Hei Arbeidsminister´n!

Tro det eller ei, noe jeg har skrevet må ha blitt sirkulert i regjeringskretser, for i går var jeg invitert til møte med Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm på statsrådens kontor i Akersgata.

Jeg hadde fått 30 minutter med Selveste Sjefen for å prate om hvordan NAV debatten går utover de uføre, generelt om hvordan vi unge kronikere som havner utenfor arbeidslivet oppfatter møtet med NAV – og mer konkret om ideen om et jobbsøkerkurs for unge med kronisk sykdom som jeg vil lage som en videreføring av Sykt Aktiv prosjektet.

Ja, det er sant, jeg har ikke pratet høyt om denne invitasjonen, ærlig talt trodde jeg selv at det var stor sjanse for at møtet ble avlyst i siste liten. Det har jeg iallefall opplevd før, fra andre politikere som gjerne vil virke interessert i å høre på sånne som meg (litt sinna og veldig engasjerte brukere av helse- og velferdstjenester) – spesielt når det er sjanse for en avisoverskrift i deres favør – men som ikke egentlig har tid når det kommer til stykket.

Men jaggu, det kom ingen avlysning, det ble møte, og der sto jeg, hele 164,7 cm høy inne i selveste NAV-høyborgen, med et aldri så lite filmteam i hælene.

Heldigvis var jeg midlertidig smertefri og meget godt forberedt. En huskeliste i form av tankekart, utarbeidet på bakgrunn av alle dialogene vi har hatt her på bloggen, i kommentarfelt på kronikkene mine, på twitter, facebookgrupper, pasientforum og andre steder.

Hovedbudskapet mitt var at de som sitter og lager NAV-tiltak åpenbart ikke skjønner hvordan det er å leve med kronisk sykdom! De er laget AV friske folk FOR friske folk, fortalte jeg. De tror de må holde oss «latsabber» i aktivitet, men kronisk sykdom er ikke det samme som å være lat, det er ikke det samme som å brekke beinet, og ikke bli helt bra igjen etterpå. Å leve med kronisk sykdom og smerte er ekstremt krevende, og krever helt annen hjelp enn for skade eller utbrenthet.

Så ville jeg høre om hvorfor de samarbeider så lite med helsevesenet, jeg fortalte noe hun tydeligvis ikke visste så mye om, nemlig hvordan vi kronikere havner sist i køen der, og at manglende behandling uunngåelig går utover arbeidskapasiteten. Utgiftene som spares på helsebudsjettet ved å ikke behandle kronikere kommer igjen mangedobbelt på NAV-budsjettet….så de MÅ prate sammen, hun og Anne-Grethe!!! Praten gikk veldig livlig på kontoret til Arbeidsministeren. Hun hadde mange meninger og spørsmål – ville gjerne høre om hva jeg syntes om både tiltak og endringer, om hvordan det er å være syk og om hvordan ting fungerer i praksis.

Det var forfriskende å møte en politiker som både tar seg tid og er genuint interessert i å høre hvordan politikken de driver fungerer i virkeligheten!

Og hva leder det til i praksis?

Ja. Annet enn begynnelsen på en dialog – kanskje noen ideer og nye refleksjoner for ministeren, og for meg: en veldig god bekreftelse på at innsatsen min nytter! – så har det vel ikke skjedd noe revolusjonært. Men nå har vi iallfall hilst på hverandre uten plakater og protestaksjoner.

Og det går an å nå fram med gode argumenter. Kronikken om unge uføre som hun og Anette Trettebergstuen skrev i Aftenposten  for noen uker siden viser iallefall at de har skjønt NOE!

Hvis du hadde fått 30 minutters samtale med Arbeidsminsteren, hva hadde du sagt?

 

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook250Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

15 tanker om “Hei Arbeidsminister´n!

  1. littespelid

    Du er så tøff Anna bra jobbet!
    Jeg hadde nok fokusert mye på at NAV hjelpemiddelsystemet og hvordan det må utvikles slik at det kan birda til å få mennesker i arbeid. Skal man jobbe trenger man ofte tilrettelagt kontor denne tilretteleggingen går alt for treigt i dag. Det kan ta opp til 4 mnd før et spesialtilpasset skrivebord er på plass samme med døråpnere, dette fordi vedtaket skal gjøres i NAV hms sitt system som tar lang lang tid. Isteden synest jeg NAV burde ha en egen bedrift hjelpemiddelsentral som kan stille med hjelpemidler og tilrettelegging raskt.

    itilegg ville jeg nok også lagt press på i forhold til å få tilbake støtten av småhjelpemidler da dette er noe jeg ser på som vitkig for å kunne få flere i arbeid. itilegg til støtteordninger og mer fokus på det å ikke ha lika rbeidskapasitet. Mer opplæring som du sier til de som sitter i NAV og bedre ordninger for bedrifter som ønsker å tilrettelegge.

    Svar
  2. Marita Hansen

    Oi, for en spennende erfaring! Synes det er så bra at du fikk satt fingeren på sammenhengen mellom manglende behandling (køsitting..) og NAV-budsjetter. 🙂

    Selv tror jeg at jeg ville snakket om nettopp litt av dette, og også hvilke ubrukte ressurser som jo er der ute – her ute, her hos oss som er delvis/midlertidig uføre til å arbeide. Hele NAV-opplegget er jo en eneste stor passifiserende.. mølje!

    Også tror jeg at jeg ville snakket mye om hvor tilfeldig det er hvilken hjelp du får. Jeg ville fortalt om hvor ulikt jeg har blitt møtt opp igjennom åra hos NAV;

    NAV: Har du brukket høyrefoten? Huffda.
    Jeg: Ja. Au.
    NAV: Da skal du få krykker. Huff. Stakkars.
    Jeg: Ja. Tusen takk. Det er vondt. (Au.)
    NAV: Ja. Au. Huff.
    Jeg: Men det blir jo bra da. Tar noen uker, kanskje? Også har jeg jo et venstreben. Og armene fungerer jo. Tror du jeg kan bruke de?
    NAV: Jeg tror du burde slappe av jeg. Auau. Huff. Skal jeg hente en rullestol? Jeg tror jeg henter en rullestol. Nei herregud blir nå sittende menneske! Jeg henter en rullestol. Hvor ER rullestolen når man trenger den?

    Eller:

    NAV: Jasså? Brukket høyrefoten, sier du?
    Jeg: Ja. Au.
    NAV: Bra du har fått krykker! Du er snart på bena igjen.
    Jeg: Det tar litt tid da.
    NAV: Jaja, men husk å være positiv nå. Det er veldig viktig! Du må fokusere på ressursene! Du har to armer som funker, ett ben som spreller som bare det – ja, du er jo ikke tredve engang – kom deg opp nå, ja der ja! Jeg ser du klarer, kjempebra, kjempebra, DU ER SÅ FLINK!! Det er ikke sikkert du trenger krykker engang, man kommer langt med å hinke.

    Svar
  3. Ingeborg

    Utrolig bra det du har hevet ut, at det er en jobb å være kronisk syk, og at vi ikke er latsabber. Dessuten bra at du satte fokus på at når man er utenfor arbeidslivet kommer man bakerst i køen ofte, når det gjelder hjelpetiltak! Utrolig bra jobba, du utgjør en stor forskjell! Jeg er veldig glad for at du står sånn på for oss kronisk syke!

    Svar
  4. Inger Johanne / tanteMy

    Jeg ville først vist til hvordan NAVs generelt dårlige funksjon i alle ledd svekker tilliten til at de kan hjelpe med arbeid, så man ikke trenger å frykte at de finner på helt irrasjonelle ting basert på enkle spørsmål som fører til automatiske handlinger og formularer uten individuell gjennomtekning eller skjønn.

    Så ville jeg snakket om udiagnostiserte syke og forklart og hatt med meg tall som viste at det tar tid å få en diagnose i mange tilfeller, også etter at den syke er under utredning hos spesialisthelsetjenesten. Alle i NAV må vite og forstå at udiagnostisert er slett ikke alltid det samme som frisk.

    Jeg ville sagt noe om hvor viktig det er med medisinsk kunnskap lenger «ned» i NAV, for man må ha et minimum av kunnskap om noe for å forstå at noe er så komplisert at man trenger å rådføre seg med medisinsk sakkyndige.

    Det må settes strenge krav til å få jobbe som medisinsk sakkyndig i NAV.

    NAV må i større grad forstå i alle ledd at tilpasset eller greiere arbeid ofte ikke er arbeid på et lavere utdanningsnivå. Ganske ofte er det motsatt.

    Det må undervises godt om ulike «usynlige problemer» som blant mange: smerter, det å bli fortere sliten i kropp og/eller hodet, og kognitive problemer ( problemer med konsentrasjon, oppmerksomhet og hukommelse som IKKE handler om å bli mindre intelligent.)

    Og så må de forstå at når den som mottar ytelser fra NAV er kritisk, er det både kunnskapsløst og ubarmhjertig å hevde at denne kritikken må sees i sammenheng med at «disse menneskene har problemer i livene sine», og at uttalelsene dermed ikke bør legges så mye vekt på.

    Svar
  5. Kirsten

    Veldig bra, du er kjempeflink Anna!! :-)) Kommer det noe på tv i en aller annen form?

    Svar
  6. Kristin

    Først av alt; bra jobba og tusen takk.

    Har selv Aspergers og ADD, og har hatt en viss kamp med et «elskverdig» NAV-system selv. Det er ikke det at jeg ikke vil jobbe, det er bare det at jeg vil aldri være i stand til å jobbe fulltid og jeg trenger til en viss grad en tilpasset arbeidsplass.

    Hadde jeg jobbet fulltid, hadde jeg ligget strekk ut etter toppen et halvt år fordi jeg var utmattet. Og det er IKKE fordi at jeg er lat, men fordi at hjernen ofte for «Disk overload» og trenger tid på og komme til hektene igjen.

    Det er seriøst en pest og en plage å høre den kommentaren om at «hva pokker er galt med deg, du virker da frisk og normal?». Noen hadde trengt og oppleve selv hvordan det er å håndtere skjulte sykdommer og hvor bedritent systemet egentlig er.

    Svar
  7. Smertebloggen

    Du gjør en kjempejobb for alle oss som ikke har overskudd til å gjøre forskjell. Takk!

    Hvis jeg møtte arbeidsministeren ville jeg sagt noe om hvor håpløst det er at man ikke kan få støtte til behandling samtidig som man får støtte til utdanning når man går på arbeidsavklaringspenger.

    Jeg ville sagt noe om hvor viktig det er at saksbehandlere i nav forstår konseptet med usynlig sykdom – at noen kan fremstå «flinkere» enn de egentlig er. Viktig med beina på jorda.

    Jeg ville sagt noe om hvor håpløst det er å finne arbeid når du bare virker av og til. Jeg vet om sykepleiere som ikke komme ut på praksisplass engang, ingen vil ha dem. Hvis du som arbeidsgiver får inn 10 søknader fra funksjonsfriske kvalifiserte mennesker, hvorfor i all verden skal du velge den som bare virker av og til? Det vil gå ut over andre til syvende og sist.

    Jeg ville også sagt noe om at hun burde ta kontakt med utdanningsministeren asap og forklare hvor viktig det er med universitet og høgskoler som er kompetente og villige til å tilrettelegge for funksjonshemmede. Jeg har blitt møtt med alt fra «kanskje du burde revurdere studier om du har så store plager?» til «dette ordner vi sammen».

    Svar
  8. gamle ugle

    Tja, jeg ville vel sagt noe på vegne av de utslitte 50+. At noen av oss faktisk er utslitt av livet. At arbeidslivet er for stressende for oss, på heltid, at vi trenger det i mindre porsjoner.
    At arbeidslinja er litt ensidig. At vi er veldig individuelle.
    At noen av oss har mye kompetanse, faktisk mye mer enn NAV-funksjonærene. At det hadde vært fint å bli møtt med verdighet og blitt trodd og tålt med kompetansen vår, også.
    Å ikke puttet inn i meningsløse aktivitetstiltak. Vi er ganske flinke til å aktivisere oss selv vi, men vi er slitne. Og vi vet selv hvor skoen trykker.

    At mange av oss har pleaset andre hele livet, vi trenger å få si nei, vi trenger å slippe bli satt i avmakt. Det er nesten det aller største problemet, at det kjennes som å bli satt under administrasjon, og igjen må undertrykke egne behov. Igjen.

    Å bli møtt med tillit.

    Svar
  9. Øyvind Hansen

    Hva om alle saksbehandlerne på NAV fikk presisert at deres hovedoppgave er å hjelpe sin klient? Det virker nå som at all tid går med til omstilling, og at det viktigste er å spare mest mulig penger. Er målsetninga flere i arbeid eller finere regnskap?

    Svar
  10. Kaare

    Meget bra igjen, Anna!

    Hvis jeg fikk tretti minutter ville jeg tatt opp samhandling mellom leger, Nav, klient m.v fra første dag.

    Så ville jeg krevet at oss som går på Nav blir behandlet med respekt, ikke som dyr eller kjeltringer som prøver å tuske til oss noe. Kreve de samme rettigheter som arbeidere som er ansatt et sted. nå er vi fritt vilt.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *