Bloggerens etiske ansvar?

Har vi en felles forståelse av rett og galt i bloggosfæren? Jeg skriver min egen bloggplakat!

Hva er rett og feil i bloggosfæren?

«Bloggen er nå blitt et så etablert medium at det er på tide å diskutere et felles publiseringsetisk rammeverk» skrev Stine Bjerkestrand i et debattinnlegg – «Makt uten ansvar» – i Aftenposten forrige uke. Hun er tydeligvis ikke fornøyd med att bloggosfæren er en fri plattform – demokratisk på sitt beste, eller anarkistisk på sitt mest interessante. Dermed var hansken kastet, ballen satt i bevegelse og twitter- & bloggdiskusjonen lot ikke vente på seg.

«De som trenger en bloggplakat, skjønner det ikke. Vi andre lever godt uten.» skriver VamPus på sin blogg, og forklarer at denne diskusjonen har vi da hatt maaaange ganger før og den strander først og fremst i sin ugjennomførbarhet.

Sigve Indregard tar i innlegget Ordnung Muss Sein til orde for å starte en bloggstafett om de etiske dilem­ma­ene man selv har møtt på i sin blog­ging – og utfordrer Bjerkestrand til å ta stafettpinnen selv. Maria Gjerpe svarer Bjerkestrand med å skrive om hvilke regler, skrevne og uskrevne, som faktisk allerede gjelder i innlegget «Kontroll og kritikk, eller fornuft og folkeskikk?» – for det er jo slett ikke slik at internett er en lovløs sone.

Jeg leste Bjerkestrands innlegg med interesse, spesielt fordi jeg som ny blogger og samfunnsdebattant i 2010 var veldig usikker på hvor grensene gikk i dette mediet. Min strategi ble helt enkelt at jeg hoppet uti det, gjorde noen blødmer, tråkket på noen tær, ba om unnskyldning, korrigerte, lærte og gikk videre.

Det siste døgnet har en av mine twitter-samtalepartnere påpekt det som svært ubehagelig at ting som blir sagt på twitter dras ut av sin sammenheng og blir sitert på blogger. Å sitere twitterutsagn på bloggen har jo jeg gjort mange ganger! Er det virkelig så helt riv ruskende galt?! Kanskje det bare er en faux pas, kanskje det er skikkelig dårlig stil, eller er det rett og slett helt forferdelig feil…? Jeg har da egentlig alltid synes at det folk sier på twitter må de da kunne stå for ellers også, sånn rent generelt? Men selvfølgelig gjør jeg det ikke med hvem som helst… så hvilke regler er det egentlig jeg følger? Dermed begynte jeg å tenke på Indregaards forslag til bloggstafett, og fant ut at det egentlig er på tide å tydeliggjøre mine egne etiske bloggregler og skrive…

Min egen bloggplakat!

Min motivasjon for å blogge drives av min rettferdighetssans og viljen til å kjempe for å gjøre de usynlige synlige, derfor begynner min personlige bloggplakat med regelen om at:

1. Jeg sparker oppover, ikke nedover!

Folk som har makt må forvente å bli stilt til ansvar. Folk som har rimelig god helse og bruker sitt overskudd på å henge ut langtidssyke og uføre får ikke gjøre det uten motstand fra min side. Jeg vil gjøre mitt for å løfte, støtte og styrke de svakeste, og hvis en og annen politiker, overlege eller helseforetaksleder blir litt lei seg for det, så får de si fra, så kan vi diskutere om uttalelsene mine er ubegrunnede, feilaktige eller unyanserte. Iblant er jeg rivende uenig i hva andre langtidssyke eller hændisser mener, men jeg er forsiktig med å kritisere dem, fordi jeg vet endel om hva slags prosesser vi funksjonshemmede går igjennom. Uansett hvem det gjelder er jeg ikke redd for å stå på krava eller å sloss for det jeg tror på – og iblant går det fort i svingene.

Som en naturlig følge av dette har jeg også følgende regel godt innprenta:

2: Jeg tar alltid imot konstruktiv kritikk og korrigering

Synes du at jeg er helt på jordet? Synes du jeg tar for hardt i eller henger ut noen på en kjip måte? Kommentarfeltet er ditt! Jeg tar gjerne imot konstruktiv kritikk, og lar tvilen komme tiltalte til gode, sletter sitater, linker og innlegg hvis det er begrunnet. Det verste er jo hvis folk blir støtt eller såra men ikke sier fra, så si heller fra en gang for mye enn en gang for lite.

Å skrive om helse og helsepolitikk er ikke noe man bør gjøre helt uten filter. Vi kronikere er en utsatt gruppe, og det er lett å selge vann i Sahara. Dersom jeg framhever visse behandlingsformer som jeg ikke kan dokumentere, er det i beste fall misvisende, i verste fall livsfarlig. Derfor:

3: Jeg anbefaler ikke behandlingsformer

…men! Jeg kan dele mine egne behandlingserfaringer, og noen ganger skriver jeg om andres erfaringer – med tydelig presisering at dette er enkeltpersoners erfaring – hverken mer eller mindre. Dette er noe jeg har lært mer om etterhvert, og jeg er betraktelig mindre blåøyd og positivistisk nå enn jeg var for bare to år siden.

Det er mange svært sterke økonomiske interesser innen helsefeltet. Det mangler ikke på mirakelkurer som gjerne vil anbefales! Jeg har aldri blitt tilbudt penger for å blogge om noe, men derimot fikk jeg som kjent prosjektmidler fra Fritt Ord for å starte denne bloggen i 2010. Det kjentes faktisk ikke helt uproblematisk – og ga meg iblant skikkelig skrivesperre. Nå har jeg ofte betalte oppdrag for organisasjoner, firmaer eller institusjoner, og noen ganger er det naturlig at jeg skriver om det jeg lærer gjennom møter med disse organisasjonene eller firmaene. Er dette muligens problematisk? Bør jeg skrive en advarsel på innlegg som på noen måte er knyttet til jobb? Må all blogging være 100% privat eller hobbybasert for å være gyldig? Hvordan defineres inntekt fra blogging – hvis man blogger om noe man også jobber med, er det da betalt blogging? Dette kjennes faktisk som en gråsone! Jeg er uansatt fast bestemt på at:

4: Jeg blogger ikke mot betaling

Ingen kan bestille en omtale eller anmeldelse på min blogg. Iblant ber jeg forlag om å sende leseeksemplarer på bøker som er relevante i helsedebatten, da kan jeg få bøkene gratis, men det betyr ikke at de er garantert noen omtale, hverken positiv eller negativ.

og sist men ikke minst:

5: Jeg gjør mitt beste for å være en konstruktiv debattant

Kanskje er jeg naiv, men jeg synes surmaga og ensidig kritikk er noe av det kjedeligste som finnes. Det er rett å slett ikke verdt å bruke krefter på. Når jeg tar opp et problem her på bloggen er det som regel fordi jeg har noen ideer og forslag til løsninger liggende på lur. Kanskje jeg sparer ideene til senere innlegg, fordi jeg holder å bygge interesse og kunnskap rundt en problemstilling, men hvis jeg kommer med kritikk så er jeg ifølge min egen blogg-etiske standard forpliktet til å gjøre det med en konstruktiv og produktiv vridning. Om det ikke er 100% gjennomførbart å være konstruktiv der og da, tar jeg med meg problemstillingen og jobber aktivt for å finne mulige løsninger eller positive vinklinger på problemet.

Og dermed har jeg tydeligvis tatt imot Sigve Indregards utfordring, og stafettpinnen er herved ført noen linjeskift videre i bloggosfæren. Nå sender jeg stafettpinnen videre til @CiVIX – også kjent som Gunnar Tjomlid med bloggen Unfiltered Perception.

 – dette innlegget er dobbeltpublisert som debattinnlegg på Aftenposten.no

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook21Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest1

5 tanker om “Bloggerens etiske ansvar?

  1. Lammelåret

    Problemet med å ta uttalelser fra andre nettsteder, derav Twitter, til egen blogg er at det hele blir lett uoversiktlig og debatten fragmentert. Det fungerer nesten som hviskeleken dersom en ikke er svært nøye med å referere til debattens opphav på en måte som gjør den lett å spore. Jeg synes likevel det er best å fortsete en debatt der den oppstod ellers kan det bli utrolig mye å følge med på etterhvert dersom debatten som f.eks startet på Twitter siden blir spredt til mange andre blogger. Det kan føre til at den siterte blir misforstått og så dømt uten å ha mulighet til å kunne forklare og forsvare seg. Det mener jeg er uheldig og kanskje er «uhøflig» riktig ord å bruke her.

    Twittermeldinger ligger allerede som kommentarer til en rekke artikler og kronikker på nettavisene, så om man drar uttalelser fra T til blogg kan det vel egentlig ikke kritiseres, men hver enkelt kan selvsagt si hva han eller hun mener og foretrekker at skjer med sine uttalelser.

    Å lage sin egen bloggplakat er en god idè, for da ser leserne av bloggen hvilke kjøreregler som gjelder på den aktuelle blogg, dessuten er det en fin måte å bevisstgjøre seg selv.

    Tidligere har jeg skrevet litt om blogg og ansvar, les gjerne:
    http://lammelaartanker.wordpress.com/2011/07/19/hva-har-bloggere-ansvar-for/

    Svar
  2. Tilbaketråkk: Blogging og etikkdebatten går videre. «

  3. Tilbaketråkk: Ikke vær en kuk! | unfiltered perception

  4. Tilbaketråkk: Blogging og etikkdebatten fortsetter. | ME-blogg

  5. Tilbaketråkk: Hva er ansvaret mitt som blogger? | Dagens lille ME-glede

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *