krefter… Altså, kreftene varierer så mye, at man ikke kan påta seg noe fast ansvar der man må få gjort en viss ting til en viss tid.

      Hvis de som er syke har en dag hvor de har krefter nok til å møte folk eller oppleve noe annet enn senga, smerter og ensomhet, er ikke det kjempeflott? Hvorfor må det være sånn at så fort man orker LITT, burde man liksom ha spart på det og brukt det på arbeid – altså noe «fornuftig»? Hvis man ikke hadde fått de få dagene eller timene med «fri» fra de verste smerter og symptomer, sånn at man kunne gjøre normale ting og leve litt normalt, ja, da hadde i hvert fall jeg gått under…

      Svar
      1. Hanne

        Jeg syns dette var en veldig god måte å si det på. Kreftene varierer, og man kan ikke bestemme akkurat NÅR man er i god form og når man ikke er det. Og typisk nok så blir formen dårlig når man MÅ den «fornuftige» tingen. Det er jo selvfølgelig sånn at stresset man opplever på jobb er noe HELT annet enn «sosialt stress».

        Det går mye ut på å velge og sile ut, man må alltid prioritere – først få gjort må-tingene, så se om man har mer igjen etterpå. Jeg for min del avlyser ofte sosiale ting som i utgangspunktet GIR glede. Det er som å balansere på en smal planke å greie å holde seg ovenpå, for kanskje man tråkker litt feil eller litt for mye og faller av planken/får smerter (eller hva nå problemet er)?

        Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg SELVFØLGELIG valgt å jobbe 100%, og ha et liv ved siden av. Og jeg blir FORBANNA over at mennesker som ikke aner hva det vil si å ha en skjult kronisk sykdom, kan sitte og komme med smale meninger om noe de ikke har en anelse om hva går ut på. Jeg blir også forbannet over de som «naver», og som i samme slengen kaster fordommer over oss som er ærlige og redelige – men desverre syke.

        Svar
    6. Filosofen

      «Jeg undres bare på hvordan en kan gjøre alle de daglige sysler, som husarbeid, lese, skrive, ha sex, sykle, kjøre bil, gå på butikken, trene, gå på byen, ta en ferietur osv osv. »

      Du forveksler uførhet med livsudyktighet.

      Jeg tror ikke du blir klar over hvor mye krefter som faktisk kreves for å kunne stå i fullt lønnet arbeid, før du selv ligger der ute av stand til det. En annen grunn til at du ikke forstår det, kan være at når man er frisk, kjenner man ikke anstrengelsen det er ved å være syk.

      Svar
    7. -Annabella-

      Har du noen gang reflektert?

      De fleste , også friske, gjør vel ikke alt du nevner hver eneste dag???
      Det finnes faktisk mennesker som ikke klarer BÅDE å jobbe og være syke!
      Men om du mener du vet så mye om tema, bør du be om å få jobbe som trygdelege. Tydeligvis vet ikke disse legene hva de driver med.

      Heldig er du som er frisk og som kjenner alle andre så godt.
      Du må ha et flott liv! Lykke til videre, og man får håpe du holder deg frisk slik at du slipper å skamme deg over det du har sagt her.

      Svar
    8. Trond

      Det er ett samfunn i forfall, når det eneste politikkere er opptatt av er å rakke ned på personer som er syke, og» folk flest» henger seg på, istede for å løse oppgavene i samfunnet. Mange kunne sikkert ha utført enkle oppgaver eller deltid arbeid , men regelverket er så rigid at det levner få eller ingen muligheter for å gjøre det. Politikkere snakker om restarbeidsevne men lager lover/regler som umulig gjør bruk av denne. Da er det mye lettere å henge ut grupper å klage på «trygdesnylterne» slik kan man få intrykk av at det blir gjort noe, men at denne gruppen av mennesker ikke er intresert i å arbeide men vil heller gå på trygd.Dem som tror at noen heller vil gå ufør en å vere i arbeid burde få prøve det selv en periode på 6-7 månder, så kan vi få høre hvordan det er. Er selv i fult arbeid så dette er kunn ut fra medmenneskelige hensyn, synest det er blitt for lett å finne feil og mangler med personer som sliter enten det er fysisk eller psykisk. til alle syke der ute stå på og gjør det beste ut av det.

      Svar
    9. AnnaTW Innleggsforfatter

      De som er så syke at de ikke kan gjøre noe av det du beskriver er jo faktisk ikke i stand til å ta hånd om seg selv, de er pleietrengende Zanah. Det du beskriver er funksjonsevne – altså helse nok til å fungere i hverdagen og ha et liv. Hvis man utover funksjonsevne har mer krefter, snakker man om arbeidevne – altså helse/funksjon til å gjøre MER enn å bare eksistere. Mange med kronisk sykdom har litt arbeidsevne, men den svinger i gode og dårlige perioder, og er ikke konsistent nok til å kvalifisere for den tredje men svært viktige inntektsevnen – som er definert av at man faktisk har helse nok til å kunne arbeide mye nok, jevnt nok over tid til å forsørge seg selv.
      Å være «varig ufør» er når man på grunn av varig sykdom, skade eller lyte fått nedsatt sin INNTEKTSEVNE med minst 50%. Hverken mer eller mindre. Det er lovbestemt og tydelig formulert i folketrygdloven § 12-7.
      Du må ha vært så syk i minst 7 år for en gang å kunne søke uføretrygd, og deretter går du gjennom en langvarig prosess før du kanskje, eventuelt, får innvilget trygd.

      Svar
      1. RJ

        Takk, Anna, plutselig synes jeg at jeg skjønner litt mer av systemet :-D. Det fungerer jo dessverre ikke optimalt, men det er er godt å vite at det ligger så spesifikke begrep i bunnen. Det er veldig synd, som en skriver over her, at det kan føles som en må ta på seg en «lidende maske» i møte med det være seg helsevesen, nav eller naboen, for å «få lov til» å være ufør.

        Svar
    10. trixi

      Jeg skjønner at du ikke har vært eller er kroniker… Jeg baktalte også mennesker rundt meg som ikke var i jobb, men det var før jeg ble syk selv.. Har vært syk i snart 10 år og har akkurat fått innvilget varig uføre.. Helt forferdelig men samtidig en lettelse. For da vet jeg hva som kommer inn hver mnd, selv om det er lite.. Har vært på arbeidsutredning og konklusjonen var at je gikke var «salgbar vare».. T.o.m verdens eldste kvinneyrke kunne jeg ikke hatt som jobb… får låsninger og må til flere behandlinger etter hvert samleie.. så foruten smerter blir det også fryktelig dyrt å ha sex, og jeg har ikke mye penger.. Jeg kan ikke gjøre husarbeid, sykle og gå på byen. Jeg kan lese litt når tankene er klare og jeg klarer å holde boka… Jeg kan også skrive noen linjer av gangen før jeg må ta pause… Jeg kan kjøre bil innimellom, til matbutikken og diverse behandlere… innimellom kan jeg kjøre til skogen for å gå en liten tur på 10-15 minutter før jeg må komme meg hjem til horisontalen.. Jeg har vært på en ferietur de siste 10 årene, da jeg rett og slett ikke har vært i form til flere.. og penger som ikke strekker til.
      Og jeg har heller ikke en rik mann, så å være på trygd er ikke noe jeg gjør frivillig. Men fremdeles har jeg ett ønske og ett håp om å kunne jobbe litt, når jeg blir bedre, for vi som bare er hjemme er verken verdifulle eller samfunnsnyttige i dine øyne. Mitt ønske var ikke å være hjemme med lite penger og masse smerter, men livet ble sånn. Håper aldri du blir syk, Zanah!!

      Anna; veldig bra skrevet!

      Svar
    11. Lillemeg

      «Man må være sterk for å være syk!!»

      Du kan umulig vite hvordan det er før du har vært der, kjent på smerter, utmattelse og ikke kunne klare å gjøre «den minste ting» som de som er helt friske kan ta som en selvfølge å klare. Jeg blir forbanna selv og stadig lese om folk som trur de veit alt om hvordan det er å leve med en kronisk sykdom.
      Hvis ikke du har kjent det på kroppen så har du ikke peiling!

      Jeg sier som andre her har sagt, hvis man skulle være så heldig å ha en GOD dag, så vil man gjerne gjøre noe som får en til å føle seg bra, IKKE noe man kan ta nå og da på DÅRLIGERE dager. De fleste jeg veit om, deler det opp sånn. De gjør det de kan på de dårlige dagene av husarbeid osv, og på gode dager møter de venner, kanskje går å trener eller gjør ting som de «kan leve» litt på på de dårlige dagene.

      Mener dere som kritiserer hele tiden oss som er syke, at vi ikke fortjener å ha det noe godt her i livet????????? At hvis vi er så syke, så må man ha det jævlig hele livet????????

      INGEN av de som er kronisk syke, VIL det!! Hadde jeg kunnet slippe smerter og utmattelse, osv, hadde jeg med GLEDE gjort det, for å kunne klare å jobbe og ha et normalt liv. Men det kan jeg ikke, er jeg heldig kan jeg ha en nogenlunde normalt liv, men det innebærer at jeg trener så og så mange ganger i uka, og virkelig jobber HARDT med å holde motet og motivajsonen oppe. For hvis jeg IKKE gjør det, kan jeg risikere å bli sengeliggende resten av livet. Det er noe man MÅ leve med, og da prøver man å gjøre det beste man kan ut av det!! Få de små gledene i livet man klarer på gode dager..
      Høres dette virkelig ut som et liv som man VIL ha???????????

      Svar
    12. nanuen

      Du kan jo kanskje prøve å lese the spoon theory og se om du blir noe klokere Zanah. Den er iaf veldig beskrivende for meg og min hverdag som 100% syk (selv om det ikke synes).

      http://www.butyoudontlooksick.com/articles/written-by-christine/the-spoon-theory-written-by-christine-miserandino/

      «How do I answer a question I never was able to answer for myself? How do I explain every detail of every day being effected, and give the emotions a sick person goes through with clarity.

      I explained that the difference in being sick and being healthy is having to make choices or to consciously think about things when the rest of the world doesn’t have to. The healthy have the luxury of a life without choices, a gift most people take for granted.

      Most people start the day with unlimited amount of possibilities, and energy to do whatever they desire, especially young people. For the most part, they do not need to worry about the effects of their actions. So for my explanation, I used spoons to convey this point. I wanted something for her to actually hold, for me to then take away, since most people who get sick feel a “loss” of a life they once knew. If I was in control of taking away the spoons, then she would know what it feels like to have someone or something else, in this case Lupus, being in control.

      She grabbed the spoons with excitement.

      I asked her to count her spoons. She asked why, and I explained that when you are healthy you expect to have a never-ending supply of “spoons”. But when you have to now plan your day, you need to know exactly how many “spoons” you are starting with. It doesn’t guarantee that you might not lose some along the way, but at least it helps to know where you are starting. She counted out 12 spoons. She laughed and said she wanted more. I said no, and I knew right away that this little game would work, when she looked disappointed, and we hadn’t even started yet. I’ve wanted more “spoons” for years and haven’t found a way yet to get more, why should she? I also told her to always be conscious of how many she had, and not to drop them because she can never forget she has Lupus.

      I asked her to list off the tasks of her day, including the most simple. As, she rattled off daily chores, or just fun things to do; I explained how each one would cost her a spoon. When she jumped right into getting ready for work as her first task of the morning, I cut her off and took away a spoon. I practically jumped down her throat. I said ” No! You don’t just get up. You have to crack open your eyes, and then realize you are late. You didn’t sleep well the night before. You have to crawl out of bed, and then you have to make your self something to eat before you can do anything else, because if you don’t, you can’t take your medicine, and if you don’t take your medicine you might as well give up all your spoons for today and tomorrow too.” I quickly took away a spoon and she realized she hasn’t even gotten dressed yet. Showering cost her spoon, just for washing her hair and shaving her legs. Reaching high and low that early in the morning could actually cost more than one spoon, but I figured I would give her a break; I didn’t want to scare her right away. Getting dressed was worth another spoon. I stopped her and broke down every task to show her how every little detail needs to be thought about. You cannot simply just throw clothes on when you are sick. I explained that I have to see what clothes I can physically put on, if my hands hurt that day buttons are out of the question. If I have bruises that day, I need to wear long sleeves, and if I have a fever I need a sweater to stay warm and so on.

      I think she was starting to understand when she theoretically didn’t even get to work, and she was left with 6 spoons. I then explained to her that she needed to choose the rest of her day wisely, since when your “spoons” are gone, they are gone. Sometimes you can borrow against tomorrow’s “spoons”, but just think how hard tomorrow will be with less “spoons”. I also needed to explain that a person who is sick always lives with the looming thought that tomorrow may be the day that a cold comes, or an infection, or any number of things that could be very dangerous. So you do not want to run low on “spoons”, because you never know when you truly will need them. I didn’t want to depress her, but I needed to be realistic, and unfortunately being prepared for the worst is part of a real day for me.

      We went through the rest of the day, and she slowly learned that skipping lunch would cost her a spoon, as well as standing on a train, or even typing at her computer too long. She was forced to make choices and think about things differently. Hypothetically, she had to choose not to run errands, so that she could eat dinner that night.

      When we got to the end of her pretend day, she said she was hungry. I summarized that she had to eat dinner but she only had one spoon left. If she cooked, she wouldn’t have enough energy to clean the pots. If she went out for dinner, she might be too tired to drive home safely. Then I also explained, that I didn’t even bother to add into this game, that she was so nauseous, that cooking was probably out of the question anyway. So she decided to make soup, it was easy. I then said it is only 7pm, you have the rest of the night but maybe end up with one spoon, so you can do something fun, or clean your apartment, or do chores, but you can’t do it all.

      I explained that some days were worse then others; some days I have more spoons then most. But I can never make it go away and I can’t forget about it, I always have to think about it. I handed her a spoon I had been holding in reserve. I said simply, “I have learned to live life with an extra spoon in my pocket, in reserve. You need to always be prepared.”

      Its hard, the hardest thing I ever had to learn is to slow down, and not do everything. I fight this to this day. I hate feeling left out, having to choose to stay home, or to not get things done that I want to. I wanted her to feel that frustration. I wanted her to understand, that everything everyone else does comes so easy, but for me it is one hundred little jobs in one. I need to think about the weather, my temperature that day, and the whole day’s plans before I can attack any one given thing. When other people can simply do things, I have to attack it and make a plan like I am strategizing a war. It is in that lifestyle, the difference between being sick and healthy. It is the beautiful ability to not think and just do. I miss that freedom. I miss never having to count “spoons”.»

      Svar
    13. Onar

      Det du beskriver er et super menneske, vanlig friske mennesker gjør ofte ikke så mye en gang.

      Husk du ser kanskje folk når de har gode dager, selv om man er ufør skal man ikke ligge i seng eller annet hvis man har perioder man er bedre. Hvis du er uenig i det kan du ringe NAV, psykiatri tjenesten og annet fagpersonel og spørre. Som ufør har det ofte tatt årevis å fungere best mulig, i forhold til den spesifikke sykdom.

      Det virker som folk flest er misunnelig på at folk er uføre.

      Svar
  13. vilje

    Bra skevet. Alle med ufør eller som er på tiltak skulle vist gåt med en lapp runt halsen som fortalte hva som feier en. Jeg er ikke ufør trygdet men har vært hjemme verene di siste 5 år er bare 27 og har en psykisk historie. Noen dager klare jeg dra på butikken eller andre ting som innblander andre, eneste som holder meg opp er hundene mine, di gjør at jeg kommer meg ut ver dag. Synn ingen ting vises, jeg prøver men sliter meg helt ut, sover kort men mye.

    Svar
  14. Janne

    Veldig bra innlegg, stå på for et liv med en viss livskvalitet tross sykdom. Jeg er en av dem og jeg nekter å leve med skam i 30 år til om jeg er så heldig å bli 70 år. At jeg ikke blir rik har jeg forsonet meg med. men tusen takk Norge for at jeg får til salt i grøten…Jeg nekter å gjemme meg på de dagene jeg orker å stå oppreist. Ingen ringer meg eller ser meg når jeg ligger og vrir meg i smerte. Da er jeg jo lenket til sengen. Så de gode dagene kommer jeg til å fortsette å vise meg i butikken, på kafeen, i naturen osv. Varme tanker og god påske 🙂

    Svar
  15. leseren

    Hei!
    Disse som er beskymret for skatte pengere sine skal ikke bry seg så mye om det pga. hvis det går ikke til syke folk går til fette lønningene. De må betale skatt uannset! Unge har sikert lite fra trygd, eldre som har jobbet har litt bedre og best har disse som har høye lønningene på denne trygd.

    Svar
  16. Christian Frydenlund

    De aller fleste kan jobbe.
    om det er 1time, 10timer eller 40 timer i uka.
    Jeg kjenner flere som er uføretrygdet, de er friske nokk til å mekke bil, se på tv, dra på cafe og shopping.
    Hvis noen kan sitte 10timer på facebook, twitter og youtube om dagen, så burde de klare en helt enkel kontorjobb noen timer om dagen. (gjelder selvsagt ikke alle.)
    Du skal være enormt syk før du ikke klarer å gjøre noen ting. og de aller fleste er nokk desverre ikke så syke. beklager!
    Jeg kommer aldri til å akseptere majoriteten av de såkalte «ikke synlige funksjonshemmede» stå på å jobb, fortjen pengene, om det er 40 eller 1time i uka!

    Svar
    1. leseren

      Enig med deg at mange kan jobbe litt. Men hvem gir denne jobb til en som er syk? Vanskelig for friske å finne jobb for syke er liten sjanse.

      Svar
      1. Christian Frydenlund

        Vell, her kommer jo også NAV inn. det er klart at det må tilrettelegges mye for å få noe slikt til, men det skal da ikke være umulig!

        Svar
        1. leseren

          Vet mye om det, fra mange som er syk.. Går fra en til annen arbeidsgiver å jobbe for trygd, når de jobber for dem gratis da er det greit men når de selv skal betale trenger ikke mer dem. Eller en går fra en kurs til annen men ikke noen resultat for jobb. Det er ikke umulig å finne noe men veldig vanskelig og mest hvis en finner selv. NAV skulle ha en bedrift selv for å ansette litt av disse som er på trygd å kan jobbe delvis. Mer er heldige disse som har plass i sin egen bedrift hvor en var syk, der kan en jobbe litt mindre eller litt lettere jobb hvis det er mulig. Sikert er det mye bedre for helse å gå ut litt å jobbe men det er ikke alitid mulig å finne noe.

          Svar
      2. Filosofen

        Hva er «jobbe litt»? Og tenker du da innenfor absolutt alle yrker? Hvordan tenker du deg dagen organisert for noen som orker å jobbei 15 minutter? Så hva legger du i «å jobbe litt»?

        Svar
        1. leseren

          Rart at du spår om det hva o hvor? Disse som kan ingenting eller 15 min skulle ikke jobbe. Men disse som greier det skulle jobbe litt. Hvis det blir litt lettere jobb da kan prosentene gå opp av arbeid hvis den er tyngre da blir det mindre prosent, så mye at en blir ikke utslitt. hvis du jobber 100 prosent blir fort uten energi men hvis en jobber 50 prosent feks. kan jobbe lenge uten å være utslitt. sykdommene er forskjellige og jobbene så det skulle finnes hva passer for en.

          Svar
      3. Onar

        Ofte er det et kostnadsspørsmål. tilrettelegging kan være dyrere for statskassen enn å la noen gå på trygd.

        Forstår tankegangen din med facebook og alt det der. Men det er faktisk forskjell å sitte og konsentrere seg og utføre målrettede oppgaver, sammenlignet med å ha pcene stående på og droppe innom i ny og ne.

        generelt, arbeidslivet krever ytelse. Kanskje du har en jobb hvor du sluntrer unna en del? De jobbene jeg har hatt har ikke vært mye unnasluntring.

        Svar
    2. kyllingsalat

      Jeg er en såkalt «ikke synlig funksjonshemmet» som du kaller det. Jeg har slitt med panikkanfall i nesten ti år nå, ofte knyttet til sosiale situasjoner, og på det aller, aller verste var bare tanken på å treffe på noen nok til at jeg ikke orket å stå opp engang. Jeg har kommet langt siden da, men jeg har tilbrakt utallige timer foran PCen siden jeg rett og slett måtte slutte på ungdomsskolen (!). Mesteparten av tiden siden da har jeg brukt foran PC, TV eller liggende i senga. Ellers har jeg trent på ting som folk flest tar for gitt – ting som å gå på butikken eller å ta bussen helt på egen hånd. Du kan tro hvor moro det er å bli fysisk syk bare ved tanken på å sitte på bussen så langt som en hel holdeplass!

      Jeg takler å ta bussen og det å handle helt alene fint nå, men det tok noen år. Jeg har prøvd å gjenoppta fag fra skolen og til og med prøvd å jobbe, og hver gang har panikkanfallene kommet snikende – 1 eller 40 timer i uka spiller ingen rolle. Det er like sjeleknusende hver eneste gang, og setter meg ute av spill enda lengre enn jeg faktisk har vært aktiv – man blir rett og slett redd for å prøve igjen, fordi det føles så jævlig når det ikke funker. Jeg har vurdert å ta livet mitt flere ganger fordi jeg føler meg ubrukelig.

      Tviler på at du hadde syntes det hadde vært spesielt gøy å sitte hjemme hele dagen i flere år, med internett som hovedform for sosial kontakt. Det syns i allefall ikke jeg, og jeg er langt ifra alene. Om jeg skulle ta meg en sjelden tur på café for å treffe en av mine to venner i byen, eller ta meg en handlerunde (merkelig nok trenger jeg faktisk ting, jeg også!), burde jeg virkelig få lov til det – selv om jeg ser ut som en helt normal person.

      Svar
      1. Christian Frydenlund

        Hei, selvsagt er det 3sider av en sak.
        Men hva med opplæring som moderator på en nettside?
        der du kan jobbe hjemmefra?
        Jeg ser helt klart at det er dårlig tilrettelegging for dere, men det kan kanskje være en jobb der du også kan fungere såkalt «normalt».
        Hvis du skjønner hva jeg sikter til?
        Men det skal du ha, du har i alle fall prøvd, og det står det respekt av!

        Svar
    3. Håkon

      Dette viser at du ikke egentlig vet så mye om dagliglivet til en som er reellt ufør.

      For det første.. det at man iblant har litt mulighet til å gjøre noe, betyr ikke at det er mulig å omsette dette til jobb. For det første… med mindre man har noen andre til å gjøre dette for seg, er det mye som må gjøres av dagligdagse oppgaver i huset før man kommer så langt som at man kan tenke på jobb.

      Jeg tenker da ting som matlaging, rengjøring, dusjing, handling og for de det gjelder, nødvendig trening for å ikke bli sykere. Hvis man ofrer disse for å kunne gå en time eller to på jobb, tar det ikke lang tid før man ikke kan ta den timen eller to på jobb likevel.

      For det andre, selv når man har litt arbeidskapasitet utover «livsnødvendighetene», så er det langt fra alle som har denne i noe som helst form for forutsigbarhet. Kanskje man har 10 timer en uke for så å gå tre uker uten å kunne jobbe i det hele tatt (og kanskje ikke en gang klarer å opprettholde husholdningen sin). Hvor mange jobber fungerer dette i?

      For det tredje, hvor lett tror du det er å få jobb som ufør? Hvor mange arbeidsgivere tror du ansetter en person med tunge helseproblemer framfor en funksjonsfrisk person? Tror du virkelig den gjennomsnitlige uføre har kapasitet til å skape sin egen arbeidskraft?

      Hva vet du om de plager usynlige funksjonshemmede lever med? Hva vet du om de helserisker en usynlig funksjonshemmet kan få ved å presse grensene sine? Hva vet du om hvordan livet til en ufør utarter seg, utover at du tydeligvis har noen bekjente som ikke synes det er OK å kreve at de skal isolere seg totalt fra verden for å bli anerkjent som syke?

      Svar
      1. Christian Frydenlund

        Du har helt klart rett i mange punkter, noe jeg også er klar over.
        Men la oss si at arbeidsøkere hos NAV,(Nå tenker jeg på de som er friske.) blir satt til å gjøre husarbeidet til en som ikke er istand til det selv. slik at den personen får mer overskudd og kanskje kan fungere delvis i jobb?
        Er også klar over at det er svert vanskelig å få en jobb der du kan komme og gå som det passer dagsformen, men dette er vell igjen NAV sitt ansvar å lage en ordning på.

        Jeg er ikke ute etter å rakke ned på folk som er uføre, jeg bare mener at det skal være mulig for alle å jobbe.

        Å det siste du spør om «hva vet jeg»
        Jeg kan ikke mye om dette.
        Men der du kanskje er mest sosial er som regel på jobben.
        og da må det jo være en bra ting å legge opp til at det kanskje finnes en jobb for alle, uansett behov?

        Dette er jo en sak som må veies opp mot vært enkelt tilfelle, men jeg tror sterkt at mye kan gjøres for å få flere inn i arbeid!

        Svar
        1. Maewe

          Altså, jeg tror egentlig ikke du har peiling.
          Verden fungerer ikke sånn. Det går ikke an å tilpasse en jobb for enhver livssituasjon. Noen har knapt utdannelse nettopp pga. disse plagene, og da er det veldig lite jobb å få.

          Uførhet er noe som gjerne preger hele livet ditt. Ikke alle uføre kan dermed få kontorjobb eller moderatorjobb. Før det må de få utdannelse til dette, og det er nok en bragd i seg selv.

          Svar
        2. Håkon

          I utgangspunktet er jeg helt enig i at om man kunne fått tilrettelagt det slik at flere fikk gjort noe arbeid, hadde det vært positivt. For min egen del, så har de siste 8-9 årene av livet mitt i stor del handlet om kampen mot å falle ut av arbeidslivet, og en av mine største drømmer er faktisk å kunne jobbe igjen, helt uavhengig av hva slags jobb det er snakk om.

          I min situasjon kunne det nok vært gunstig med en slik ordning som du beskriver, at man bruker arbeidsledige til å hjelpe til på husarbeid og annet som man ikke kan få gjort. Samtidig måtte dette enten medført en «jobb hjemmefra»-jobb eller at denne personen kom utenom arbeidstiden min… jeg er ihvertfall ikke klar for å gi husnøkkelen til en vilt fremmed person og så dra hjemmefra. Men jeg er «heldig» i den forstand at min uførhet er fysisk. Jeg kan absolutt ikke tenke meg at dette er en god ordning for en person som sliter med f.eks. kraftig sosial angst.

          Å ha en jobb med et skikkelig arbeidsmiljø er en utmerket måte å få sosialisert på, og jeg er fullstendig enig i at man både kan gjøre langt mer for å tilrettelegge slik at uføre får en sjanse til å brukt restarbeidsevne om de hart det, og at for de som kan jobbe uten å gamble med helsa, så er dette positivt.

          Men når debatten hele tiden fokuserer på «få de ut i arbeid» så glemmer man samtidig en veldig viktig forutsetning for at uføre skal få brukt det de har igjen… stabilitet og trygghet. Jeg vet selv hvor mye energi som blir tappet fordi NAV insisterer på å sette meg på midlertidige ordninger, selv om jeg har en arvelig sykdom det per i dag ikke er snakk om å kunne kurere. Gi meg økonomisk sikkerhet og trygghet for framtiden, i en ordning der jeg faktisk får lov å utnytte restarbeidsevne som kommer og går uten å bli «straffet» for det, så kan vi se på det å få meg i jobb.

          Per i dag er det helt uaktuelt å risikere at jeg blir så utmattet at jeg ikke lengre orker å passe på at NAV ikke slenger meg vekk fra ordningen min, eller finner på noe annet tull. Hvorfor kan man ikke gi varig ufør til folk man vet aldri blir friske, og så la de få lov å jobbe litt i perioder uten å ta fra dem trygda? Man kunne f.eks. satt en 75% skatterate på disse ekstra skattetimene. Masse penger til staten, litt penger til den uføre, og ingen risikerer straff fordi de ikke slo seg til ro med sofaen. Win-win kalles det.

          Og dette illustrerer noe av det jeg mener virkelig er problemet med den debatten som føres i dag. Fokuser på svakhetene i SYSTEMET, ikke på de som er så uheldige at de har blitt syke. Når først systemet er godt nok til at vi uføre kan bruke det til å både få trygghet for framtiden og som et reellt hjelpemiddel til å få utnyttet restarbeidsevne, da kan vi snakke om hva de uføre skal gjøre for å få brukt arbeidsevnen sin.

          Dette medfører selvfølgelig også et omfattende system for å finne/skape arbeidsplasser som de uføre kan fungere i. Med et par hederlige unntak (kan f.eks. nevne idrettsklubben Våg (organisasjonen bak bl.a. Vipers i kvinnehåndball) her i Kristiansand, der de virkelig gjorde mye for at jeg skulle kunne få jobbet litt) så er erfaringene mine at nesten alle arbeidsgivere lar være å ta inn personer med helseproblemer, og kvitter seg med de så fort man kan.

          Svar
          1. AnnaTW Innleggsforfatter

            «Fokuser på svakhetene i SYSTEMET, ikke på de som er så uheldige at de har blitt syke. »
            – Godt sagt, Håkon!

        3. Graylady

          Endelig Christian, langt bak i din tankeverden har du skjønt bitte litt.
          «Men der du kanskje er mest sosial er som regel på jobben, og da må det jo være en bra ting å legge opp til at det kanskje finnes en jobb for alle, uansett behov?»

          Hadde det vært så vel, at det fantes noe for alle slik at vi fikk føle oss som en del av fellesskapet.
          Du skjønner det er et tap, en sorg å måtte innse at man ikke greier, at man samtidig mister både selvfølese og sosialt liv, at man slutter «å være noe», at man må greie seg med et minimum i inntekt (dine og min skattepenger). Jeg unner ingen, ikke unge og ikke godt voksne, å havne i den situasjonen.

          Det ville jo gitt en masse jobber om alle skulle fått tilpasset sin lille arbeidsinnsats individuelt – høres fantastisk ut ;-), rene kollektivet… men det er neppe lønnsomt, det må det være vet du 😉

          Svar
    4. Filosofen

      «De aller fleste kan jobbe.
      om det er 1time, 10timer eller 40 timer i uka.
      Jeg kjenner flere som er uføretrygdet, de er friske nokk til å mekke bil, se på tv, dra på cafe og shopping.»

      Her er nok et uvitende fjols som forveklser uførhet med livsudyktighet.

      Jeg gleder meg til du selv ligger der en dag. Da skal gudene vite at jeg skal være kar om å piske deg opp.

      Svar
      1. Christian Frydenlund

        De aller fleste betyr ikke alle.
        Dette er noe som må veies opp mot vært enkelt tilfelle.
        Å kalle meg et «fjorls» går som person angrep og det ser jeg som et desperat tiltak for å «overvinne» meg. men okei!

        Det at du gleder deg til jeg ligger en dag som ufør er forkastelig.
        INGEN burde kunne glede seg til noe sånt.
        og hvis du selv er, eller kjenner noen som er ufør så må jeg bare si at det er en stygg ting å si!

        Men til poenget ditt, Hvis jeg en dag blir ufør, så skal du få lov til «piske meg opp» (regner med at du mener: å få meg tilbake i jobb.) ja håper det, blir jeg noen gang ufør så håper jeg inderlig at jeg får så mange sjangser som mulig till å jobbe, for meg er å være på jobb en livskvalitet som jeg ikke ville være foruten.

        Sist men ikke minst vil jeg beklage hvis jeg virket støtende. det var ikke meningen!

        Svar
        1. Lucinda

          På sentralbordet til Vestfold fylkeskommune, jobber det en mann som er lam fra halsen og ned……. Så ja, jeg er helt enig med deg, det går faktisk an! Hans livsvilje og behov for å omgås annet en dyna og lakenet sitt er helt imponerende!

          Svar
        2. Filosofen

          Nei, jeg mener ikke «få deg tilbake i jobb» men skjelle deg ut for din uvitenhet, hver bidige dag for resten av ditt liv.

          Svar
    5. AnnaTW Innleggsforfatter

      Ja Christian, det stemmer at mange kan jobbe litt.
      Ifølge en undersøkelse SSB gjorde i fjor var det 78.000 av de 306.000 uføretrygdede som VIL jobbe, men som hindres av et tunggrodd NAV system – og mangel på arbeidsplasser som vil ta imot dem med de forutsetningene de har. Mange uføre med noe arbeidskapasitet gjør viktig arbeid i styrer, borettslag og frivillige organisasjoner, der det skjer verdiskapning verdt 35 mrd årlig (også iføge SSB («Ideelle og frivillige organisasjoner, satellittregnskap 2007») så helt uten nytte er disse uføre ikke!
      Og heldigvis gjør den nye uføretrygdloven som innføres i 2015 det lettere for uføre å jobbe mer fleksibelt, jeg tror det kommer til å gjøre forskjell på trygdeutgiftene våre!

      Svar
      1. Jodie

        [suite]Ça me fait penser aussi..faudrait réaliser que c’est pas parce qu’un mec a les catiqréristacues souhaités (grandeur, cravates de telle couleurs etc..) qu’il aura les les qualités a être en couple vous savez (initiative, communication, pro-actif, romantique, sérieux etc..). Que penseriez-vous mlles de balancer votre focus de façon équilibré face à un gars de façon à avoir un conjint plus équilibré?La même chose s’applique aux gars face aux pétards aussi, c’est sûr

        Svar
    6. Viola

      Enig. Jeg har en venninde som er ufør på grunn av ME. Hun er kjempe aktiv på FB dagen lang, hun trener, hun er sosial, hun holder hus og hjem plettfritt. Jeg tenker i mitt stille sinn at hun kanskje har en annen plage, noe psykisk noe som hun ikke vil fortelle om og derfor skylder på ME, for med hennes aktivitetsnivå skal ingen fortelle meg at ikke hun kunne jobbet halv stilling eller mer. Kjenner også en dame som har vært ufør pga smerter nesten hele sitt voksne liv. Hun står opp før fuglene og arbeider knallhardt hele dagen for å holde hus og hage plettfritt. Når hun er ferdig hos seg, tar hun runden hos barna sine og jobber med deres hus og hager. Mens vi andre som er nødt til å jobbe skammer oss litt fordi vårt eget hus ikke er like plettfritt eller vår egen hage ikke er like flott. Jeg har mistet all tillit til systemet og skjønner ikke hvordan vi kan ha så mange mennesker som ikke er i stand til å gjøre noe som helst for fellesskapet. Vi som må jobbe 37,5 timer i uken i tillegg til hus, hage og barn, trening og kafeliv er også slitne.

      Svar
      1. mr. Karma

        Viola: dine to bekjente høres ut som de er bipolare i maniske/hypomaniske faser. Det er ikke så uvanlig at folk med psykiske sykdommer/lidelser føler seg tvunget av folks uvitenhet, fordommer og generelle dumskap til å si at de går hjemme pga vond rygg og andre ting som man vet at gjennomsnittlige hjerner er noenlunde istand til å fordøye. Man ser selvfølgelig an personen som lurer, før man bestemmer seg for om det er destruktivt å fortelle sannheten eller ikke. Hadde hun du kjenner latt hagen sin og huset forfalle, så hadde selvfølgelig det også vært galt. Med på dugnad? Galt! Ikke med på dugnad? Galt! Asosial? Galt! Sosial? Galt! Du sier at ingen skal fortelle deg at hun ikke kunne jobbet halv stilling eller mer. Det kan godt hende du har rett, men det kan også godt hende at hun går til en psykiater som har rett. Det vet vi ikke, for en psykiater har taushetsplikt, og din venninne/nabo har ingen opplysningsplikt ovenfor nysgjerrige naboer. Kanskje du skal sende en klage til NAV? Jeg kan hjelpe deg å komme igang: «Kjære NAV, i løpet av de siste månedene har jeg observert at «Kari», som jeg vet er trygda pga smerter, er meget aktiv på facebook. Hun trener regelmessig og noen ganger treffer hun til og med venner. En gang fulgte jeg etter henne, og da så jeg med egne øyne at hun satt på en kafe og drakk kaffe og snakket, midt på lyse dagen! Hun planter også blomster i hagen sin, og observasjoner fra innsiden av huset har vist at det ser ordentlig og rent ut….»

        Svar
      2. Cam

        Er du sikker på at dette er den generelle hverdagen til disse to? Selv fikk jeg diagnosen fibromyalgi for et år siden,da etter ca.12-15 år med stivhet og smerter i leddene+at nesten alle symptomene på sykdommen var tilstede.Utmattelses symptomet gjorde at jeg forlangte å få en henvisning til revmatolog for det var nytt for meg, da jeg som oftest har hatt energi til det meste på tross av smerter i leddene. Hverdagen ble plutselig snudd på hodet da jeg ikke engang orket å gå i dusjen på flere dager, ei heller knapt tenke på å få gjort noe i huset. Så dagene kan være veldig ulik. Dvs.at når du føler dager med overskudd så ønsker du å gjøre mest mulig for du føler deg «normal» og lurer på om du har fått feil diagnose. Dagen etter kan du da oppleve at energien du hadde dagen før er det helt motsatte og du er tilbake i samme gjørmen med det som følger med av frustrasjon/depresjon. Kanskje du har sett dine to bekjente på en god dag,for de er der de og,men det er ikke sånn at de kan forhånds bestilles. Kan på en måte forstå at det er vanskelig for noen å skjønne at man kan være syk uten at det vises tydelig.Men det at man ser en på trygd går seg en tur eller trener, skal ikke være det som bestemmer om du kan være i arbeid eller ikke. Trening er en viktig del av denne sykdommen for at man ike skal «bikke» helt over og enhver må finne det som passer en best. Er selv ikke ufør,men har aap.for øyeblikket.

        Svar
  17. Madeleine

    Hvilken arbeidsgiver er interresert i å tilrettelegge en jobb for en ufør 1 time i uka??? Det er fåtallet. Arbeidsgivere vil ha folk som kan jobbe når de trenger de, ikke bare 1, 2 eller 5 timer i uka. Da skal du allerede ha vært i jobb i den bedriften.
    Med et så høyt arbeidsledighetstall som det er i norge, så vil arbeidsgivere gi friske folk jobb før en med utslitt hofte, psykiske problemer osv.

    Er så drittlei denne hetsinga av uføre om dagen. Sitter selv med en samboer som har utslitt hofte i en alder av 21. Legene vil ikke gi han ny, fordi han da mest sannsynelig må skifte den flere ganger i løpet av livet sitt. Da vil kvaliteten synke for hver operasjon.
    Er det da hans feil at han ikke får en jobb? At han får nederlag etter nederlag da han ikke mestrer de oppgavene han får. At han blir utnyttet som billig arbeidskraft av arbeidsgivere som syns det er smart? Er det da hans feil at han til slutt føler seg mislykket, ubrukelig og ikke tør å prøve igjen? Kun fordi han er redd for å få forpliktelser hans kropp faktisk ikke mestrer, et nytt nederlag?

    Jeg ser hvor vanskelig det er å komme ut i jobb, vente i køer hos nav og orbit arena. Det har faktisk pågått i 4 år nå, fortsatt såvidt begynt. Det er møter, kurs, andre kurs, avbrutte kurs, køer, haste køer, flere køer, også begynner vi på nytt fordi nav kanskje har rotet bort et viktig papir de har fått 3 ganger før.
    Kanskje det er systemet som er feil? Ikke de som prøver å komme i jobb. For det står det aldri noe om…

    Svar
  18. Up-søker

    Hei, sitter å leser dette med NAV, ung uføre og «mobbingen» av slike tilfeller. Å vet dere hva? Jeg synes dette er like provoserende, slik verdens jobbopplegg har blitt å jeg. Idag er det KUN sort/hvitt vi skal se alt i. Du er verdens supermenneske, hvis du avler unger, setter dem i barnehage, helst før dem er født, jobbe hele døgnet, helst hele tiden, mest gjeld og så mest mulig borte ifra unger, ektefelle, eller ikke ha ektefeller(har ikke tid, må jo jobbe). Å for å klare dette presset, om vi går på en smell eller ti. Så sykemelder vi oss ikke, neida….vi bare får en resept av legen, eller på nettet, eller hos bekjente. Slik at vi «doper»oss med medikamenter, gjerne prøve narkotiske stoffer, (slik kjendiser snakker mye om, for å prestere).

    Alllt dette først, før man sykemelder seg, eller innrømmer for seg selv at jeg ikke takler pressene utenfra, ifra storsamfunnet.

    Det jeg vil fram til, er ikke at alle jeg nevner her «er slik jeg beskriver». Men slik er det også for dem som er uføre, ung uføre. Hvis vi setter oss ned, ser litt rundt oss. Så tror jeg at verden fortsetter, blir både mye bedre og mye dårligere. VET det ikke bare er å gå å få penger, trygd eller ytelser ifra NAV. Men jeg tror noen, ganske mange egentlig bruker sin rett, slik lov-Norge har vedtatt. Slik at man iallefall kan få ett stabilt liv, økonomisk og sosialt. Å ikke bryr seg om å blir rik og syk rik!

    Slik jeg ser det, kan nok ikke så mye endres. Eneste som kan endres og gjøres for at mindre «faller utenfor»….er å gjøre Norge mindre karrierepresset, mindre jobbpress for å tjene til maten og tilslutt leve både med og i sitt samfunn?? Konklusjonen blir: For mye og for lite skjemmer alt!! Ikke skal man brekke en negl, å ikke kan jobbe, men heller ikke sprenge nerver, hjertet og ofre alt i livet for å JOBBE. Begge deler er svært svært uheldig for Norge;)

    Svar
  19. M

    Jeg føler jeg blir skikkelig lei meg når jeg leser noen av de tingene folk skriver her.

    På utsiden kan vel egentlig ikke folk se at jeg er syk.
    De vet ikke om alle arrene jeg har, hverken innvendig eller utenpå.
    De vet ikke at det er fryktelig tungt for meg å bare gå en tur på butikken, noen dager er det så ille at jeg heller lar være å spise enn å faktisk ta seg en tur ut å kjøpe mat.
    Jeg har ekstrem angst å møte på andre personer samt depresjoner.

    Jeg vil jo bli frisk, men det er så ufattelig vanskelig, jeg er lei av å gå på trygd, jeg vil ha en jobb, jeg blir lei meg av bare tanken.

    Jeg skulle på ett tiltak via nav, ett kurs, jeg hadde klart å komme meg inn på lokalet, åpnet døren, jeg så inn i rommet, hvor det sitter 20 mennesker jeg ikke kjenner. Jeg stivnet helt til.. Så snudde jeg i døren,ble kvalm, svimmel, fant nærmeste toalett å lå å kastet opp i nesten 30 min,svetten rann og jeg skalv.
    Hvorfor meg?
    Jeg er jo ellers 100% fysisk frisk, jeg er bare 23 år, jeg har droppet ut fra skolen altfor mange ganger.
    Kanskje det har noe med at jeg ble mobbet fra jeg startet i B.hage og opp til slutten av grunnskolen?Alle de vonde tankene er der hele tiden og jeg klarer ikke å legge de bort.

    Heldigvis..
    Blir dagene mine litt enklere takket være veldig sterke «lykkepiller»
    Når jeg er på de har jeg flere dager hvor jeg føler meg bra.
    (dvs.Istedet for Max 3 bra dager i mnd, har jeg kanskje 6-10 om jeg er heldig)

    *Gråter litt /snufs*

    Jeg liker ikke å være på trygd.
    Men det kunne vært mye værre.
    Det kunne vært at ikke hadde rett på noe.

    AnnaTW du har skrevet en bra artikkel 🙂

    (Følte litt at jeg måtte skrive litt anonymt om meg, siden jeg følte at andre her har skrevet litt provoserende ting…)

    Ha en fin påske alle sammen!:)

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk M 🙂 Du er ikke alene! Ta en dag av gangen, det kommer ikke til å være mørkt og vanskelig alltid. Du kan også finne et miljø som lar deg være deg selv, og jeg håper at du også får oppleve gleden i å kunne fungere godt og BIDRA, det er en helt herlig opplevelse!! Påskehilsner til deg 🙂

      Svar
    2. G

      Selv er jeg veldig heldig som har en veldig, veldig sterk psyke… det vet jeg for den har blitt testet temmelig kraftig de siste par årene.

      I de siste par årene så har jeg jobbet alt for mye slik at jeg nesten gikk på en smell… deretter har jeg mistet noen kjær som kunne vært reddet med ett oppegående helsevesen for litt over ett år siden samtidig som min ektefelle gikk på en real psykisk smell som følge av alt for stort arbeidspress. Særs de siste årene har vært utrolig tøft. Jeg blir skikkelig glad når min ektefelle klarer å gå en tur på butikken og kjøre seg en tur alene… eller besøke sine foreldre alene… eller ta imot besøk. Alt det som de fleste tar for gitt tar vi som en seier.
      Jeg er veldig takknemlig for at jeg blir sett på som en trygg havn slik at jeg aldri er grunn til disse panikkanfallene.

      Har mast på NAV (telefoner, brev, oppmøte) om hjelp til tilrettelegging lenge for så å få strenge brev om at stønad kan forsvinne pga manglende kontakt. Når endelig hjelp til en praksisplass for å prøve ut arbeid igjen så kommer så vil NAV fjerne stønaden siden NAV har totalt friskemeldt min ektefelle uten å engang ta kontakt med lege eller oss siden det ble takket ja til en praksisplass. Følgende ble at helsetilstanden fikk seg nok en knekk.
      Det høres kanskje dramatisk ut for veldig lite, men faktum er at vi har kjempet veldig og veldig lenge med NAV for å få hjelp i det hele tatt og når vi endelig får litt hjelp av de så skal det tas fra oss fordi vi har takket ja. Vi prøver å ringe, men saksbehandler er aldri til tilgjengelig og de ringer heller ikke opp igjen. Vi har fått nye saksbehandlere uten at dette hjelper. Vi får innkalling til samtaler gjennom post som blir sendt dagen før møtet skal finne sted… vi får altså innkallingen gjerne 2-3 dager for sent. Jeg trodde alle disse NAV fordømmelsene en leser om på diverse kommentarfelt var bare overdramatisering, men nei da…

      Jeg kunne tenkt meg selv noen å prate med dette om, men min ektefelle ønsker ikke at noen vi kjenner skal vite om det da skammen er for stor og han/hun ikke ønsker å bli sett på som syk. Jeg respekterer dette og vi holder det derfor mellom oss to. Derfor skriver jeg også ektefelle i stedet for han/hun siden vi bor på en veldig liten plass hvor alle kjenner alle. Men dette er en veldig påkjenning og jeg kjenner ofte på at jeg tøyer grensene for hva jeg tåler selv. Det er en påkjenning jeg ikke engang ønsker at min ektefelle skal se da jeg vil at han/hun skal heller tenke på seg selv å bli frisk.

      Men gjett hva… du ville ikke tro at min ektefelle var syk.

      Du skal ikke så mange årene tilbake før jeg nok var en av disse som kunne skrive slike kommentarer som kun vitner om uvitenhet.
      Jeg har nok fortsatt ting å utsette på velferdssystemet som gir ytelser til de som strengt tatt ikke skulle ha det, men jeg vet mer enn å se verden i sort hvitt nå… Jeg går ikke lengre på enkeltpersoner å mener noe fordi jeg vet at jeg kanskje ikke sitter inne med alt av informasjon.

      Svar
      1. Graylady

        Klem til deg og din G
        Dette tror jeg er ganske så vanlig, man skjuler seg, skammer seg, og på den måten gjør en jo egentlig vondt verre, men….
        Det er «farlig» å dømme andre når en ikke vet, det burde de fleste tenke på.

        Svar
  20. anonym

    Denne artikkelen likte jeg, bortsett fra omtalen av uføre på 50+.

    Mange tenker ikke på at en stor del av de som har restarbeidsevne, ikke får jobb på grunn av stort gap mellom yteevne og arbeidsgivers krav. Når arbeidsgivernes krav til ytelse øker, vil stadig flere mennesker falle ut av arbeidslivet og mange aldri komme inn igjen.

    De som uttrykker seg nedlatende og foraktende mot syke og folk med lav arbeidsevne, har en annen type handicap: mangel på empati. Det er vanligvis ingen ulempe i et arbeidsliv der spisse albuer og egotripp blir mer vanlig enn før. Derimot er slikt handicap ødeleggende for parforhold/ekteskap og en klar ulempe i sosialt arbeid/non-profit-virksomheter.

    Hva er feil? Jo, her i landet har man gjort yrkeslivet til religion. De uten jobb regnes som minusvarianter av mennesker, de unyttige. Det er vel nummeret før noen forslår å dele ut «exit»-piller til dem, tilsvarende slik Frp vurderte for de sykeste og mest hjelpeløse.

    Svar
  21. gøy

    Morro å se de som argumenterte imot ble satt såpass på plass at de ikke hadde noe å kommentere med. Grei lesing, men denne teksten her synes jeg var elendig!

    «Hvis barnet eller barnebarnet ditt blir påkjørt på vei til skolen og blir skadet for livet, er det greit at han er sikret en minsteinntekt litt under fattigdomsgrensa?»

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Ja, moro hvilke merkelige holdninger som kommer fram når man løfter på noen steiner og åpner for diskusjon om velferdsstaten! Synes du ikke spørsmålet mitt er relevant?

      Svar
  22. Purren

    Jeg synes denne debatten om hvorvidt unge på uføretrygd er late eller ei, hele tiden kjører i en av de ekstreme grøftene; Unge på uføretrygd er late versus, de er alle syke.
    Selv tror jeg det er noe i begge synspunktene. Mange hadde nok vært i stand til å bidra i alle fall på deltid og med litt tilrettelegging(selv om man kanskje ikke stiller så sterkt i arbeidsmarkedet), mens andre virkelig er for syke. Hvorfor finnes det ikke et synspunkt midt i mellom?:P Begge sider skjærer alle over en kam føler jeg.
    Jeg har selv en usynlig, smertefull sykdom. Heldigvis er jeg ikke uføre! Men jeg har alltid fått høre; Er du syk? Du ser ikke syk ut! Revmatisme? Men du er jo ung! Du kan ikke ha revmatisme!
    Jeg fikk diagnosen leddgikt da jeg var 4, og vært inn og ut av sykehus siden. Etter alle operasjonene, pillene, krykkene, rullestolene og smertene, ikke kom å fortell meg hva jeg har og ikke har sier jeg bare:P

    Svar
  23. Ingrid

    Du har skrevet en veldig bra artikkel. Noen ganger er jeg sjokkert over hvor naive og nedlatende enkelte mennesker er. Hvem som helst med vettet i behold, ville heller jobbet og hatt en normal inntekt, enn å overleve på en liten sats i måneden. Det hemmer det sosiale livet også å bare gå hjemme. Jeg er selv ufør, var ung ufør, men nå er jeg for gammel til å være i statistikkene, for jeg er over 30. Men jeg blir stimatisert daglig, jeg har 16 kroniske diagnoser, noen mer alvorlig enn andre, men alle plager meg hver eneste dag. Det jeg gjør feil er at jeg smiler og er blid, jeg er positiv og optimist, og da kan jeg jo ikke være syk i følge folk.

    Huset flyter i perioder fordi jeg ikke orker annet enn å sove, rydder jeg en dag, må jeg betale for det dagen etterpå med å sove en hel dag på sofaen. Er jeg sosial noen timer en kveld, betaler jeg gjerne for det både to og tre dager i ettertid. For ikke å snakke om hvor tømt jeg blir om jeg finner på å reise en tur til Sverige eller på et kjøpesenter et par timer for shopping.

    Men i dagens samfunn virker det som om folk tror og mener at man ikke skal ha noe liv utenom jobben. Så lenge du kan jobbe, så trenger du da ikke handle og spise mat, jobb er viktigst. Jeg kunne sikkert bidratt med en time her eller der i en jobb, men gi meg en bedrift som er villig til å ansette noen som kanskje kommer på jobb en time kanskje en gang i uka. Jeg har enda til gode å finne noen.

    Svar
  24. marit elisebet totland

    Har skrive om dette på bloggen min «Ut av uføre(t)» i dag. Vanlegvis parkerer eg slike tankar på bakrommet, men no til dags kjem dei fram:

    Eit samfunn som ikkje nullar meg ut

    Eg hadde som mål å arbeida til eg var 70,
    «pensjonist» -var ingenting å trakta etter.

    Så blei eg ufør
    før eg var 50,
    med jamlege sjukehusinnleggingar og varig pleie som alternativ.

    No ser eg fram til å bli pensjonist,
    vanleg pensjonist.
    Vera som dei andre igjen,
    få røysterett når det er snakk om velferdssamfunnet,
    ikkje måtte forklara,
    eller rettare:
    oppleva at det er forventa at ein forklarer,
    sjølv om ingen har rett på smertene mine
    og svært få eigentleg er interesserte i dei.

    Eg er arbeidsufør,
    ikkje uføretrygda.
    Viss andre kallar seg lønsmottakar i staden for arbeidstakar,
    skal eg vera med på å bli kalt trygda.
    Som arbeidsufør vil heller ikkje eg bli definert
    utifrå kven som står for utbetalingane til meg.
    Eg får trygd fordi eg er arbeidsufør,
    eg er ikkje arbeidsufør for å få trygd.

    Trass alle desse negative utsegnene,
    er eg svært takksam for å vera del av eit samfunn
    der sjukdom og skade ikkje nullar meg ut.

    Svar
  25. Hansen

    Ser av kommentarene at det er mesteparten av de som har kommentert som også er uføre. Kan komme med mitt synspunkt som ikke ufør.
    Vi har selvfølgelig problemer med å forstå hvorfor psykisk sykdom skal være en stopper for å delta i arbeidslivet, det være seg om det er depresjoner, sosial angst eller andre problemer. Grunnen til at jeg synes det er rart, er fordi jeg tror det verste man kan gjøre når man er psykisk syk er å isolere seg fra andre og ikke gjøre noe.
    Om man sitter hjemme så føler man seg kanskje litt bedre ettersom man slipper å møte fryktene sine, men man gjør seg selv bare en bjørnetjeneste. For å overvinne psykiske lidelser må man prøve å leve et så normalt liv som mulig uansett hvor vanskelig det måtte være, alt annet tror jeg dessverre vil gjøre vondt verre og det blir bare vanskeligere og vanskeligere å komme seg tilbake til det vanlige livet og man ender opp som ufør resten av livet. Det er utrolig trist at noen i en alder på noen og tyve år skal ende opp som ufør resten av livet, det er ikke noe liv noen vil ha.
    Men det er utrolig tøft å innse at man faktisk må ut i arbeidslivet for å bli bedre, enten det eller så må man inn på psykiatriske sykehus for å få oppfølging av profesjonelle.
    Det verste man kan gjøre er hvertfall å sitte alene hjemme med sine problemer og leve seg inn i en verden på internett hvor man treffer andre i samme situasjon som bare er med på å rettferdigjøre denne synes synd på seg selv mentaliteten og å ikke prøve å gjøre noe med det.
    Og ja, jeg har sikkert ingen anelse om hvor vanskelig det må være å presse seg selv til å gjøre dette, men man må jo ikke gi opp?

    Svar
    1. Mo

      Ja, du har rett i en ting: Du forstår ikke. Du forstår ikke hvordan det er å prøve jobb etter jobb etter jobb og hele tiden bli fortalt at du ikke duger. Hele tiden få beskjeden: «Dessverre, du kan ikke fortsette her.» Du forstår ikke hvordan det er å få høre etter tjue år med slike beskjeder: «Du er syk, det er derfor du ikke fungerer i jobbene.» Og så tror du kanskje at etter at jeg fikk vite at jeg var syk, etter at jeg hadde lært meg teknikker for å fungere bedre i jobber, at det skulle bli bedre? Neida, for nå fikk jeg høre: «Bedriften vår er ikke i stand til å tilpasse oss etter dine forutsetninger, så du kan dessverre ikke få jobb hos oss.» Angst og depresjoner i tillegg til en diagnose på autismespekteret har en tendens til å skremme folk litt, skjønner du.
      Man trenger faktisk ikke en jobb for å takle angst og depresjoner. Man trenger venner og familie, man trenger steder der man kan møtes for å ta en kopp kaffe sammen med folk med lignende problemer. Man trenger ikke velmenende råd som «en jobb, det er det du burde få deg, da vil du føle deg SÅ mye bedre!»
      Unnskyld hvis jeg høres litt krass ut, men jeg vet så alt for godt hva dagens stressede arbeidsmarked kan gjøre med noen som allerede sliter psykisk.
      Kanskje vil jeg en gang få meg en jobb jeg kan trives i, men fram til da har jeg faktisk kontakt med folk og er sosial, og det går ikke «på helsa løs».

      Svar
      1. kine

        Helt enig med deg Mo. -og til deg filosofen , oppdater deg litt..
        Utrolig at du mener dette er synsing og noe av det dummeste du har hørt! Hvis du tror at noen blir bedre av å ikke være i arbeid når de sliter psykisk, så tar du feil!!
        Arbeidet gir for nesten alle opplevelse av mening, identitet, selvfølelse, tilknytning og mestring. Det gir evne til å forsørge seg selv og andre – og slik en følelse av kontroll over eget liv – og det gir venner. Alt dette er med på å fremme psykisk helse. Taper man arbeidet, taper man også mange av disse helsefremmende faktorene.

        Svar
    2. Filosofen

      «Men det er utrolig tøft å innse at man faktisk må ut i arbeidslivet for å bli bedre, enten det eller så må man inn på psykiatriske sykehus for å få oppfølging av profesjonelle.»

      Det er noe av det dummeste jeg har lest. Hvor får du dumskapen fra?

      Svar
      1. Lucinda

        Du skårer vel ikke veldig høyt på skalaen du heller, om dette er måten du møter et argument og en persons mening på! Argumenter saklig, eller forlat debatten er mitt råd.

        Svar
    3. mr. Karma

      Hansen: Du snakker om psykiske lidelser som om det var kjærlighetssorg, dagen-derpå-angst, eksamensnerver, tristhet etc etc. En depresjon kan sammenliknes med dyp sorg etter et dødsfall. Sorgen har en åpenbar årsak, andre mennesker viser forståelse, og det er ingen skam, ingen som antyder at det er din skyld at du har det som du har det, eller at du bare må ta deg sammen og tenke positivt. Depresjonen kan komme tilsynelatende ut av det blå, mange ser på det som noe selvforskyldt, man føler gjerne skam, får høre at man bare trenger å skjerpe seg litt osv. Dine råd er åpenbare uttrykk for uvitenhet. Det handler ikke om å synes synd på seg selv eller å være svak. De sterkeste og mest autentiske menneskene jeg har møtt har jeg møtt i psykiatrien. Grunnen til det er enkel, de har kjempet og sloss for å holde hverdagen og seg selv sammen i årevis, for hver minste detalj som sånne som deg tar som en selvfølge. Og det er like lite deres feil som det er din feil at du er skrudd sammen som du er. De 500 som dreper seg selv årlig gjør det ikke fordi de «synes synd på seg selv», de gjør det fordi de er syke, som slutten på en lang utmattelseskrig mot noe du og dine likesinnede aldri har blitt stilt ovenfor. Hadde dere det, så hadde dere heller ikke uttalt dere som dere gjør. Min venninne hoppet ikke fra en bro som 23åring fordi hun var litt lei seg, og en annen jeg kjente skjøt ikke seg selv i hodet fordi han hadde en dårlig dag. Og ingen av disse to gav noensinne opp. Vær så snill; les deg i det minste litt opp før du uttaler deg om ting du overhodet ikke forstår.

      Svar
      1. G

        Synes vel egentlig ikke at innlegget til Hansen var nedlatende så han(?) fortjener vel ikke ett sånn svar, eller?
        En debatt kan ikke holdes så lenge kun en part skal få uttrykke sine meninger og oppfattelser, ei heller hvis bare den ene parten skal få diktere hva som skal stilles spørsmål ved.

        Hadde Hansen vært nedlatende, så hadde jeg forstått svaret ditt, men…

        Hansen er faktisk inne på noe, dog noen har kanskje større problemer med å komme seg ut enn andre. Han klarer ikke å lese at han bare sier at folk må ta seg sammen.
        Det er jo selvsagt forskjellige psykiske lidelser, noen verre enn andre og noe er sterkere rammet enn andre, men ta angst f.eks.
        Dersom du lar angsten ta kontrollen over livet ditt så vil angsten bli sterkere… i beste fall så blir det status quo.
        Det er jo selvsagt ikke så lett som bare å hoppe i det og drite i angsten, men det kan nok være lurt å prøve å ta kontrollen over angsten. En blir i allefall ikke noe bedre av å gjemme seg. Det er ikke akkurat som en kjærlighetssorg eller noe en kan bare sove av seg. En må ta tak. Hvordan en skal ta kontroll over angsten er nok veldig situasjons og personsbestemt.

        Svar
    4. Graylady

      Der Hansen, fant du kjernen i det å ha en psykisk sykdom 😉
      Jada, vi vet at vi for vår egen del bør være i jobb, trimme, spise sundt, se lyst på livet mm.
      Men så var de den forb… psyken da, den virker i grunnen for det meste mot all fornuft og rasjonell tenking, så da er vi like langt da… beklager

      Svar
    5. RJ

      For å gjenta Anna TW og meg selv: Det er så mye enten-eller, og det er skremmende.

      Hvis alternativene er som Hansen skisserer her: Enten gå ut i arbeidslivet eller legges inn på psykiatrisk sykehus. Ser du hvor drastisk det er? Mange i kommentarfeltet her beskriver hvor vanskelig det er å få jobb når du ikke kan yte MINST 100 %. (Og hvis du greier en deltidsstilling, hvordan går det å leve av den lønnen?)

      Hva med alle dem som ikke greier å arbeide, og ikke kvalifiserer for innleggelse på en psykiatrisk avdeling? Og dersom du kvalifiserer, og blir innlagt, hvor lett er det deretter å gå rett fra psykiatrisk sykehus og ut i arbeid? Har du ikke arbeid fra før, hvor mange arbeidsgivere vil ansette en tidligere psykiatrisk pasient?

      Svar
  26. mann

    jeg tror det er få som har problemer med at noe av skattepengene går til de som virkelig har 0% arbeidsevne, selv om jeg egentlig ikke kan tro at dette kan gjelde så mange. Det jeg reagerer på, er alle ikke-syke snyltere eller de som overdriver symptomene sine for å få trygd, bare fordi jobben er kjedelig og dårlig betalt. Jeg har (minst) to bekjente som har valgt (dvs uføretrygdet) å være hjemme med barna eller å bo med kjæresten i Thailand, som jeg VET ikke er syke. En tredje jeg kjenner gikk på AAP, søkte om uføretrygd grunnet smerter, men fant plutselig ut at hun ville tjenestegjøre i den israelske hær. Hun ble forbanna da legen hennes sa han ikke kunne skrive i opptaksskjemaet at hun var i toppform fysisk, samtidig som hun søkte uføretrygd for smerter

    Svar
  27. Lars Ask Blømacher

    Problemet, slik jeg ser det, kommer fra flere hold.

    1. Folk flest har en skremmende fordømmende holdning uten å tenke seg om. Når noen få fra en bestemt gruppe misbruker en ordning eller gjør noe annet galt, er det selvfølgelig noe galt med hele gruppen. For alle muslimer er jo terrorister, alle ikke-vestlige innvandrere voldtektsforbrytere, alle EU-tilhengere landsvikere, alle Frp-velgere rasister, alle offentlige ansatte byråkrater (eller «daukjøtt» som mange høyrevridde pleier å kalle det), alle Ap-velgere kommunister…..og følgelig slik primitiv tankegang alle uføretrygede latsabber. Folk flest bør heller jobbe med deres fordømmende holdninger overfor grupper basert på noe enkeltindivider gjør. Da ville vi sluppet mye av slik heksejakt i samfunnet.

    2. NAV legger ofte selv opp for at mange som kan jobbe forblir uføre, fordi de blir økonomisk straffet av systemet, om de prøver å reabiliteres tilbake i arbeidslivet. Jeg mener det er komplett meningsløst, at noen som får en uføretrygd på 1 g blir straffet med å bli trukket 2000 kr kun fordi vedkommende jobber 20% (eller til og med 50%).
    NAV bør heller belønne de som klarer å komme seg halvveis tilbake til arbeidslivet og tilpasse eventuelle kutt i uførestønaden mhp. størrelsen av selve lønningen. Noen som jobber deltid på Kiwi tjener langt mindre enn den vanlige uføresatsen, og derfor er det komplett meningsløst å kutte noe der. Hadde noen derimot fått en god betalt deltidsjobb og tjent mer enn uføresatsen, ville kutt i uføresatsen gitt mening igjen.

    3. Noen av de uføretrygdete (presiserer igjen: Noen, og ikke alle!) har bidratt selv til denne heksejakten når de misbruker ordningen kun for å slippe å jobbe, og slikt ødelegger selvfølgelig for de med reelt behov for uføretrygd. Men i så fall skal man dømme den enkelte personen som faktisk misbruker systemet istedenfor å angripe en hel gruppe.

    4. Arbeidsgiverne kunne selv vært mer åpne for å slippe inn de som kan og og vil jobbe. At svært mange arbeidsgivere ikke gjør det pga. deres egne fordommer mot en svak stilt gruppe eller pga. den økonomiske risikoen det kan innebære løser ikke problemet, det forverrer det bare. Arbeidsgivere bør derfor være mer imøtekommende og mer open-minded, slik at flere uføre får en reell sjanse til å komme seg opp på beinene igjen.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk for gode innspill i diskusjonen Lars! Jeg er enig i det du beskriver som store problem her.
      Jeg mener det er viktig at hver enkelt tar ansvar for sin helse – det er viktig å gjøre alt man kan selv for å være så frisk som mulig så lenge som mulig. Men som du sier har systemet slik det har vært faktisk belønnet at man «gir opp» og straffet de som forsøker å komme seg på beina. Da er det ikke rart at det er svært mange som forblir 100% uføre. Jeg håper virkelig at IA arbeidet som har pågått i flere år nå bidrar til et mer inkluderende arbeidsliv!

      Svar
  28. Erik

    Det er ikke hetsing eller mobbing å ha en diskurs rundt dette problemet. I takt med at Norges produksjon av svart gull i Nordsjøen avtar, vil vi ikke kunne klare å finanisere det nåværende trygdesystemet. Å legge statistikken på bordet er helt legitimt, selv om uføretrygdede, de som kjenner uføretrygdede eller familie av uføretrygdede føler dette er et personlig angrep.

    Svar
    1. Lars Ask Blømacher

      At oljen ikke varer evig er alle klare over. Det i seg selv skulle vært grunn nok for politikerne til å satse på utvikling av en bærekraftig industri og næring som kan skape verdi. Det nyttes ikke å kutte hos de svakeste når man samtidig ikke skaffer alternative bærekraftige næringsinntekter.

      Sveits har ingen olje, men de har et sterkt bankvesen, ikke minst å snakke om turismen. Norge kunne fått det samme mtp. at den norske kronen befinner seg nesten i samme situasjonen som den sveitsiske franken. Men gjør vi det? Nei. Norge har også mange ressurser for å videreutvikle en svært bærekraftig reiselivsbransje, men gjør vi det? Nei. Jeg synes Norge har mye å lære av Sveits når det gjelder å bygge opp alternativer til olje og gass.

      Å kutte hos de svakeste løser ikke problemet når man ikke skaper alternative industrier, det vil bare utsette problemet til et seinere tidspunkt. Eller for å si det litt enklere: Når man VET at den nåværende inntektskilden kommer til å forsvinne etter hvert, er det naturlig å finne alternative inntektskilder istedenfor å kun kutte i kostnader og bare passivt se på hvordan nåværende inntektskilden gradvis forsvinner med tiden.

      Svar
    2. AnnaTW Innleggsforfatter

      Ikke alt er hets eller mobbing, men mye av det som presenteres er rett og slett FEILAKTIG. Norge ligger på toppen i Europa i arbeidsdeltagelse ifølge OECD. De «unge uføre» som ifølge krise-presseoppslagene holder på å velte velferdsstaten utgjør 0,18% av befolkningen!! Så legg denne statistikken på bordet og skjerp faktabruken!

      Svar
  29. Mie

    Det er vanskelig å lese mye av det som er skrevet over.

    Jeg har nå vært i NAVs ruller i syv år. Jeg har gaule og skreke mange ganger om at de må finne jobb til meg som jeg kan klare. Jeg har mange ganger sagt:- se,se,jeg kan jo jobbe litt! NAV har bare ristet på hode og svart:- I kongeriket Norge er det ingen bedrifter så langt som ansetter mennesker i fem timer pr uke..beklager.

    Det skal sies at det er ikke alltid viljen hos den som får ytelse det skofter på,men samfunnet er bygd opp på en god del perfeksjonisme idag. Du som menneske skal være med å yte maksimalt for din bedrift. Bedriften har ikke tid eller råd til å «dille» med tilrettelegging i tide og utide alt ettersom formen til den syke er.
    Jeg har forsøkt,men gang på gang har jeg mislykkes. Vært i arbeid hvor det skal tilrettelegges. Enden på visa har blitt at de funksjonelle arbeiderene har blitt både irritert og sure fordi jeg stadig har vært en hindring i selve arbeidet som f.eks å skulle bære,løfte barna(i barnehagen) i situasjoner hvor det har vært akutt.. det ender med en konstant dårlig samvittighet overfor kollegaene og en sviende smerte som resulterer i dårlig selvbilde(mer enn man er lastet med fra før av)og mange tanker lenge etter man har dratt hjem fra jobben..

    Jeg tror helt ærlig ikke jeg hadde klart meg idag hvis ikke jeg hadde vært gift,hva skulle jeg egentlig levd av med 11.000kr utbetalt i mnd… du finner ikke en skarve leilighet med leie under 5000kr i denne byen og med alt som følger med av utgifter er det ikke enkelt å klare seg når man har vært syk hele livet.
    Jeg har så mange drømmer,hvis jeg bare hadde vært frisk skulle jeg sagt opp NAV på dagen…

    Svar
  30. Grethe Karlsen

    Det er mange som virker å mene at menneskeverd og selvverd bør måles i hvilken grad av arbeidsevne man har. Bare man kan jobbe, så er man verdt noe. Livskvalitet betyr ingenting. Er man i stand til å stå opp av sengen, så er arbeid det eneste som teller. Samme hvilke fysiske og psykiske lidelser man har, har man en liten rest av livsvilje og innimellom en dag man føler seg ok, så skal den benyttes på arbeid. Mann og barn, hus og hjem skal så visst ikke få noe av dette, og i hvert fall ikke en selv. For jobber man ikke, så kan man bare ha det så godt, da fortjener man visst ikke bedre.

    Det er trist at det skal være slik at enkelte mener man skal ha dårlig samvittighet og føle oss som snyltere om man er uføretrydget og har en god dag.

    Svar
  31. L

    Det som er et problem med dagens trygdeordninger er at det i flere tilfeller lønner seg å IKKE jobbe! Jeg kjenner flere som har valgt å gå tilbake til å ikke jobbe, fordi de får mer utbetalt i trygdepenger, enn de gjør for å jobbe. Det er jo helt horribelt, og selvfølgelig er det da mange som velger å utnytte seg av dette. Dette er jo ikke enkeltpersonenes problem, dette må selve systemet ta skylden for! Det er noe annet med de som faktisk ikke kan jobbe, de burde få mer enn de gjør i dag. Min mor som er 100% uføretrygdet og får utbetalt 15000 i mnd, det er jo fryktelig lite og et stort tap for henne økonomisk i forhold til da hun var i full jobb. Men jeg vet om flere som kunne jobbet 100%, men som faktisk ikke gidder fordi det lønner seg å sitte hjemme. Ta pengene fra disse personenen, skjerp inn kravene for disse, og gi det til de som faktisk trenger det!

    Og at 1/3 av norges befolkning faktisk er trygdet, sier ganske mye om hva slags land vi lever i. Hvorfor er det slik at det er så mange flere trygdede her i Norge enn det er i for eksempel Sverige? Er vi virkelig så mye sykere her, eller er det vi nordmenn som har litt vondt i viljen, og som har litt for gode ordninger for de som ikke jobber?!

    Svar
    1. Håkon

      De som har så gode trygderettigheter at det kan lønne seg å ikke jobbe, er ikke de unge uføre… med mindre de kun har mulighet til å jobbe deltid med minstelønn.

      Og 1/3 av norges befolkning er ikke på uføretrygd. Per i dag er 9,5% av befolkningen i «arbeidsfør alder» på trygd (i forhold til hele befolkningen ligger det på ca 6%). Det er det laveste nivået vi har hatt siden tusenårsskiftet, faktisk (har ikke sett på eldre statistikk).

      Svar
        1. Håkon

          Måten argumentet med 30% slenges fram på i debatten rundt føre gjør det nødvendig å presisere hvor mange uføre det faktisk finnes (ifølge innvilget trygd).

          Har du noen oversikt på hva og hvem disse 30 % faktisk omfatter? Det finnes massevis av ordninger som faller under begrepet trygdeytelser, deriblant heltidsordninger som full ufør og alderstrygd. Samtidig så vil alle som mottar midlertidige og deltidsstønader også dekkes av denne statistikken.

          Tallet «30% på trygdeytelser» er egentlig ganske verdiløst, fordi det omfatter så mange forskjellige ordninger som aldri blir spesifisert i bruken av de, og brukes som et «trumfkort» i diskusjonen rundt SPESIFIKKE ordninger.

          Skal man bruke dette tallet til noe konstruktivt, må man ha med langt mer fakta enn det jeg har sett noen bruke sammen med det. Artikkelen du linker til, har ikke med noe mer brukbare fakta, bare hva folk synes om tallet de får presentert uten omstendigheter,

          Svar
        2. AnnaTW Innleggsforfatter

          Som regel tas jo både alderspensjon og barnetrygd med i de statistikkene, og det har jo ingenting med å være «for syk til å jobbe» å gjøre – så det du skriver her er både feilinformert og misvisende Lucinda.

          Svar
    2. Filosofen

      At det skulle være lønnsomt å gå på trygd, er bare vås fra ende til annen. Tenker du overhodet før du skriver?

      Svar
      1. L

        Presisering: penger fra staten, enten du vil kalle det trygd, sosialpenger eller hva som helst annet. Og JA, det lønner seg faktisk i enkelte tilfeller. Jeg kjenner personlig flere som det lønner seg for å ikke jobbe, det er ikke bare noe jeg synser om eller tror! Og det her gjelder faktisk folk som KAN jobbe, og som ikke er uføre.

        Svar
        1. Graylady

          Da kjenner du nettopp de folka som snyter på velferdsordningene L. Kanskje du burde anmelde dem? Eller kjenner du dem virkelig?

          Svar
          1. Bitten

            Hallo i luken, du Graylady! Jeg er IKKE en snylter, men jeg tjente syv tusen mer i måneden da jeg var hundre prosent midlertidig ufør, enn nå når jeg er 40 prosent i jobb og 60 prosent ufør. (7000,- mindre med lønn og trygd tilsammen ja) Så jo, i noen tilfeller svarer det seg. Men selvfølgelig vil jeg jobbe, selv om syv tusen mindre i måneden er en stor omgjøring i budsjettet!

    3. AnnaTW Innleggsforfatter

      Sjekk faktaene dine L, 306.000 uføretrygdede av 5 millioner = 6,12 %, ikke 20.

      Det stemmer heller ikke at vi har veldig mange fler trygdede i Norge enn i Sverige, Sverige har bare dyttet folk rundt i andre systemer – blant annet till «FAS 3» der syke og arbeidsløse blir brukt som gratis arbeidskraft i «liksomtiltak» for minimumsutbetalinger langt under fattigdomsgrensa. Ordningen har vist seg å bli en oppbevaringsanstalt som leder til masse sosiale problemer, blant annet med 220.000 barn som vokser opp i fattigdom.

      Forøvrig har moren din en mye høyere trygd enn det de fleste andre får, hun må ha hatt en høy lønn tidligere, noe som IKKE er tilfellet for de unge uføre jeg beskriver i dette innlegget.

      Svar
      1. Gunnar

        Det er ikke 5 millioner som er i arbeidsfør alder. Før man er 16 kan man ikke være regnet som arbeidsufør, og etter man er 67 blir man heller ikke regnet som dette i statistikken.

        Av personer i arbeidsfør alder er over 20% som mottar en eller annen form for trygd.
        «Offisielt har Norge en arbeidsledighet på tre prosent. I virkeligheten mottar nesten en fjerdedel av nordmenn i arbeidsfør alder en eller annen form for trygd. »
        http://www.dn.no/valg/article1737680.ece

        Selv om artikkelen er fra 2009 et tallene reelle fremdeles. Det har faktisk blitt verre.

        Om det lønner seg å gå på trygd varierer kommer an på øyet som ser. Men jeg kjenner folk som går på trygd for da får de penger til å feste for uten å måtte gjøre noe for de. Bolig til å bo i får de også.

        Svar
      2. Hilde

        Saken har mange sider. Joda, jeg blir kjempeirritert på de som ikke «gidder» å jobbe, de som tar seg et friår eller to for å få ytelser fra NAV. Og de finnes, det vet vi nok de fleste av oss. Jeg vet om flere.

        Her har NAV en vei å gå; fange dem opp, kanskje være litt «strengere» mot noen grupper, endre noen av reglene sine. Jeg mener at dersom man dropper ut av skolen, er under 18 år og bor hjemme så er det foreldrenes ansvar å forsørge dem, ikke NAV. Da kan kanskje foreldrene klare å gi ungene sine et spark bak, i stedet for å tillate at ungene deres får penger fra NAV og samtidig lar dem bo hjemme. Men samtidig; dette er ikke de fleste og det er her jeg mener media bør vise større ansvar; ikke skjær alle under en kam!

        PS; jeg hadde selv en gutt som gikk ledig noen måneder. Da fikk han lov å bo hjemme på gutterommet, fikk verken penger fra oss eller NAV, men fikk mat selvfølgelig. Det gikk ikke veldig lang tid før han var ute i jobb. Dette gjelder FRISKE ungdommer/voksne. Er man syk skal man selvfølgelig få hjelp!

        Svar
      3. Graylady

        Spesielt mange kvinner som er over 50 i dag har lave trygdeytelser fordi det var vanlig å være hjemme eller jobbe deltid, de har ikke tjent opp nok pensjonspoeng.
        Så til de heldige unge som er friske og kan ta utdannelse og jobbe full jobb, de bør vite hvor heldige de er, så lenge det varer. I morgen kan det være deg…

        Svar
  32. Hopp

    Det er ganske mange debatter som rett og slett blir følelses og moraldebatter. I flere saker er det i utgangspunktet forståelig, men det blir for dumt når debattutgangspunktet er «kan du ikke forstå hvor kald og hjerterå du er?». I dette tilfellet tror jeg det er et mye mer nyansert bilde enn det som kommer frem her. Grunnspørsmålet er om det er for lett å komme på trygd og hvorfor så mange i akkurat Norge er det.

    Samtidig kan man spøre seg om det er nok (eller noe) fokus på å få folk i jobb, iallfall i den grad de har mulighet til. Jeg kjenner flere som har blitt uføretrygdet uten å egentlig ha de reelle hemningene, jeg hadde vel greid det fint selv også med min opererte og ganske kjipe rygg.

    Jeg lurer på eksempelet i slutten av innlegget. Hvorfor er dette nødvendig? Er dette typisk for unge uføre? Er det virkelig så mange barn i Norge som er satt ut av et helt arbeidsliv?

    Til slutt er det lett å bli oppgitt av mobbehysteriet her i landet. Det skal ikke mye til før noen er tråkket på og personlig trakkassert.

    Svar
    1. Håkon

      Ang. lett å få trygd : jeg fikk diagnose på en arvelig sykdom (altså genetisk betinget, ikke kurerbar) for 7 år siden. Har vært syk lengre enn det. Har vært i NAV-systemet hele tiden. Jeg har fremdeles ikke blitt tilkjent noen form for varig stønad, kun midlertidige «vi ser hvordan det går, kanskje du blir frisk?»-ordninger. Jeg har god dokumentasjon på alt som sykdommen medfører, bl.a. at den er så smertefull at jeg må ha «stående» resept på opiodie smertestillende (dvs, kraftigere enn f.eks. Paralgin Forte som man ikke får uten resept).

      Lett å få trygd? Ingen jeg vet om som har vært innom NAV-systemet vil støtte en slik påstand.

      Svar
      1. Ingrid

        Problemet ligger i at på statistikkene så regnes aap, dagpenger, barnetilskudd, overgangsstønader osv osv osv som trygd, og da sier det seg jo selv at antallet som får trygd blir høyt. Det er lett å få alle disse midlertidige ytelsene. Problemet er at det er ikke trygd, selvom det i statistikkene regnes som det, så det blir en skjev statistikk som setter de som faktisk er uføre i et dårlig lys.

        Svar
        1. Håkon

          At statistikken slås sammen, er jo helt klart et problem om man faktisk skal forsøke å analysere den på noe vis.

          Det sier seg jo selv at det er lettere å få tilgang på en midlertidig ordning enn en permanent ordning.

          Dessverre egner de totale tallene seg flott til å lage overskrifter. Det samme gjør tendensiøs framstilling av statistikk. Slik som når VG opererer med rene tall på trygdede for å kunne snakke om økning, mens %-andelen trygdede har gått jevnt nedover i mange år nå.

          Svar
    2. Filosofen

      Siden du jo er så opptatt av nyanser, kan ikke du, før vi fortsetter debatten lage en listen over absolutt alle nyanser, så tar vi debatten derfra, så slipper vi dette moraliserende tullpratet og arrogansen som ligger i formuleringer av typen «Det er aldri så enkelt»; «Glem ikke nyansene».

      Det er mulig du ikke har fått med deg at når nordmenn skal leke intellektuelle, sier og skriver de gjerne «glem ikke nyansene»; «det er nyanser her»; for å gi inntrykk av at de selv selvsagt har den fulle oversikt og vet alt. Ja, kutt ut!

      Svar
    3. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei og Hopp!
      Jeg synes absolutt vi bør ha mer fokus på å få folk i jobb. Du har misforstått temaet – det handler om hvordan unge uføre blir framstilt i media som et gigantisk problem som kommer til å velte velferdsstaten, når det faktisk er en svært liten gruppe mennesker som de aller fleste med full rett i strengt medisinske begrunnelser er ute av stand til å jobbe.
      Kanskje det virker sentimentalt – men bak statistikken skjuler det seg enkeltskjebner, og ja eksempelet i slutten er både typisk og tydelivis nødvendig.

      Svar
    4. Annie

      Regner med du er sammen de du kjenner som er uføre 24/7 ? Lett å si de ikke har de helt reelle hemningene når du ikke er der, og med arrogansen som drypte av innlegget ditt, så regner jeg med du ikke har satt deg inn i det de har som fikk dem ut i uføret heller.

      Jeg vet ikke hva du opererte i ryggen, eller hvordan den er i dagliglivet, men legg på fatigue og trøtthet på toppen av den, gjerne med andre lemmer som ikke fungerer, og bivirkninger fra medisiner på toppen. Så kan du plusse på forventninger fra NAV, jobben, familie og venner over det igjen. Alle skal ha en bit av deg. Legg også på handling, husarbeid, matlaging, stell av seg selv og alle de andre normale må-tingene.

      Du kan sammenligne fatiguen med en kraftig influensa med høy feber (minus snørr, slim og hoste), man orker ingenting, bare å komme seg ut av senga eller sofaen for å gå på do er et ork.
      Har man en god dag eller uke, så orker man kanskje å holde ting gående til kvelden. Jobber man fullt en dag, så er man kanskje utslitt den neste, eller så orker man en til. Man må bare ta dagene som de kommer.

      Ta arrogansen og uvitenheten din og skyll den ned i dass!

      Svar
      1. G

        Stein i glasshus og sånn.
        Argumentene dine blir ikke sterkere om du krydre med litt personangrep.

        Jeg er enig med at grunnspørsmålet er om NAV fokuserer nok på å hjelpe folk tilbake i arbeid… og at vi kanskje må spørre oss om hvorfor folk blir ufør.
        Ved å fokusere på ting som sender folk i uføra og forebygger dette så vil færre havne i uføre.
        Vi kommer selvsagt aldri til å kunne komme all uføre til livs, men jeg vet av erfaring at NAV ikke akkurat er noen kjempegod pådriver til å hjelpe folk som ønsker det tilbake i arbeid. Derimot har jeg god erfaring med at NAV prøver å gjøre det vanskeligere.

        Du har også slike saker som det her:
        http://www.gjengangeren.no/nyheter/frp-i-ufore-1.5991811
        Disse gjør jo at det er naturlig at folk spør om det kanskje er for lett å få seg en uføretrygd. Det er kanskje i utgangspunktet vanskelig å få seg en uførepensjon, men når du har fått det, så kan du ta på deg en 100% jobb i inntil åtte år for så å ha krav på å få uførepensjonen tilbake uten noen form for søknad. Du bare retter kravet til NAV.

        Når folk vil spørre om kanskje kravene til trygd bør diskuteres så skal disse spørsmålene stilles på en saklig og respektfull måte… og når disse besvares så skal de besvares med samme saklighet og respekt.

        Svar
  33. Charlotte

    Jeg synes at de fleste unge uføre der ute er noen late drittunger. Ja, jeg kan faktisk sitte her å skrive det.

    Det er så mange unge mennesker der ute, spesielt kvinner, som gir opp så fort de møter motstand. Synes de det er litt kleint å gå på butikken alene, da har de sosial angst stakkars. Får de litt vondt i nakken av å løfte et bord, nei da har de helt sikkert knekt nakken. Og da sitter de der da, på ræva si og chatter på Facebook, drar ut på cafe med NAVpengene sine etc.

    «Dagens uføre ungdom» er quittere hele gjengen. NESTEN. Da mener jeg at de som faktisk ER ufør, og ikke kan gjøre noe med det. Jeg sikter da til utviklingshemmede og mennesker som har vært i såpass store ulykker at de fysisk ikke er i stand til å jobbe. Men de som falt på isen for 10 år siden og brekte ei hånd, og kan derfor ikke jobbe 100% mere, de er PATETISKE (f.eks.).

    Prøv å se tilbake i tid, ca 1900-1950, hvordan var det da? Var det mange som ble psykisk syk fordi det sto noen jenter nedi gata og lo av dem? Var det mange som lå inne og søt og bar seg fordi de ble sliten av å drive jordbruk? NEI. Denne «psykiske latskapen» er en trend som kom like fort som sykepengene.

    Det er så mange som hele livet skylder på at de ble mobbet, derfor kan de ikke jobbe 20 år senere. SKJERP DERE! Jeg er en 19 år gammel jente som går mitt 3. og siste år på VGS. Da jeg gikk i 10.klasse hadde jeg ingen venner. Ingen visste hvem jeg var. Jeg var veldig nedenfor og syntes synd på meg selv. Til slutt gikk det opp for meg at slik kunne det ikke være. Skulle det fortsette slik, kom jeg aldri til å komme meg opp igjen. Jeg gjorde noe med det. Nå, 3 år senere, går jeg som sagt VG3. ALLE på min skole vet hvem jeg er, på en positiv måte. Og da snakker vi 200 ungdomsskoleelever kontra 1300 videregående-elever.

    Ved siden av skolen har jeg to jobber, og en kjæreste som trenger oppmerksomhet. Det er ikke hver dag det frister like mye å dra rett på jobb etter skolen, og noen ganger er jeg veldig sliten, men jeg løper ikke ned til NAV fordi «jeg er for sliten til å jobbe» og «jeg har så vondt i kroppen, jeg klarer ikke jobbe». Begge disse utsagnene er delvis sanne, jeg er DRITTSLITEN og hele kroppen verker, men jeg gir ikke opp. Det burde ikke andre heller.

    Unge uføre jenter syter ofte over at de har de så psykisk vondt at de ikke klarer å jobbe. SKJERPINGS!! Om dere har det så jævlig vondt, gjør noe med det! Ingen psykologer, NAV-ansatte eller piller kan gjøre det langvarig godt igjen, kun DERE kan det. Jeg var veldig langt nede på ungdomsskolen, og kun jeg og min vilje kunne få meg opp igjen. Ikke kom til meg å si at dere klarer det ikke, fordi dere ikke er like sterke. SPAR MEG. Alle er fødd med blanke ark. Er dere så svak som dere skal ha det til, er det noe dere selv kan for, og noe bare dere selv kan gjøre noe med.

    Som dere lesere sikkert ser på min skrivemåte, jeg er så imot folk som driver og duller og pusler med folk som «er nedenfor». Disse menneskene trenger ikke å høre: «Å, det er så synd på deg jenta mi», eller «Du må helt sikkert ha det vondt inni deg nå ja, stakkars deg». De må høre sannheten. De må bli satt på plass, og bli gjort kjent med at dette er det kun DE som kan fikse.

    Gud bevares. Nå gir jeg meg her. Vil tro at mitt poeng har blitt oppfattet.

    Svar
      1. Charlotte

        Man er ikke bitter fordi man velger å se bort i fra «glansbildene» av en sak. Men aggresjon, kall det hva du vil, jeg føler meg mere provosert enn aggressiv, når det kommer til at late ungdommer med overdrevent lav selvtillit bruker penger jeg betaler inn i skatt, til å dra på cafeer og ta livet helt i ro fram til noen faktisk sier fra til de. Jeg ser ikke på meg selv som en bitter og sint «bitch», men noen må si det som det er og pushe de, istedet for å trøste og dulle med de. Ting kommer ikke av seg selv! Jeg snakker ikke for meg selv når jeg sier at mindretallet kunne tenkt seg å sitte på gamlehjemmet å se tilbake på livet sitt, og angre på at man ikke gjorde mer for å få mere ut av livet sitt.

        Svar
        1. -Annabella-

          Får håpe du klarer å holde oppe resten av livet ditt uansett hva som skjer.
          Det virker som om du vet svært mye om mennesker du ikke kjenner, så jeg anbefaler også deg til å bli NAVlege.

          Svar
          1. Jessie

            пишет:Я тоже лил на sexcashvip. Конверт нормальный, выхлоп с 1к тоже неплохой, но у меня больше денег выходит с др. партнерок (стептукеш и ѐ‘€ÃÂ¾ÃÂ¿Ã‘€Ã¾фиÑÂ).VN:F [1.9.21_1169]Рейтинг: 0 (оценок: 0)

    1. Morten

      Er enig med det meste.
      De fleste, uansett hva som feiler kan ha en eller form for jobb. Det gjelder bare å godta kjedelige jobber, eller å ta ekstra utdannelse/kursing.

      Jeg ble mobbet fra 1. klasse til jeg var ferdig på videregående (fysisk og psykisk).
      Jeg ødelagte ryggen da jeg gjorde noen feile løft mens jeg jobbet i industrien (noe jeg kjenner daglig selv 9 år etter).
      Jeg er nå 100% student, jobber 40-60% ved siden av og driver flere studentorganisasjoner. Jeg har også signert kontrakt på jobb for når jeg er ferdig der jeg skal jobbe 100%. Dette er til tross for at jeg i følge leger har mer rett på penger fra NAV enn mange som får dette. Jeg har aldri mottatt en krone fra NAV og sykepenger fikk jeg i to uker etter en operasjon. Det eneste folk må gjøre er å finne yrker som ikke har direkte innflytelse på skaden/sykdommen man har. Man må være villig til å flytte, man må være villig til å prøve.

      Kjenner alt for mange som har vondt i viljen. Dette er personer som er sykemeldt for ryggproblemer eller sosial angst. Personer som samtidig jobber svart så det jomer etter, og er på fylle med en haug andre «syke» 5 dager i uka. De skryter av hvor enkelt det er å mota sykepenger/uføretrygd og har ingen respekt for systemet. I gruppen ungdom ugjør denne gruppen en større andel enn i andre aldersgrupper og dette må derfor tas ett oppgjør med.

      Svar
      1. Charlotte

        Morten: det er så sant det du sier. Flott å se at du er av fåtallet som faktisk gjør noe med saken, istedet for å sitte å klage over den. Det å ha vondt i viljen sier nok det meste om denne saken.

        Svar
        1. -Annabella-

          Ja, mange med full jobb, som har vondt i viljen når det kommer til å jobbe ekstra i krise på jobb.
          Men jobbe 50% svart klarer de.

          Disse menneskene må tas!
          Helst i gapestokk, fy og skam så sleipe mennesker som har fast jobb er.
          Ta dem!

          Svar
      2. mr. Karma

        Morten: Det gjelder bare å godta å ta kjedelige jobber, eller ta ekstra utdanning, sier du. Har du noen gang vært så deprimert at du har blitt psykotisk, at du ikke har klart å tyde/tolke dine kollegers/medstudenters ansiktsuttrykk og kroppsspråk? Har du opplevd at noen fra dine omgivelser, på jobb etc, har kommunisert telepatisk med deg, eller via avisen? Er du istand til å forstå at slike ting har en effekt på både konsentrasjonsevne, arbeidsevne og sosialisering? Psykiske lidelser er både mer og mindre enn dette. Du snakker om sosial angst som vondt i viljen, som om «viljen» er noe utenfor hjernen, som ikke påvirkes av neurotransmittere osv. Selvfølgelig har de vondt i viljen! De har vondt i viljen på samme måte som en som har blitt sparket i skrittet har vondt i ballene. For å bruke din logikk så kan man vel si at du ble mobbet gjennom hele skolegangen fordi du ville det. Eller? (Ps; at du klarer deg bra idag står det respekt av, men prøv å unngå å bli en slik som overfører sin forakt for egen tidligere «svakhet» over på andre.

        Svar
        1. Morten

          Etter 15 år med sosial angst, selvmordstanker (og forsøk) så vet jeg hva det går ut på. Jeg flyttet til et sted der jeg ikke kjente noen, og begynte fra starten av igjen. La igjen det gamle livet mitt, alle ting, minner og tanker og startet på nytt.

          Jeg kjenner flere nå som har gjort det samme, og det er fullt mulig for de fleste å klare. Når jeg snakket om folk jeg kjenner som «har vondt i viljen» er dette personer som skryter over hvordan de utnytter systemet. Folk som ikke feiler noe annet enn god arbeidsmoral. Einar Gerhardsen sa en gang, «Gjør din plikt og krev din rett». Det virker som folk har blitt svært flinke til å kreve sin «rett», men ikke gjøre sin plikt. I Norge er en fjerdedel av arbeidsfør befolkning på en eller annen form for trygd. Dette er det høyeste i verden.
          Norge er blitt et tafatt land med late mennesker som ikke gidder å prøve.

          Svar
    2. Filosofen

      Kjenner du noen med feks sosial angst? Ikke det? Så slutt å uttale deg mot bedre vitende. Men vi glemmer ikke innlegget ditt. Om du selv får deg en smell, skal vi vite å le hånlig av deg og be deg «ta deg sammen, din latsabb!»

      Svar
      1. Charlotte

        Vet du hva, jeg gjør faktisk det. Eller, jeg gjorde. Om vedkommende ikke lengre velger å sosialisere seg fordi h*n synes det er «kleint» å befinne seg i store folkemengder, greit, steng deg inn på et rom å se hvor langt du kommer med det.

        Slik jeg ser det, får man ikke sosial angst fordi man «går på en smell», men jeg ser ditt poeng. Bruk heller energien din på å pushe andre som faktisk trenger det, enn å fortelle meg hva du skal si OM jeg går på en smell. Det er faktisk noen der ute som trenger å høre det.

        Sannheten er ikke alltid like grei. Jorda består, og fungerer/utvikler seg av mennesker (ta det med en klype salt). larer du ikke å fungere blant mennesker, nei da har du ingen ting her å gjøre. Så enkelt er det.

        Svar
        1. Camilla

          «Vet du hva, jeg gjør faktisk det. Eller, jeg gjorde. Om vedkommende ikke lengre velger å sosialisere seg fordi h*n synes det er “kleint” å befinne seg i store folkemengder, greit, steng deg inn på et rom å se hvor langt du kommer med det.

          Slik jeg ser det, får man ikke sosial angst fordi man “går på en smell”, men jeg ser ditt poeng. Bruk heller energien din på å pushe andre som faktisk trenger det, enn å fortelle meg hva du skal si OM jeg går på en smell. Det er faktisk noen der ute som trenger å høre det.»

          Du aner tydeligvis ikke hvordan det er å slite med sosial angst du?! Det er helt jævlig skal jeg si deg!!!

          Og forresten, til dere andre som tror at «alle med psykiske lidelser» jobber svart! Kan dere faen i meg tro om igjen…. Jeg er riktig nok bare 21, men såpass veit jeg….jeg har en lang og smertefull livserfaring hittil….

          Som jeg VEIT med meg selv, at jeg skal komme meg bort ifra….

          Svar
    3. Endre

      Beklager men du er bare 19 år, å har ifølge det jeg kan lese ikke livserfaring nok.. Snylter bør tas ja.. Men kjære deg er du virkelig så uvitende at du ikke skjønner at det er folk som faktisk sliter?

      Svar
    4. AnnaTW Innleggsforfatter

      Og på en helt flott og ganske ironisk måte viser du her akkurat de holdningene som jeg beskrev i innlegget – og som ikke hjelper på noe som helst. Har du noe konstruktivt å si Charlotte?

      Svar
    5. mr. Karma

      Charlotte: Hvordan var det i 1900-1950? Jo, nå skal du høre… fattigdom, høy barnedødelighet, utvandring til Amerika, lavere levealder, og selvfølgelig gikk langt flere psykisk syke enn idag til grunne i alkoholisme, fattigdom, fengsler, asyler osv osv. Det var tider det! Syke folk døde helt av seg selv uten å belaste samfunnet med annet enn sitt ubehagelige åsyn. Du synes kanskje vi burde prøve å gjenskape denne naturlige seleksjonen idag? Nå var man riktignok inne på noe i begynnelsen av 1940årene, men det er jo du for ung til å huske noe av. En gigantisk arbeidsleir som man kunne ha puttet alle syke mennesker i, med det motiverende mottoet «Arbeid gjør fri», hadde vært noe! Jeg kan se for meg at du kunne ha gjort en bra karriere der. Lykke til videre! (hint hint: slutt med sånne oppramsinger av hvor flink og «tøff» du har vært som har klart ditt og datt, behovet for selvbekreftelse og selvhevdelse er så åpenbart at effekten blir ynkelig)

      Svar
    6. Marthe

      Bare til ettertanke:
      Har nå sittet på Facebook en times tid for å ha litt lett underholdning for å prøve å overse di kraftige smertene som har holdt meg våken gjennom søndagen og hele natten..
      Skulle så gjerne tatt en kafe tur i dag.. men skal på en behandlingstime som koster 300,- i stede. En kafe tur frister veldig for er så lei av stua mi som jeg tilbringer syketia mi i..
      Ville byttet ut mitt smertehelvete mot en hard arbeidsdag når som helst, men da hadde min tid på denne jord blitt betydelig kortet ned.

      Svar
    7. Graylady

      Jepp Charlotte, poenget er oppfattet.
      «Jeg synes at de fleste unge uføre der ute er noen late drittunger. Ja, jeg kan faktisk sitte her å skrive det»
      Du viser en total mangel på menneskekunnskap og empati. Jeg synes faktisk synd på deg som er så bitter og sinna. Ja, du virker til og med misunnelig. Det kan jeg skrive under på at du ikke trenger å være. Vær heller oppriktig glad for at du er arbeidsfør og kan bidra til felleskapet. Tenk så heldig du er 🙂

      Vet du forresten at vi som mottar uføretrygd også betaler skatt? 😉

      Svar
    8. Bipp_1982

      Takk, Charlotte, for at du hjelper meg til å se at jeg er lat og udugelig! At alt jeg trenger å gjøre er å ta megselv i nakken, og skjerpe meg! Det skal jeg jaggu huske på neste gang jeg blir tvangsinnlagt etter et selvmordsforsøk i psykotisk tilstand!

      Svar
      1. AnnaTW Innleggsforfatter

        Hei Bipp, jeg tror og håper at Charlotte er et troll… uansett: hvis man går rundt med sånne holdninger kan ikke livet være særlig greit…
        Ta vare på deg selv, du er ikke alene i å være «anderledes» 🙂

        Svar
      2. mr. Karma

        Fra en Bipp til en annen: Charlotte har som så mange andre bedrevitere aldri vært utenfor den nederste, firkantede dimensjonen. Åndelig sett er de som små barn, fanget i sine hjerners firkantede sandkasser. De fleste av dem fortsetter å leke der til de dør, uten å ha noe bevisst forhold til at det finnes et helt univers utenfor den sandkassen de er så stolte over å leke i. De er som aper, som små, søte og tykke dvergaper som spretter rundt og slår seg på brystet i primalsk stolthet over at de er flinke til å fange bananer. Neste gang du møter slike, så prøv å se på dem som akkurat det. : )

        Svar
        1. Bipp_1982

          Haha! Fantastisk svar! Takk for at du får meg til å smile på en helt vanlig tirsdag :o)

          Svar
    9. Camilla

      Hei du Charlotte!!!

      Det er tydelig at du ikke helt aner hva du snakker om, ikke vondt ment altså!
      Men det å faktisk slite psykisk er noe inni hælvette jævlig!!! Og jeg har selv ALDRI hatt venner, jeg prøver å få gjort noe med det, men alle ser bare negativt på meg, fordi de rett og slett er REDDE!!!!

      Og jeg i likheten med en del andre, driver å gjør noe med det! Og forresten psykologer og medisiner hjelper når man er såpass dårlig at man faktisk trenger det…. Men ja du har og rett, man må også gjøre en hel del selv!

      Og jeg er en av de mange jeg veit om som faktisk VIL jobbe, har også jobbet et helt år, hvor jeg også var utsatt for kraftig mobbing, trakkasering osv…. og jeg var helt alene på jobb. Det var da jeg fant ut at jeg må bli frisk før jeg kan jobbe ordentlig….og tro meg det er det jeg jobber med. 🙂

      Det og være «nedenfor» og deperimert er to totalt forskjellige ting, med mange like symptomer.

      Jeg har som sagt ikke bare opplevd mobbing på jobb, men også igjennom alle skoleårene fra dag 1 på barneskolen og ut videregående. Gikk 3 år jeg og.
      Var ikke bare mobbingen som var verst, men også det at lærerne ikke gadd å gjøre en jævla dritt, selv om de så ABSOLUTT ALT!!!

      Det eneste jeg og leser i det du skriver, er akkurat det samme som du Zeppelin sier…..

      Men ja er nok ganske mange «uføre» som ikke gidder å jobbe. Men husk at det GJELDER overhodet IKKE ALLE!!!! Det er så ekstremt mange som vil jobbe, men ikke er friske nok!!! Jeg hater å ikke få lov til å jobbe, ja dere leste riktig, jeg får rett og slett ikke lov enda!!

      Og sosial angst er IKKE noe å kødde med!! De som har problemer med å komme seg ut, pga det… Har faktisk det!!! Og alle hater å ha det!!

      Svar
  34. Ole

    Først og fremst, veldig bra vinkling av en ensidig debatt som har pågått i det siste. Ulven og unge uføre får sånn cirka skylden for høye bensinspriser ETC.

    Uansett, jeg ser det er en del som sier at man KAN jobbe uansett. Kan man skrive på pc så kan man jobbe på kontor osv. Det kan være riktig det, men legg ikke skylden på individet. Det er arbeidsgivere, kollegaer, skole, naboer, den enkeltes funksjonsnedsettelse og foreldre som må få mesteparten av ansvaret for at noen ikke er i arbeid. Når det er sagt; det hjelper ikke å kalle folk late, mobbe de, baksnakke osv.da gjør du nemlig ikke noe annet enn å skape flere uføre.

    Alt i alt er det den enkeltes ansvar, og DU bidrar ikke ved å finne feil hos andre!

    Svar
    1. Filosofen

      At noe er den enkeltes ansvar er en sannhet med store modifikasjoner. La oss anta at man ER uansvarlig? Er man da selv ansvarlig for denne uansvarligheten? Hvordan kan man holdes ansvarlig om man ER uansvarlig? Så da blir det første spørmål hvordan man avgjør hvorvidt noen er ansvarlige? Hva betyr det å være ansvarlig? Det betyr tydeligvis ulike tingt for ulike menesker på ulike nivåer.

      Svar
      1. Ole

        Hmm, du er tydeligvis filosof 🙂 Vi har 5 sanser som vi sanser med. Øynene våre er ikke lyskastere som speider etter ting, de styres av svigninger i lyset og aktiviseres av de. Det er ikke DU som flytter øynene i så måte, det er lyset. Forvirringen oppstår når man flytter på øynene etter en gjenstand som en gang var der, eller har stått på samme sted i lignende situasjoner, men den aller første gangen så var det lyset som flyttet øynene.

        Hva er ansvarlighet tror jeg du spør? Det må være noe med lyset, mangel av penger, nok penger, kollegaen, naboen, sjefen foreldrene og noe i kroppen som ikke virker som resten av den arbeidende befolkning.

        Svar
  35. Håkon

    Jeg vil forøvrig kommentere til alle de som snakker så mye om trygdesnylting :

    Innvilget uførestønad er en av de ordningene med LAVEST forekomst av svindel.

    Den høyeste, med veldig klar margin, er dagpenger (altså, det som på godt norsk kalles arbeidsledighetstrygd). Nummer to på lista er AAP (arbeids- og avklaringspenger… en enorm stor midlertidig samleordning for «alle» som, midlertidig eller permanent, har havnet utenfor arbeidslivet som ikke omfattes av dagpengeordningen).

    Kanskje man heller skulle snakke om de «slemme friske arbeidsledige»? Selv om en slik vinkling ville som i saken med uføre bidra til å sette vanvittig mange uskyldige som følger regelverket i dårlig lys og med et automatisk «skyldig»-stempel i dagligtale.

    Eller hva med skattesnytere og «hverdagssmuglerne»? Disse koster samfunnet ganske mye penger. Dette er forsåvidt grupper man kan se på som problemer uten å stemple uskyldige (med mindre man finner ut man skal være idiot og f.eks. bestemme seg for å tro at alle håndverkere jobber svart).

    Svar
    1. Hilde

      Takk, jeg mener at mange «voksne, friske» mennesker bør gå i seg selv litt. De samme menneskene skryter over at de bruker polske håndtverkere og betaler svart, – samtidig som de snakker nedsettende om «trygdemisbrukerne». De forteller kreti og pleti om hvor mye de smugler med seg fra Syden eller fra «Harrytur» til Sverige og det er nærmest gått sport i det å «lure» Staten for noen. Har det gått dem hus forbi at staten faktisk er oss..??..

      Noen har misforstått litt; det er ikke mindre kriminelt å drive med disse ulovligheter enn for de som mottar trygd urettmessig.

      Svar
      1. AnnaTW Innleggsforfatter

        Oj, det var også et interessant perspektiv… det er jo alltid forskjellige ideer av hva slags lovbrudd som er verre enn andre. Smugling og svart arbeidende håndtverkere er liksom mer akseptert, til og med «kult» i visse kretser?

        Svar
  36. AnnaTW Innleggsforfatter

    Hei alle sammen, takk for flotte, interessante og delvis helt utrolig provoserende utspill og kommentarer! Jeg klarer ikke svare på hver enkelt kommentar denne gangen, men jeg leser alt og tar til meg alt som virker ærlig og helhjertet ment! Ønsker dere alle en veldig fin lørdag! 🙂

    Svar
  37. Hjalmar

    Ville bare takke deg for nødvendig informasjon til ignorantene og de som seiler i medvind uavhengig av vindretning. Disse er som regel folk med god helse, og som lever med en oppfatning om at alle som er uføretrygdede er unnasluntrere og svindlere. Å se sine nærmeste vokse opp med sykdom som du i blant ikke aner om de vil overleve, og som når de har kjempet seg på bena og klarer å holde seg der noen timer om dagen så blir de utskjelt for å motta trygd, det er tungt og det er dypt urettferdig. «Before you accuse, critizise and accuse, walk a mile in my shoes».

    Svar
    1. Laila

      Hjalmar sa det: before you accuse,critizise and accuse,walk a mile in my shoes!
      God påske alle 🙂

      Svar
    2. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk Hjalmar, det er nesten interessant å se hvilke holdninger som kommer fram når man lufter dette temaet. Noen folk tror tydeligvis at de og menneskene de er glad i kommer til å være friske hele livet. Good luck with that!

      Svar
  38. Helle Hjelmeland

    INGEN lege setter seksten diagnoser. Å få fastsatt en diagnosen må det foreligge indikasjon for det og ikke antagelser eller «diffuse vondter på folkemunne. Slik er det bare, Ingrid.

    Svar
  39. Godt skrevet

    Godt skrevet!

    Har hatt leukemi 2 ganger selv, og har hatt en beinmargs transplantasjon som gjorde at jeg fikk en sykdom som heter graft versus host disease(immunforsvaret mitt dreper organene mine dersom jeg ikke står på sterke medisiner som rammer hva jeg kan gjøre i dagliglivet hard f. eks jeg kan ikke være i solen, drikke alkohol), etter dette har jeg fått arbeids avklaringspenger i nå snart 2 år.

    Som 19 åring prøver jeg å bruke det lille jeg har av energi på å komme meg ut blandt folk, men som du skriver er dette også av og til ganske jævlig, som resten av livet mitt, pga at folk begynner å se ned på deg når de hører om trygden, vitser om at du er lat osv, og noen slenger deg rett og slett full i drit.

    Må si jeg har lite tro igjen om det norske folk, etter min oppfatning er mesteparten en haug med drittsekker….

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      …. TAKK for at du skriver om hva du har vært gjennom, og alle sårene du har som ikke andre kan forstå. Sykdom rammer ofte helt uforståelig – at du som 19 åring har overlevd leukemi og må leve med graft-sykdom er helt forferdelig… Da jeg knuste ryggen som 21 åring etter først å fått alvorlig leddgikt kunne jeg ikke forstå hva som var meningen med det hele. Merkelig nok har jeg oppdaget at vi kronikere får et annet perspektiv og en helt annen mulighet til innsikt og livskvalitet – som friske folk strever etter og går på dyre selvutvikligskurs for å få. Vi får faktisk noe samfunnet trenger, som ikke kan måles i kroner og øre.

      Du er sterk, du er viktig. Vær stolt av den du er og det du har tatt deg gjennom, og hvis samfunnet opprører deg, forsøk å tenke på hvordan DU kan bidra til positiv forandring …for det vet jeg du kan. Du fortjener et godt liv!!

      Svar
  40. Endre

    Først vil jeg si at det du skriver om mobbing av unge uføre er 100% rett. Å jeg syns faktisk at media burde ha såpass hjerte at dem unngikk å la slike » mobbere » uttale seg. Isteden for å hjelpe oss, så blir vi angrepet.

    Jeg har kjempet i snart 3 år for å unngå i bli 100% ufør, jeg gjør alt i min makt for å bli bedre, jeg planla heller ikke å bli så plaget med helsen så jeg hadde ikke spart opp noen midler. Jeg har også vært ganske uheldig med saksbehandlere i Nav som ikke har gjort kampen min enklere, samtidig så kommunen ikke alltid har vist vilje til å hjelpe. Det er som om man må bruke sin tid til å kjempe mot makten isteden for å kjempe for å komme seg tilbake! Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har blitt verre en hva jeg var når jeg fikk problemer med helsen. det kunne absolutt vært unngått.

    Økonomisk er jeg knust, selvtilliten er ikkeeksisterende, psyken er knekt, mitt sosiale liv er borte, å helsen er rett og slett verre en hva den var for 3 år siden, så hvorfor er det så mange som går ut i media å rakker ned på slike som meg? Sjalusi? Er jaggu meg ikke mye å være sjalu på! Jeg gikk fra en jobb der jeg tjente meget godt, til å leve langt under fattigdomsgrensen. Eier hverken hus eller bil lengre, gjelden øker hver dag. Å selv om gjelden er » stoppet » så øker renten/gjelden i takt med populasjon i Norge! Jeg vet ikke sist jeg kjøpte en deodorant, eller klipte meg hos frisør. Jeg har ikke spist på en uteplass/resturant på 3 år, har ikke rørt alkohol på like lenge. Fem om dagen er ukjent for meg siden jeg ikke har råd til å kjøpe frukt/grønnsaker. Å kostholdet består av det billigste halvfabrikatet som finnes! Å jeg betaler mer i elektrisitet en hva jeg bruker i mat hver mnd!

    Så hvorfor angriper enkelte bedrevitere/media slike som meg? Hvorfor skjønner dem ikke at det går hardt innpå oss? Kan vi bare ikke få være i fred å kjempe vår kamp?

    Fortsetter det på denne måten så vil syke slutte å be om hjelp, gjett hva alternativet deres vil bli da?

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk for at du orker å engasjere deg, Endre og forteller hvordan det er å bli syk i «Verdens rikeste land». Jeg tror mange friske nordmenn har en helt urimelig og feilaktig tro (og tillit) på hvordan systemet kommer til å hjelpe dem hvis de blir syke, at de kan sette seg ned og gi opp når det blir litt for tøft, og så «får» de en trygd som sikrer et komfortabelt liv. Det er slett ikke tilfellet.

      Forøvrig er vi langtidssyke viktige både for verdiskapning og for å skape arbeidsplasser. NAV har 20.000 ansatte og helsevesenet er landet største arbeidsgiver, hva skulle de gjort uten oss?

      Svar
      1. RJ

        Jeg lurer på om nettopp det er en del av problemet, Anna…? Du skrev tidligere om hvordan det kan late til at ansatte i NAV og helsevesen får angst ved tanken på at klientene/pasientene skal begynne å gjøre noe SELV. Hva skal de gjøre da? Jeg er selv sykepleier og har sterke etiske betenkeligheter med at andres elendighet er mitt arbeid.

        En skrev lenger opp her at har man virkelig behov for hjelp, må man legges inn på psykiatrisk sykehus og få hjelp. Men det er jo dessverre ikke nødvendigvis en enkel sak å «få hjelp», hverken på psykiatrisk sykehus, somatisk sykehus, hos fastlege, legevakt, barnevern, helsestasjon, NAV, you name it.

        Du går til en institusjon med deg selv, din kropp, dine plager, dine håp og forventninger. Du blir forhåpentligvis møtt av ett eller flere kloke mennesker som forstår problemet ditt og deretter handler hensiktsmessig. Men menneskene på institusjonene er underlagt rammer, lover og regler du og dine plager risikerer å falle utenfor. Forhåpentligvis passer de deg, og du får hjelp til selvhjelp, men det skjer dessverre ikke alltid.

        Dertil kommer at du og dine hjelpere har helt ulik ståsted, perspektiv og motiv. Du ønsker å få nok hjelp til å kunne fortsette livet ditt på egen hånd. NAV vil ikke ha for mye bry med deg, men er det for lite, mister de jobber. Det samme med helsevesenet.

        En psykolog sa en gang «jo flere psykologer, jo flere psykisk syke». Hva skal psykologene og psykiaterne ta seg til dersom folk «get it by with a little help from their friends»? Og hva skal legemiddelindustrien leve av dersom folk nekter å la seg proppe full av piller?

        Jeg er bekymret over at det blir så mye enten-eller. Enten er du med, eller så er du utenfor. Enten 100% arbeid, eller 100% ufør. Enten greier du deg fint selv, eller så må du legges inn på sykehus. Jeg vet ikke jeg, men det sies at kravene i arbeidslivet blir bare harderer og hardere og produserer mange «tapere».

        Svar
  41. Olaug Tønnesen

    Vi andre som gidder å jobbe med skavanker av ymse slag, ser ned på uføretrygdede med frikort i februar.

    Svar
  42. Mie

    Det er vel ikke nødvendig å se ned på noen… Og ikke kan jeg skjønne at man snylter,tror dere som har «arbeidshelse» at vi andre blir feit av å være arbeidsufør? Som ung uføre kan man jo bare drømme om å eie noe som helst når man ikke har hatt mulighet til å arbeide seg opp noe som kan ligne en vanlig månedslønn. Det er en evig kamp å telle på kronene for å få regnestykket til å gå opp i opp. Jeg sier ikke at JEG fortjener MER enn dere som arbeider. Men det hadde vært fint å hatt en bekymring mindre i henhold til barna og alt som er vanlikg at de skal ha idag. Det er en kamp noen ganger og mange salte tårer. Jeg ønsker ikke medlidenhet , men forståelse.

    Svar
  43. Ken

    Heisann AnnaTW,

    Hvordan i all verden kan noen under 30 paastaa at de ikke kan gjoere noe som helst fornuftig for samfunnet? Om det saa er aa sitte paa gutterommet/jenterommet aa skrive en avhandling om deres egen sykdom saa betyr det at du bidrar (og burde bli beloennet for det) til mer forstaaelse for dine problemer.
    Ja til arbeid tilrettelagt for en persons problemer – nei til ufortjent beloenning for ingenting.

    Mvh
    Ken

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei Ken! Ja, dette var interessant, for det er slett ingen som påstår det du skriver her. Har du i det hele tatt lest innlegget?

      Svar
  44. mr. Karma

    Beate, hva slags personlighetsforstyrrelse lider du av? (No offence til andre med personlighetsforstyrrelser). Det finnes hjelp! Ble du mobbet på skolen? Fikk du din forakt for svakhet slått inn i hodet ditt som barn, eller var det det at du aldri fikk oppmerksomhet fra dine foreldre med mindre du levde opp til deres forventninger? Var du mye plaget av lav selvtillit? Mindreverdighetskomplekser? Føles det deilig å tråkke på folk som ligger nede? Blir du opphisset av det? Akkurat hva gir det deg?

    Svar
    1. Beate Antonsen

      Lider ikke av noen personlighetsforstyrrelse, ble ikke mobbet på skolen, har ikke forakt for de svake ( selv ikke da jeg var barn), fikk mye oppmerksomhet fra mine foreldre og levde opp til deres forventning, har ikke lav selvtillit eller ei mindreverdighetskomplekser, tråkker heller ikke på folk som ligger nede, blir heller ikke opphisset av det, men hva gir det meg mr. Karma? Siden du lurer på det! Som medisinstudent (snart ferdig) ved UiO med de beste karakterer sier det vel sitt. Ønsker dere alt godt for fremtiden! Latsabber!

      Svar
      1. AnnaTW Innleggsforfatter

        Hei Beate, siden du var så grov, fordømmende og empatiløs i de første kommentarene dine her så jeg meg nødt til å slette dem. Hvis det virkelig er sant at du er medisinstudent, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, hvorfor vil du bli lege når du hater og forakter syke mennesker?
        Høres ut som et usannsynlig feil valg fro deg. Men å hjelpe folk er vel ikke så viktig, det er kanskje bare status og penger du er ute etter? Ha et godt liv i så fall!

        Svar
      2. Filosofen

        Siden du studerer medisn kjenner du antakelig til korrelasjonen som ofte hevdes mellom høy intelligens og mangel på empati? Allerede i utgangspunktet å omtale mennesker med problemer som latsabber, borger ikke for det beste utgangspunkt i en profesjon hvis hensikt (ihvertfall siden Hippokrates’ tid) å hjelpe mennesker i trøbbel?

        Svar
      3. Mo

        Håper for all del du ikke skal jobbe som sykepleier i nærheten av der jeg bor, Beate. Man må jo bli enda mer syk av å ha sånne negative mennesker som deg i nærheten.

        Svar
  45. UP-søker

    Jeg tror(vet ..)……..AT ALLE MENNESKER I DETTE LAND, på en eller annen måte «snylter» på staten!! Sjefer utnytter sine fradrag på ditt og datt, politikere gjør underslag og bruker makta si til å utføre transaksjoner, du har sykehus, du har sykehjem, vikarbyråder som utnytter klienter og alle de millionene som svartjobber da. Folk juger på selvangivelser, bytter adresser og gjør avtaler med bekjente. Slik at kjørelengder etc blir gitt tilbake(snylt)??, så kommer skilsmisser der vi er gift foran venner og bekjente, men på papiret er vi skilt, slik at vi får de «godene» som det kan by på. Vi utfører millioner av kroner i falske forsikringspenger, overdriver og legger på litt ekstra. » Dette er som med dødsstraffer, for eller imot? Jeg er begge deler, FOR på der det er helt helt klart og ved innrømmelse. MOT der det kan komme tvil, være uskyldig….da dette kan være deg og meg ved en anmeldelse, å være uskyldig med tiltalt/dømt. Slik mener jeg at denne debatten over meg, om ung uføre har noe sammenligninger her. Å bli dømt uskyldig!!!!!

    MEN…..jeg lurer også på, med all den holdingen til unge uføre. Dem får da sitt lille i mnd, og fornøyd med det. Men hundretusner av de andre som ikke er uføre, jobber hodet av seg for å lære mest mulig å unnvike å gi staten mer. Selv om staten har krav på det, og forlanger det. En ting er jobbskatten…………men hva med alle de andre skattene vi helst vil unnlate å betale…om vi klarer. Saken er: Dem som lever slik, og lever etter slikt og gjør sånn……de er ikke syke, eller kan kalle seg syke?!?!?! Men når alt kommer til sitt, er ingen av oss noen helgner eller messiaser. Hvis ikke «falske» messiaer vell og merke haha?;)

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Her så jeg meg nødt til å slette noen kommentarer. Jeg aksepterer ikke banning og mobbing i kommentarfeltet.

      Svar
    2. RJ

      Hvis du har rett i dette, UP-søker, har jeg en kvalmende mistanke om at mange «snyltere», små og store, kan bli veldig ivrige etter å sette rød nese på, mobbe og henge ut kronisk syke, for å dekke over/få fokuset bort fra egne synder. Ofte er det som forarger en mest hos andre, egenskaper en kjenner igjen hos seg selv, men ikke vil vedkjenne seg.

      Dobbelt tragisk blir det når en da henger ut en hel gruppe, hvorav de fleste er uskyldige, for synder begått av et fåtall. (Og som mange forteller om, står jo også systemet ofte i veien for at mennesker får brukt sin restarbeidsevne.) Mens en selv og andre som forskriftsmessig går på jobb og mottar lønn feier sine snyltende synder under teppet og håper ingen oppdager det.

      Kronisk syke er vel dessverre relativt enkle å mobbe. Hvem av dem har krefter til å stå i mot?

      Svar
  46. Ole

    Bra skrevet, Takk.

    Torstein Lerhol (25) må ha assistenter rundt seg hele tiden. Hvor mange av de unge har assistenter rundt seg hele tiden? Null! Han og de andre vet ikke hva de snakker om og fordommer andre som har det virkelig ille. VG prøver liksom å vise her har vi Torstein Lerhol som vet hva han snakker om. Og han sier Min drøm er å komme ut i arbeide. Hvems drøm er ikke det ????? Hvem vil ikke tjene gode penger og leve et normalt liv?! Utrolig hvor ignorante folk kan bli! Trond Mohn gjør bare en PR ut av dette og liker oppmerksomhet. Det er bra biznes vettu. Hvorfor ellers har han gitt St.Olavs Hospital i Trondheim 50 millioner til en PET-MR-scanner? Og Cato Zahl er så arogant og ignorant som en kan bli. Ok, nå høres jeg kansje ut som en fordommer også men det er ikke min hensikt hvis du skjønner.

    La meg komme med et eksempl om en syk person: Følgende er ikk oppdiktet. Det er en person som jeg kjenner veldig godt, la oss kalle ham Ole.

    Ole ser normal ut, alle tror han er frisk men i virkeligheten han har smerter 24/7 og andre ting som plager han. Han hadde ikke hatt noe i mot å bli skutt i hodet i stedet for å leve med slike smerter. Så jævlig har han det hverdag. Og dessverre han får ikke den hjelpen han trenger. Men Torstein Lerhol får all den hjelpen han trenger og fordommer de stakkarene som lider. Jeg tror ikke jeg trenger å si mer. De som går gjennom smerter skjønner det. Det er nemlig slike smerter som du kan se på følgende video som Ole har hverdag, minst 1 gang per dag blir styrken på smerten så ille som det på videon og det varer flere timer, noen uten stopp opptil 3-4 dager på rad, muligens verre, se eksemple Video på youtube eller bare skriv cluster headache

    http://www.youtube.com/watch?v=fNouKvGCqIM&feature=fvwrel

    http://www.youtube.com/watch?v=LAf_QFmTPkw

    Som sagt personen skjønner jeg godt og han nektes sykehus behandling som han virkelig trenger og andre behandlinger som kan hjelpe.

    Svar
  47. Provosert

    Jeg reagerte selv sterkt på artikkelen med Lerhol. Jeg skjønner hvor han kommer fra og hvorfor han mener og sier som man gjør, tabben i dette tilfellet var at han fikk spre gallen sin såpass bredt som han gjorde.

    «Jeg er helt frisk i hodet og vil jobbe». Vel, kongen og dronningen gratulerer, flott for deg. Du burde likevel, egentlig i større grad enn andre, kunne forstå at andre har begrensninger som gjør at de ikke kan jobbe. Det blir som at jeg skal si til Lerhol «ey! jeg har hørt om mange som har trent seg opp etter å ha havna i rullestol og kan gå igjen, hvorfor kan ikke du, pingle?» Når han i tillegg begynner å fable om seg selv som saksarbeider hos NAV blir hele greia bare latterlig provoserende.

    Jeg har (dessverre) flere nære som sliter med skjulte sykdommer. Det folk ikke tenker på er at de ser kanskje 5% av hverdagen deres, og tenker ikke over at de 5%`ene med å aktivisere seg, rett og slett være sosial, kan koste 100% av energien. Det handler om å prioritere energi og «overskudd», om det i det hele tatt er et ord som burde benyttes. Ei venninne av meg er sosial 1 dag i uka i noen timer. Resten av uka bruker hun til å spare opp energi til neste gang, da er det (nesten) ingen som ser henne.

    Tenk på det neste gang du er på vei til å kritisere noen som mottar uføre fra nav, du aner ikke hvor mye det smilet de akkurat gav deg koster.

    Svar
  48. Jan Erik Kvarsten

    Blir litt forbannet på at vi har utdanninger innenfor hjelpeapperatetet som ikke er tilpasset virkligeten, og det fikk jeg erfare da jeg studerte Spesialpedagogikk. En miljøarbeider med kunnskaper om to paragrafer kunne gjort samme jobben som en speisialpedageog… , da er det noe feil i systemet!

    Svar
    1. Vina

      what if Syaid becomes Jacob, just like how the new locke is the dude in black. Then JacaS(byoids body) helps out to re balance everything and crazy shits going to happen in between and we find out more answers.

      Svar
  49. Adelene

    Takk for en flott artikkel, Anna! 🙂 Dette er et viktig tema!

    Det er mange personer her i landet som tydeligvis ikke evner å vise forståelse for sykdom – som også vist en del ganger i kommentarfeltet her.
    Lerhol, blant flere, har en beundringsverdig innsatsvilje, men han presenterer et syn som ikke er gjeldene for (de fleste) andre.

    (Reagerer som smått på at du drar «dessertgenerasjonen» over en kam, samtidig som jeg skjønner poenget ditt – som faktisk er et reellt poeng selv om det er et undetema i saken 😉 )

    Svar
  50. Petronius Mellerud

    Jeg er ung ufør, og jobber ikke. Jeg blir plaget med deg dagen lang, folk kaller meg lat, har mobbet meg på skolen og gjør det stadig på gata dem dag i dag, og for 7 år siden fikk jeg nok… Siden folk oppøfrer seg som dritt ovenfor meg, så har jeg sluttet å prøve å oppføre meg bra, siden det lønner seg ikke uansett. (Du får ikke noe igjen for å prøve)

    Svar
  51. Jan erik Kvarsten

    Det kan også vere mennesker som sliter med sykdommer som gjør arbeidsevnen ustabil, men andre er konstant for syke til å jobbe. Dette er sykdommer som mennesker ikke kan se, og her skal jeg vise dere hvilken sykdom som er den mest vanlige grunnen til usynelig uføregrunnen.

    Disse menneskene som Stephen Fry snakker om er mennesker som typisk kan jobbe bra 3-4 mnd gjerne flere år før de kollapser og blir uføre, noen er mer uføre en andre med samme sykdom, så det er vanskelig å vurdere noen ganger.

    En person som er Manisk deppresiv/bipolar kan vere 100% arbeidfør 3 mnd, og totalt ufør i 5 mnd i sykluser, så er ikke det Norske systemet bygd opp for å takkle dette… Folk har gjerne blitt tatt for trygdebedrageri, så kollapser de og viser si andre side, og hva skal de da gjøre???

    http://www.youtube.com/watch?v=P3EacQ4GfiU
    http://www.youtube.com/watch?v=v0NjS-_iPCI&feature=relmfu

    Svar
  52. Nav nn

    Så ironisk-siden en god del er uføre pga mye mobbing og utfrysning i barndom og ungdom….skal de aldri slippe unna??

    Svar
  53. Nav nn

    Dagens sitat;
    «Han var personlighetsforstyrret – det var alltid noen som forstyrret personligheten hans……….»
    😉

    Svar
  54. Jasså?

    Lurer på hva som gjøres for de bortimot 70000 handicapede som trygler om å få jobbe istedet for å gå på trygd.?
    En og annen tilrettelegging og en stor dose tillit til dem hos arbeidsgivere og vips ville flere titusener vært lønnede skattebetalere. Disse «naver» men av motsatt grunn….makan til bakvendtland.Når folk ber på sine knær om jobb sier samfunnet og nav nei.Eller gjør det ytterst vanskelig. Tullete tullball.En rullestolrampe og noen elektroniske innretninger og saken ville vært løst. Da skal det kanskje gå åtte år for å få på plass disse innretningene,etter at en komite har somlet seg seg ferdig.
    Norges Handicapforbunds nettsider. Google. GUUD altså…

    Svar
  55. John Olav Ytreland

    Jeg skrev en kommentar på en kronikk i Dagbladet i går. Tror de fleste fikk saken med seg. Det er en jeg har begrenset forståelse for.

    Jeg har derimot mye sympati for de som sliter, for det gjør jeg selv i mindre grad. Det er faktisk slik i arbeidslivet at det skal ikke mye til for at du skiller deg litt ut, og da blir det fort vanskelig. Hørte en som sa at du trengte kommunikasjonsevner som en lærer og sosiale evner som en sosionom for å lykkes i arbeidslivet. Mange har ikke det.

    En annen ting er at NAV gjør ikke nødvendigvis det du ønsker. For to-tre år siden hørte jeg om en ung kvinne med Asberger (medfødt). Da hun var rundt 19 ble hun erklært 100 % ufør. Hun var aktiv og satset på å komme ut i jobb, og 3 år seinere mente hun at hun fungerte godt nok til det. NAV var imidlertid uenig. Faktisk så mye at saksbehandleren ikke ville arrangere et møte engang. Den saken er ikke unik.

    NAV hadde forøvrig tidsbegrenset uførestønad tidligere, men avsluttet tiltaket p.g.a. at så få kom ut i arbeid igjen. En annen ting er at hvis du har hatt liten inntekt de siste 5 årene, kommer du til å få en trygd det er vanskelig å leve med.

    Jeg har stor arbeidslyst selv, og er funksjonsfrisk, men er ikke en «sosionom». Det er nok til at arbeidsgivere ignorerer den sterke utdanningen jeg tross alt har kjempet meg til. Jeg har milde utfordringer sammenliknet med f.eks. Asberger, men disse usynlige utfordringene er tydeligvis nok. I realiteten er jeg på et ubestemmelig sted mellom arbeidslivet og uføretrygd. Sistnevnte er uaktuelt, men mange mener dessverre at førstnevnte ikke er et alternativ heller.

    Jeg har jobb frem til sommeren, en jobb jeg stortrives i. Det blir spennende å se om jeg treffer på en ny arbeidsgiver som kan takle en som meg. I mellomtiden må jeg vel finne meg i bedrevitere som tror vi andre bare kan skjerpe oss.
    Beklager at dette ble litt langt.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk for gode innspill John, det ble slett ikke for langt!

      Ja, jeg har opplevd det samme som den unge kvinnen du beskriver – et ekstremt passiviserende og nedlatende NAV som ikke fortsår at vi er mer enn våre begrensninger. Jeg er fortsatt funksjonshemmet og har lange perioder da jeg er for syk til å gjøre noe som helst, men innimellom har jeg gode perioder og da får jeg til ganske mye! Men det passer tydeligvis ikke med regelverket, for der er det «enten/eller».

      Systemet MÅ bli mer menneskevennlig for at fler av oss skal kunne jobbe så mye som vi kan og vil.

      Svar
  56. dwightinha

    Det er feil det du skriver om uføre over 50. For det første er det ikke disse som regnes som «dessertgenerasjonen», men kullet før. For det andre er det ikke slik at man bare kan selge sitt hjem, flytte til sydlige strøk og leve glade dager. Denne gruppen, som en skriver over her, har slitt og lidd i årevis før de har endt opp som uføre som eneste mulighet. Den totale mengden utlegg i forbindelse med sykdom binder en på hender og føtter. I grunn går ikke regnestykket opp en eneste måned. Det er ikke mye å hente på å flytte utenlands. Det måtte i så fall være at medisiner er noe billigere. Hva med de som ikke eier, men leier bolig? Ellers en bra artikkel. Spesielt at man helst bør ha noe synlig som feiler en og at man bør se trist ut. Dette møter jeg hele tiden.

    Svar
  57. PapaDoc

    Heisann! Bra innlegg i en viktig debatt!:)
    Jeg jobber nå som lege på et almennkontor. Er mye holdninger blant folk om at folk som sykemelder seg er «late og burde skjerpe seg». Etter å ha snakket med mange pasienter som trenger sykemelding på sykemelding, er min oppfatning at de aller færreste i bunn og grunn ønsker dette. Uavhengig av hva slag jobb de måtte ha. De fleste ønsker å jobbe, men kan av en eller annen grunn, det være seg somatisk eller psykisk, ikke fungere i den jobben de har. Nærmest ingen er fornøyd med den lave lønnen NAV faktisk gir.

    Personlig synes jeg det er svært vanskelig å si til en pasient at vedkommende ikke kvalifiserer i mine øyne til sykemelding. Psykisk sykdom er ofte skjult, men om man går litt i dybden på disser personene, så vil man forstå at de oftest ikke ønsker varig tilbud hos NAV.
    Det er klart det finnes en og annen unnasluntrer, men min oppfatning, etter et par år i praksis som lege, er at arbeidsmoralen faktisk er overraskende høy blant dagens unge.

    Ellers vil jeg påpeke at «dessertgenerasjonen» først og fremst dreier seg om oss litt yngre, som har vokst opp i et rikere Norge.

    Svar
  58. Bare en mamma...

    Blir helt satt ut her jeg…, er skremmende å tenke på hva som kanskje venter barnet mitt… At det her i Norge finnes så mange uvitende og selvsentrerte mennesker, som i sin velfungerende tilværelse mener de har rett til å se ned på, krenke og hate min sønn fordi han ser frisk ut, men trenger hjelp til det meste, er sjokkerende!

    Han er 10 år, har blant annet Asperger syndrom (autismespekter), Tourettes syndrom (ufrivillige muskelsammentrekninger og lyder – TICS) og ADHD (jo da, man kan ha mange diagnoser samtidig). Alt sammen diagnostisert tidlig, av flere leger, og alt er medfødte tilstander som ikke kan kureres. Medisinering for symptomdemping er forsøkt i stor grad, men med alvorlige bivirkninger i en liten kropp. Hans funksjonsnivå som voksen er slett ikke gitt ennå, svært mye avhenger av hva som blir gjort for han nå – han er full av ressurser, men ikke type A4!

    Vi har kjempet hele livet hans for å gi han en trygg og kjærlig oppvekst og en verdig fremtid, han kjemper selv hver eneste dag for å møte vårt samfunns krav på skolen og sosialt, men også for å holde ut sine smerter som forårsakes av skader og muskelstivhet som oppstår pga. ticsene, og sin frykt for nye skader. Han har allerede bygget seg et bilde av skam over ikke å passe inn og bli sett ned på pga. sin annerledeshet. Vi (foreldre og eldre søsken) gjør alt som står i vår makt for å gi han et verdig liv med livskvalitet og utvikling, slik at han skal kunne få seg en utdannelse og etterhvert en jobb – ja, han er nemlig på ingen måte uintelligent, tvert imot. Med riktig hjelp i tide vil også han kunne bli en skattebetaler, i stedet for en byrde…

    Men…, han SER «normal» ut! Så fra starten har skolen (dvs. rektor) vært utmattende vanskelig å få til å legge tilrette for han. Først da ticsene ble så invalidiserende at han måtte være hjemme i ukevis av gangen, begynte man så smått å innse at det var vanskelig for han. Dette til tross for side opp og side ned med rapporter fra spesialister, spesialpedagoger, fysioterapeuter, ergoterapeuter osv. om at man skal jobbe etter prinsippet om å bygge ned tiltak, ikke bygge opp; altså max tiltak fra starten, og så forsiktig fjerne det han evt. ikke trenger. Men han måtte altså «veltes» først, for så å forsøke å bygge han opp igjen, for å redde stumpene… Han var 8 år første gang han fortalte meg at han skulle ønske han ikke levde mer, og at han aldri var blitt født…

    Jeg tenker i mitt stille sinn om natten…, hva kan man egentlig gjøre? Når det i vårt samfunn skal være så vanskelig, helt fra livets begynnelse, å gjøre de riktige tingene for det enkelte individ, som gjør dem i stand til å leve m/ livskvalitet og verdighet – er det på tide at våre myndigheter begynner å se verdien i enkeltmennesket, og dyrke styrkene deres i stedet for svakhetene, at man jobber for å få frem verdien den enkelte kan skape, i stedet for å produsere tapere som må gå igjennom livet som uønskede elementer i samfunnets «gapestokk»?

    Jeg er bare en mamma som gjør så godt jeg kan, men nytter det? Vil samfunnet «ha han»? Kanskje jeg selv blir ufør en dag, av å kjempe for at mitt barn ikke skal falle ut av samfunnet – hva med han da…?

    Svar
    1. mr. Karma

      bare en mamma: Din sønn er «full av ressurser, men ikke type A4». Det ligger etter min mening mer potensiale i A3 ressurser enn ressurser som er A4. Hvis jeg var i din situasjon ville jeg ha prøvd å gjøre ham så bevisst på historiske/kjente mennesker med asperger syndrom osv. som mulig, det er mange av dem, jeg har kommet frem til at det er A3 menneskene med usynlige sykdommer og lidelser som har skapt og formet vår kultur på de fleste områder. : ) Videre ville jeg ha gjort alt i min makt for å hjelpe ham til å finne, gjøre seg fortrolig med, og utvikle sin uttrykksform, hva den enn måtte vise seg å være. Nå kan det selvfølgelig hende at jeg er helt på jordet her, men det er i beste mening. De du skriver om i ditt første avsnitt er neppe representative for befolkningen, selv om de ser ut til å være overrepresenterte i kommentarfeltene i sosiale medier, og din sønn vil alltid være bedre enn slike mennesker likegyldig av funksjonsevne. Før eller siden møter de seg selv i døren, og da vil minst ett a3 menneske være tilstede og nyte synet på vegne av oss andre. : )

      Svar
  59. Utstøtt

    Takk for dette.

    Greit å se at man ikke er alene,nå er jeg noe eldre enn 30 men hjemmeværende i mange år,tiltak på NAV inn i mellom og hjemme ellers,med besked fra familie om å skjerpe seg,ta seg sammen osv,men legen har en annerledes holdning,også forskellige NAV-ansatte har møtt meg med verdighet,respekt og at de lytter.

    Saken er at jeg kan bli pensjonist,men så vil man ju bidra,og der kommer problemet at gjenomføringsevnen er variabel,enkelte ganger er det ikke noe problem og andre ganger makter man ikke,og systemet er litt allt eller ingenting,100 % skole/kurs,100 % jobb=tiltak,og med selvsyn har det åpenbart ikke fungert når de dårlige periodene kommer, og da følger kutt av penger siden jeg da ikke har fulgt planen,sendt in meldekort etc, og da er det legen og medikamenter = repeat.

    Nå har visserligen NAV og regelverket blivit mye bedre,så nå var det mere fleksibelt, men er redd alle misslykkenden over åren har ødelagt noe,muligens for godt og at denne fleksibiliteten fra NAV i hverfall er et 10-år for seint,synd.

    Så da blir jeg vel pensjonist,mangler ikke sykedomer/handikapp for det,har «papir» på det sas,usynlig i stor del så jeg er en av de som ser frisk ut,mer eller mindre.
    Allt jeg gjør medfører smerte,beit tennene sammen før,kaller det tut & kjør-perioden der jeg jobbet 200 timers overtid i året mest for å teste om jeg klarte kjøret var det like så greit å teste det skikkelig,det gikk ikke.

    Svar
  60. SIRI

    Jeg har er kronisk syk men funnet tilbake til full jobb. Vet det er mange i min situasjon som er 100 prosent ufør. Syntes det er trist att noen ønsker og godtar det. Jeg nektet. Jeg kjemper hver dag komme meg på jobb. Selv om det tar masse energi gir det meg så mye.Har selv 3 barn og hus så har mye hjemme også. Men arbeid gir meg også masse. Jeg syntes alle burde ha mulighet til å komme seg i jobb. Jeg kjenner folk med strek cp som jobber hver dag på kontor da skjønner jeg ikke hvorfor en med dårlig rygg ikke kan finne noe.

    Svar
    1. Håkon

      OK, hva med dette : Det er umulig for meg å få en god natts søvn. Jeg har konstante smerter på et nivå som gjør at jeg alltid sover dårlig. I teorien kan jeg ta en opioid smertestillende før jeg legger meg for å senke smertene til et nivå som ikke forstyrrer hvile… men da kommer medikamentet i veien i stedet. En ekstra utfordring jeg har ang. smertestillende, er at jeg har ganske mange innenfor mitt nærmeste «genetiske» miljø som har eller har hatt alvorlige avhengighetsproblemer. Siden alle smertestillende som er sterke nok til å ha noe virkning på meg er avhengighetsdannende, må jeg samtidig hele tiden være påpasselig med hvor mye og hvor ofte jeg tar dette, og hele tiden passe på at motivasjonen bak det er den riktige.

      Dermed starter jeg hver dag allerede på godt vei mot utslitt. Det lille jeg har av energi igjen, skal vare resten av dagen.. både til å få gjort det nødvendige, og til å holde ut smertene som er der 24 timer i døgnet. Alt jeg gjør hele dagen, må prioriteres og avregnes mot dette «regnskapet». Hvis jeg går ut over «budsjettet», så straffes jeg hardt i form av veldig økning i smertenivå. Går jeg over «budsjettet» over lengre tid, får jeg permanent forverring av helsetilstand.

      Min tilgjengelige energi er sjeldent nok til å gjøre alt jeg burde gjøre i huset en gang. Er flere år siden jeg lagde mat som ikke var ferdigmat. Støvsuging er noe som blir gjort når jeg får tvingt meg selv til å be noen om å støvsuge for meg. Det samme gjelder klesvask. Jeg klarer heldigvis å holde unna oppvasken takket være en oppvaskmaskin, og streng etterleving av prinsippet «kan det ikke i maskinen, skal det ut». Den dagen mamma ikke lengre orker å gi meg en hjelpende hånd, så må jeg antakelig ha hjemmehjelp for at ikke huset mitt skal bli helsefarlig.

      På toppen av dette kommer de tidligere nevnte konstante smertene som er sterke nok til at jeg iblant ikke klarer annet enn å bare ta en sterk smertestillende og vente på at det skal gå over. Når kroppen min er på det snilleste, har jeg ofte fremdeles flere ledd som er på smertenivå med en kraftig forstuelse.

      Naturlig nok er konsentrasjonsevnen min ganske så dårlig (før sykdommen min slo til,var den ganske god). De gangene jeg har måtte ta smertestillende, er den helt fraværende.

      Kan du forklare meg hva slags jobb det er mulig for meg å ha som ikke er «sitt hjemme og pusle litt for deg selv, så later vi som du gjør noen oppgaver som er relevante»? Jeg kan ikke ha tidsfrister/krav om arbeidsmengde per uke, jeg kan ikke ha noe som krever nøyaktighet, jeg kan ikke ha noe som medfører fysisk arbeid, og hvis jeg må utdannes/kurses for å kvalifisere meg, er det helt umulig å si noe om hvor lang tid det tar (pluss at mine konsentrasjonsvansker gjør det vanskelig å tilnærme seg et fagfelt på en helhetlig og konsekvent måte).

      Det eneste jeg ser som mulig arbeid, er en slags «forfatterjobb» helt uten deadlines. Å produsere åndsverk og få spredd det til omverdenen er helt klart noe som vil ha positiv virkning for meg. Men det er absolutt ikke en jobb på den måten som de som skal ha «alle» ut i arbeid snakker om det.

      Svar
  61. sliten

    Jeg er en normalt veldig glad og ikke minst en «oppadgående» person, de få dagene jeg har en god dag, og kan være ute blandt folk. jeg er 40 år

    har vært syk i 12 etter bl en hard fødsel,(i følge min famile så har jeg vært syk siden det mislykka vaksinasjonførsøket man drev ned når jeg gikk på ungdomsskolen)
    Jeg har en genetisk sykdom som gjør at jeg må ha ny lever , dette i tillegg til mange andre sykdommer som gjør at jeg har symptomer som me- tretthetssykdom (for mange betennelser i kroppen utløser samme type diagnose, ble jeg fortalt av mitt sykehus)

    Blir utrolig mange ganger konfrontert med at du har da humor, hva gjør du hjemme? du ser jo ikke syk ut, nehei er du en av de snylterne du da?
    De ser ikke at jeg nettopp har ligget mer eller mindre 3 måneder i min seng, dag inn, dag ut, uten nær å kjent på frisk luft, min samvittighet er svart som natta når jeg tenker på ungene mine

    min inntekt? ja hva skal jeg si, selv med barn ligger jeg på godt under halvparten av det jeg tjente som arbeidsfør, jeg har heldigvis en mann som tar på seg det meste her i huset, kjører ungene til barnehagen, henter de, av og til får han middag, av og til må han lage det selv, han vasker hus, støvsuger, han trener , noe som han sier hjelper hans balanse. men jeg ser at han er sliten

    vi får ikke noe hjelp i huset, så hadde ikke han vært så flink, så vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort, jeg er så takknemmelig for at han stiller opp, og han visste jeg var syk før vi ble sammen/gift og fikk barn. kjærlighet er kjærlighet, og jeg håper bare jeg lever til jeg får se mine barn bli voksne’
    disse diskusjonene, nedrakkingen på yngre som blir ufør, påstander om hvor bra enkelt det er få uføre trygd, og i hvertfall hvor lukruativt det er, stemmer ikke. og det er legene, navsystemet med deres trygdelege, utprøving, gjennom flere år som bestemmer om du kan få eller ikke, og absolutt alt skal dokumenteres, fastlege, journaler gjennom flere år, ekrlæringer fra sykehus, da helst flere avdelinger der, tilslutt blir du satt på tidsbegrenset uføre for et par år, imens skal du vurderes, ha samtaler med nav osv. håper dere tar poenget.

    jeg har aldri vært psykisk syk, men kjenner at jeg begynner å bli sliten nå, nok er nok, det var ikke sånn livet mitt skulle bli, jeg er sterk, jeg skulle starte firma, jeg skulle leve, reise, kose meg, gjøre ting med barna mine,

    jeg er sliten, jeg skulle gjerne ha råd til mer til ungene mine, jeg skulle ønske at jeg var frisk, at jeg kunne jobbe, støvsuge hjemme, lavet mat vært på turer med ungene mine…. uten å bli liggende i 3-4-5 dager etterpå så hvis noen snakker om restevne, så kom gjerne å finn min, for jeg ønsker meg virkelig en.

    Svar
  62. Darwin

    Jeg er motstander til det såkalte velferdsamfunnet vi har fått.

    Har en fjern slektning med som er aleinemor med 2 unger. Hun er hjemmeværende arbeidsledig og har mer utbetalt i måneden enn samboeren min har. Det synes jeg er feil.

    Har en annen familiebekjent som er syk og får avklaringspenger. Bor hjemme og får bare noen få tusenlapper mindre i måneden enn samboeren tjener i fullt arbeid. Trekker man av bompenger og parkering er det mer lønnsomt med avklaringspenger.

    Nei, synes ikke mye om samfunnet som ødsler ut med penger. Institusjoner burde taklet de syke, resten får jobbe for salt i grøten. Velferdsamfunn betyr at vi tar vare på de svake, jeg ser ingen direkte sammenheng med det og pengeutbetalinger i det hele tatt.

    Svar
  63. Deprimert jente 28

    Jeg fikk varig uføretrygd pga. store psykiske problemer, jeg ble friskmeldt fra legen for 2 år siden, og for 1 år siden, ville jeg tilbake i jobb eller utdannelse! Men NAV ville IKKE hjelpe meg, hvis jeg skulle ut i arbeid eller skole, måtte jeg gjøre dette selv… etter nå i 1 år, har jeg kjempet for å å bli en vanlig borger og tjente penger som andre, og kjempe med NAV, for å BLI KVITT uføretrygden, orker jeg ikke mer.

    Det har ødelagt livskvaliteten min helt!! Fått tilbake angsten, jeg isolerer meg, spiseforstyrrelser, selvskadingen, humørsvingninger… føler meg helt ekkel! Nå for tiden er jeg på utkikk etter å finne meg et øde sted, og bare være alene… Isolere meg, slette facebook, og kutte ut alt!!

    Så der har dere meg… Jeg VIL FAKTISK UT I JOBB!

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei! Vi har vært veldig uheldige som har blitt bedre i disse årene mens NAV har vært midt i omstrukturering. Jeg har vært på AAP og har hatt krav til oppfølgning men har måttet gjøre absolutt alt selv. Har opplevd NAV som utrolig passiviserende, fikk ikke noe støtte til å prøve å komme i jobb, snarere tvert i mot. Det går hardt ut over psyken å bli behandlet på den måten, og med den måten man blr møtt på synes jeg virkelig ikke det er RART at folk som er syke får det enda vanskeligere å komme i jobb etter noen år med NAV støtte/tiltak. Det blir en sluse ut av arbeidslivet i stedet for et sikkerhetsnett & en drahjelp tilbake inn….

      Svar
  64. Jallaen

    Det står mye bra her, bare vær så snill og ikke kall uførepensjon eller annen trygd for LØNN. Det er ikke lønn. Lønn er noe man får gjennom arbeid.

    Svar
  65. Cathrine

    Problemet ligger ikke hos de som har en sykdom som gjør at man blir ufør. Problemet ligger hos unge folk som «naver» et år og tror de har rettigheter til å få penger fra NAV når de vil ha litt fri.
    Jeg kjenner en som har vært i NAV systemet og mottatt penger i 10 år. Det startet med at hun ikke gadd å gå på skolen og jobbet i stedefor å ta seg en utdannelse. Da hun ble gravid synes hun det var urettferdig at alenemødre fikk mer penger enn hun med sin lave lønn grunnet ingen utdannelse. Da sa hun likegodt at hun ikke bodde med barnefaren sånn at hun kunne få mer penger, da permisjonen var over og hun skulle ut i jobb igjen var det uaktuelt, for hun tjente så lite. Plutselig ble hun deprimert og fikk sosialangst, dermed måtte hun gå på trygd. Dette var tydeligvis ikke noe problem, for hun har gått på det i 10 år. Og i 10 år har hun reist på ferie til syden, shoppet, kjørt rundt hver eneste dag på kjøpesentre og kafeer, gått på byen og kost seg. Da er tydeligvis den sosialangsten ikke tilstede i det hele tatt. Hun finner stadig på nye ting å være syk for, kun fordi hun ikke gidder å jobbe. Og nå har NAV plutselig sagt at nå får hun ikke penger mer og må få seg en jobb, så nå skal damen bli gravid og sykemelde seg gjennom hele svangerskapet slik at hun har rett på penger etter fødselen. Jeg blir så sinna og så kvalm, og dette går mine skattepenger til.
    Det er de som er problemet i samfunnet, «naverne» som ikke gidder eller ser hensikten med å bidra når de tjener så lite på det.

    Svar
  66. Anders

    Klok artikkel! Jeg trodde de unge uføre var mange flere, du åpnet øynene mine. Jeg tror som deg at de aller aller fleste er ærlige. Så vet vi alle at det er noen slasker der ute, men det er prisen for et system basert på medisinsk skjønn. Borgerlønn hadde for øvrig løst hele greia, og fjernet NAV. Men vi har ikke kloke nok politikere.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei Anders, ja dette med borgerlønn må man jo virkelig fundere på, når det går så utrolig mange årsverk på å prate om, utrede og forske på hvordan vi skal få fler folk i arbeid :-/ Blir helt matt av all pratinga iblant… Fikk et skikkelig sjokk da jeg var på IA-konferansen og så hvor mye penger og tid de legger på å PRATE om dette, men når man kommer og ber om hjelp til å ta et kurs eller få riktig behandling er det ingen sjans liksom… Forøvrig, en smart bloggleser regnet ut at de unge uføre utgjør 0,18 % av befolkningen, så når det framstilles som om det er DE som holder på å velte velferdsstaten, da har vi virkelig problemer!!

      Svar
  67. Snart 30

    Bra innlegg. Må bare fortelle min historie. Jeg er en jente på snart 30år.Har fra 15 års alder vært i fullt arbeid. MEN i juni i fjor sa dessverre armene mine stopp,etter mange år med streke smerter, og ikke en eneste sykedag. Ble sendt hjem av legen med beskjed om å ta en paracet ved behov. Etter få dager var jeg igjen hos legen,og fikk da 14 dager sykemelding, og en resept på Voltaren. Kreftene i armene mine forsvant mer og mer. Så fikk jeg kranglet til meg en MR-undersøkelse, som viste at det var betennelse i begge skuldrene. Men legen fulgte ikke opp dette noe videre. Og da jeg og min samboer flyttet til et annet fylke i høst,byttet jeg fastlege. DA først begynte ting å skje. Fikk time til konsultasjon på sykehuset, som bekreftet at det var betennelse,men det var KRONISK betennelse. Så operasjon måtte til. Den ene skulderen ble operert i januar, og den andre skal opereres i slutten av denne mnd. Endelig føler jeg at jeg kan fungere litt mer i hverdagen. MEN jeg kan jo ikke ha en jobb med mye tunge løft. Så jeg ønsker å tilbake i drosjeyrket, et yrke jeg har vært i tidligere,og som jeg trives svært godt i. Problemet er bare at drosjeeierene her jeg bor kun trenger sjåfører med D1-sertifikat (minibuss). Det er et sertifikat som koster ca 65000 kr. Jeg spurte NAV om de kunne dekke dette for at jeg skulle komme meg ut i jobb igjen. Svaret var at de kunne dekke halvparten. Men hvordan har de tenkt at jeg med kun 12500 utbetalt i mnd i sykepenger skal kunne dekke ca 32500 kr av D1-sertifikatet selv?? Det viktigste for NAV burde være å kunne hjelpe til så folk faktisk kan komme seg i jobb igjen. Jeg har nå gått ufrivillig hjemme i snart 1 år,og gleder meg virkelig til den dagen jeg kan begynne å jobbe igjen. Ikke tale om jeg skal ha noen uføretrygd. Jeg VIL, og SKAL jobbe så lenge jeg overhodet kan.

    Dette er min historie. Men jeg tror nok dessverre at det er endel også som rett og slett synes det er lettvindt og greit å få penger fra NAV. Har sikkert tråkket mange på tærne nå. Men dette er uansett min mening,så få folk tolke det som dem vil.

    Ha en strålende påske folkens 🙂

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei og tusen takk for at du deler din veldig interessante historie! Dette virker jo bare så utrolig baklengs… Har du vurdert å kontakte lokalavisen? Det som har skjedd med skuldrene dine er jo kjempetrist, og jeg håper du får god behandling, at operasjonene gjør at du slipper smerter og betennelse i framtiden! Men når du har lyst og mulighet til å jobbe hvis du bare får dette kurset, virker det helt bakvendt at NAV ikek kan hjelpe?

      Svar
  68. Filosofen

    Det er intet mindre enn fantastisk at folk i «kunnskapsnasjonen» Norge kan besitte så lite kunnskap om hvordan menneskesinnet fungerer og attpåtil kombinerer denne uvitenheten med en slående mangel på empati. Hvor tar dere det fra?

    Her er igjen nøkkelspørsmålet: dersom man bare kunne «bestemme seg for å ta seg sammen», hvorfor skulle man ikke ville hva man burde om man kunne», siden vi nå antar at ingen har et reelt ønske om å være ufør eller syk?

    Svar
    1. Mo

      Kunne ikke vært mer enig.
      Kunne jeg bare ha «tatt meg sammen», så hadde jeg hatt en godt betalt jobb, og kunne sittet hjemme og kose meg med biff og vin hver kveld og enda ha rikelig til overs til årets fem første sydenturer…
      Men i stedet sitter jeg med (heldigvis) regningene ferdigbetalt og ingen penger igjen til å kunne unne meg en tur i solarium, en gang.
      Men jeg har ihvertfall mat i skapet. Det er mange som er verre stilt enn meg, og det er ille i «velferdsstaten» Norge…

      Svar
  69. liv karin einarsen

    Synes det var veldig godt skrevet, men ser på kommentarene……………Det handler vel ikke om at det er lett eller enkelt å bli ufør. Kanskje vi skal huske på, at sykdommer eller plager som vi ikke selv har levd med, er «lett» å si noe om…………Men husk at når man ikke selv lever med det, så kjenner man ikke på «smerten». Mange som havner som ufør og særlig unge, har kjempet en lang kamp med mangt og meget. Videre medfører det ofte for enkelte økonomisk problemer, da det å være ufør ikke er godt betalt. Så alt i alt er ikke dette noe «lett» løsning for noen.

    REGLER FOR LANGTIDSSYKE MED SYKDOMMER SOM IKKE VISES PÅ UTSIDEN..

    av ~ Trollmors tanker ~ den 19. mars 2012 kl. 22:33 ·
    .

    1. Gjør du noe, forbered deg på kommentaren – «jasså, du greier det, du som er syk..» sagt i en mistenksom tone.

    2. Gjør du ikke noe, forbered deg på kommentaren – » du må da orke litt, selv om du er syk..» sagt i en bebreidende tone.

    3. Smiler du og er glad, blir du møtt med kommentaren – «jeg trodde du var syk».

    4. Smiler du ikke, blir du møtt med kommentaren – «opp med hodet, ingenting blir bedre av at du depper. Vær positiv, så blir alt mye bedre!»

    5. Deltar du i en sosial sammenheng, vær alltid forberedt på at noen bemerker det, ikke fordi de er glad for å se deg der, men fordi de «ikke skjønner at du orker, du er jo syk!»

    6. Lar du være å delta i en sosial sammenheng er kommentaren: – «jamen tror du ikke du ville hatt godt av å komme deg litt ut blant folk?»

    7. Ethvert svar på spørsmålet -«hvordan har du det?» – vil alltid være feil svar. Enten fordi du er for positiv eller for negativ.

    8. Vær alltid forberedt på å forklare og forsvare hvorfor du gjør det du gjør i enhver situasjon, og vær klar over at svaret ditt alltid vil bli gjenstand for diskusjon.

    9. «Friske» vil kappes om å fortelle deg løsningen på alle dine problemer – det er bare å gjøre som dem! De har jo holdt seg friske…

    Forfatter: ~Trollmor~

    Her kan man lese om hva adhd handler om.

    http://www.janssen-cilag.no/bgdisplay.jhtml?itemname=adhd_about

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Tusen takk Liv Karin, for at du deler gode «regler for lantiddsyke»! Er det du som har skrevet det? Vil gjerne dele det videre 🙂

      Svar
  70. Tilbaketråkk: Linklove uke 14 | kaffedamen

  71. AnnaTW Innleggsforfatter

    Hei folkens! Den siste tiden har jeg opplevd noe så magisk som å få RIKTIG behandling, og det var helt utrolig hva det gjorde for arbeidsevnen min!!! Det er første gang på 17 år jeg har opplevd å føle meg frisk, og det fikk meg til å lure: Hvorfor prater vi ikke mer om viktigheten ved å få riktig behandling raskt – i forhold til trygdedebatten? Helsevesenet og NAV er liksom to forskjellige system og etater – som tydeligvis ikke samarbeider i det hele tatt, så blir pasientene slengt fram og tilbake mens samfunnsøkonomien blør… Klart at dette ikke er holdbart i lengden, eller? http://diagnostisert.no/2012/04/06/smerte-friminutt

    Svar
  72. Kjell

    Synes dette var et godt innlegg i debatten – men ser jo at mange av kommentarene er sterkt kritiske til grupper man ikke selv anser at man tilhører. og man har lett for å stigmatisere disse gruppene. Det er en nedlatende holdning, det er diskriminerende, og det er i praksis de samme holdningene som ligger til grunn for rasisme. Hvem er vi som kan dømme andre på generelt grunnlag uten å kjenne de det gjelder? Han eller hun du kaller lat – hva vet du om hva som ligger bak fasaden?
    Det å se ned på andre mennesker slik mange tydelig gjør, har faktisk fellestrekk med nazismen og dens forakt for de svake. Er det et slikt samfunn vi vil ha? Jeg tror at «vi», med vår glorifisering av økonomisk suksess, skaper veldig mange tapere! Altfor mange vokser opp med opplevelsen av at de ikke er, eller vil bli, i stand til å oppfylle de drømmene de har blitt flasket opp med.
    Vi må tillate oss å tro at legen/psykologen og NAV er i stand til å vurdere en persons arbeidsevne, og ikke gå rundt og misunne eller mistro andre. Det er faktisk ikke lett å overbevise NAV om at du har nedsatt eller manglende arbeidsevne, selv om mange tydeligvis tror det…
    Noe det sjelden settes søkelys på er at det tilbudet som finnes i dag er for dårlig hva angår måten NAV-klienter møtes på (og dette er også sammenfallende med andre områder i samfunnet, som skole og eldreomsorg). Det er praktisk talt ikke tid eller muligheter for et personlig forhold og engasjement eller det å «bry seg om» – noe som føles kaldt og avvisende for den svake part. Det byttes saksbehandlere over en lav sko, og dette gjør systemet vanskelig å forholde seg til. Når det i tillegg oppleves at saksbehandlerne er svært forskjellig innstilt til sine klienter, og i mange tilfeller bryr seg lite om personen bak fasaden – da er det ikke lett.
    Mange av de som har problemer i dag kunne nok hatt det bedre hvis vi hver og en brydde oss litt mer om andre, om vi kunne ta oss litt mer tid til å bli kjent med hverandre og hjelpe og støtte hverandre. Vi har dessverre utviklet dette samfunnet til å bli mer og mer egoistisk, med økonomisk suksess som vårt eneste mål – da blir verden kald og med mange tapere.

    Heldigvis ser vi også blant kommentarene at det finnes mennesker med et positivt og fordomsfritt syn, og det gir oss håp om en bedre framtid.

    Svar
  73. Alice

    Heia Anna
    Vet ikke helt om dette er rette stedet for meg å luske meg inn, men ville bare si at jeg ble så inspirert av deg og alt du har fått til, særlig siste dagene så jeg skrev et lite blogginnlegg om bla deg og det du gjør og artikkelen i Aftenposten (NAVdebatten går ut over….). Jeg tillot meg å linke til bloggen din i innlegget mitt. Håper det er greit for deg?

    http://allis61.blogg.no/1334106590_en_modig_dame__navdeb.html

    Stå på videre – du er en fantastisk dame!!

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei Alice og velkommen til bloggen min 🙂 Selvfølgelig får du linke hit så mye du vil, det er bare gøy! Tusen takk for god feedback, det er godt å vite at folk kjenner seg igjen i det jeg sier når jeg blir sinna og kritiserer politikere og sånn… det blåser litt hardt rundt øra iblant, men vi kronikere er tøffere enn det friske folk vet 😉

      Svar
  74. Tilbaketråkk: Vi er ikke sterkere enn det svakeste ledd – « FM-Nytt

  75. Burugla

    Hvis Cato Zahl Pedersen slenger med leppa, så burde han klappe igjen. Ikke alle har hatt mulighet til å klatre i høyspentmaster. Noen er født med sykdommer og andre har fått tildelt sykdommer, -uten å be om det!

    Svar
  76. en_ape_som_datt_av_samlebåndet

    Drikk alkohol i helgene, kritiser de som er avhengige av andre stoff på mandag. (hvorfor kalles ikke alkohol for et narkotikum?) Når de er mange som ruser seg på alkohol og oppfører seg som neandertalere så har det ikke noe å si. Det kan avfeies som bagateller, statistikkene som viser at alkohol er det om ødelegger mest av alt har heller ikke noe å si. Det er et sannhetsserum og viser at vi ikke er sofistikerte som vi liker å innbille oss selv. Sannheten er at for å bli tilfreddsstilt , fylle på alle lukene vi trenger for å føle/kjenne oss komplette, så må vi rakke ned på andre.
    Jeg satt inne i årevis når jeg gikk på trygd. Det var fordi jeg skammet meg over å ikke jobbe. Jeg skjemtes over å være trygda. Jeg er fortsatt trygda, men nå er jeg sinna og istedenfor å sitte og rakke ned på meg selv hele tiden, så holder jeg heller oppe et speil som viser at vi er ikke så noble eller gode noen av oss. Er så lei av høre om de som betaler skatt, whoa,, det er jo helt fantastisk, tror dere at noen ble født inn i et system og ba om alt dette? ba om å bli skjørere , svakere,, (noen late) ??? Hvis jeg kunne jobbe så hadde jeg gjort det med en eneste gang. Men jeg hadde ikke trodd jeg var bedre enn andre for det. Jeg skulle ikke begynt med dette uintelligente skatte-maset. Drit i skatt. Klarer man jobbe, så gjør man det. Det finnes nok av folk som har formuer her i landet,, allikevel så begår de økonomisk kriminalitet ????? hva er det ???? det motsatte av de som «prøver å få trygd»? Det finnes noen som ikke har interresse av å jobbe også ja,,, er det noe å bry seg om,,, er det den største trusselen i vårt liv? Det finnes psykopater i sjefsstillinger som er stygge med familien sin,, er de bra mennesker fordi de betaler skatt. Gå edru gjennom byen en lørdags natt en gang, og se på disse pene borgerne som brøler og spyr og sloss og viser frem hvilke verdier de egentlig har. Alkohol har vel også en stor skyld for at mye offentlige midler forsvinner ?? er det av interresse?
    Neandertaleren

    Svar
  77. Tilbaketråkk: Vi må snakke om Vegard | @Undreverset

  78. Lill jacobsen

    Vi lever i 2012 å ting skulle vært mere akseptert men den gaang ei noen ganger er det noen som må sette kjepper i hjulene på noen og det meste er uvitehet de spyr ut av seg drit men vet ikke hvorfor for det har andre sagt eller rett og slett av sin egen dumhet. Ja det er mange grunner til ting men man trenger ikke å begynne å krangle med dem men smil å gå din vei og neste gang spør du neimen er du der igjen da så koselig å se deg da tenker jeg personen/personene blir paffe

    Svar
  79. Lill jacobsen

    Vi med psykiske lidelser føler også på mobbingen noen sjønner ikke at det ikke er alle som kan jobbe når vi er dårlige drar det mot at vi er late og tiltaksløse noe som er løgn. Vi har måtte sjære ned en masse i psykiatien og ikke alle synes det er morro først føre de vet hva ting er så får vi som har psykiske lidelser det psykiske dobbelt opp og mye vanskligere og vi trenger alle noe og leve av så hvorfor griner noen på nesa om folk får ytelser for å klare seg er det sjalusi eller hva er det. Vi er ingen tapere som suger av et system det vi er i er ikke noe vi har valgt selv tror virkelig noen vi har det for gøy nei det er ingen som vil ha sonne plager men de er og blir der et helvetes psykisk problemer så tenk føre dere går på noen det er ikke for moro skyld vi har sonne plager

    Svar
  80. Tilbaketråkk: Har NAV-reformen feilet? | diagnostisert

  81. Jørgen

    Veldig godt skrevet. Etter min mening burde unge uføre ha fått mer fordi denne gruppen gjerne ikke har noe annet valg. Selv ligger jeg an til å bli ung ufør selv (har startet prosessen og blir sendt inn søknad i løpet av året). Det er ikke noe mer jeg ønsker enn å kunne studere eller komme ut i en jobb, men desverre ble jeg født med en godartet hjernesvulst som har preget livet mitt. Dette er jo ikke min skyld, så skal jeg dermed straffes for det med å få en elendig økonomi?

    Jeg har skrevet et innlegg på bloggen min på http://moldenerden.blogspot.no/ hvor jeg har skrevet mer rundt dette. Her sammenligner jeg hvordan fanger har det i norske fengsler. De bor gratis, for gratis mat, gratis utdanning osv.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *