Sykdomsprosesser og refleksjon

Alvorlig sykdom har mange fasetter og flere uplanlagte bivirkninger – en av de bedre er at den ofte leder til refleksjon og dypere selvinnsikt.

Man havner liksom utenfor verden. Sykdomsprosessen har et eget liv, du blir som et gissel i din egen kropp og må bare flyte med, være i det og gjøre det du kan med de delene av deg som fungerer, mens du observerer verden fra en statisk og ofte isolert tilværelse. Når det fysiske legemet blir veldig svakt, blir man ekstremt tilstede med alle andre sanser.

Som kroniker får jeg stadig oppleve disse svingningene. I dårlige perioder blir livet mitt veldig lite – samtidig som tankeverdenen jeg lever i blir desto større. Jeg kan ikke bevege meg mye, og har ikke overskudd til mer enn det nødvendigste, men blir mer opptatt av de store spørsmålene. Meningen med livet, døden og evigheten. Viktigheten av å være et godt menneske – uansett helse eller funksjonsevne. Å ta ansvar for sine valg – og ta ansvar for hvordan man påvirker sine omgivelser. Alt dette kan jeg ligge i min ryggvennlige og sykdomstilpassede leilighet og fundere på, mens jeg ser friske folk springe rundt der utenfor vinduene. Så fort jeg er sterkere selv springer jeg også rundt, og tenker ikke mer på livets mysterier enn jeg behøver, men perspektivet blir liksom aldri helt borte når man først har vært der, og det speiler seg i øynene på andre jeg møter.

Jeg opplever mennesker som har møtt alvorlig sykdom eller sorg, og balansert på kanten av livet, som mer ekte, tilstedeværende og med en personlig dybde som ikke er friske folk forunt. Iblant kan jeg bli sykelig selvgod  – og oppleve friske folk som platte og uinteressante. De diskuterer farger på gardiner, størrelse på kontorer og små hverdagsirritasjoner – som om de faktisk var viktige. Som om de betød noenting i det store bildet. Hvis jeg blir irritert over bagateller, som noen dråper regn eller en forsinket buss, kan jeg bli lattermild over hvor lett det er. Husker hvordan det var å balansere på kanten mellom liv og død, og plutselig ser jeg alt på en ny måte.

Jeg tror det er menneskelig å forsøke å finne mening i lidelse, og at det er lettere å bære smerte som oppleves meningsfull. Så vi leter etter mening, og prøver å forstå. 

Nå er jeg selv i en halvdårlig periode, men som pårørende får jeg oppleve en helt ny prosess. Den hvor man er maktesløs, står ved siden av, er redd men forsøker å være støttende tilstede for den man er glad i. Nå er det Mamma som balanserer på kanten av livet. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å holde henne i hånden og hente spyposer. Oppleve lettelsen i de veldig små tingene. Men ser at livet er uendelig vakkert – selv der, selv da.

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook79Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

12 tanker om “Sykdomsprosesser og refleksjon

  1. Eva Wiberg

    Ja, Anna,Du gjør en god jobb. Føler med dere alle. For min del så har det vært viktig med selvironi,prøve å se det komiske i galskapen og ikke gi opp. Akkurat nå har jeg vært ‘så heldig’ om du vil, å få kjenne ryggen igjen. Det eneste gode med det er at du vet at ryggen er bak. Nå er det 24 år siden jeg har hatt det så galt. Håper jeg har begynt i tide med kiropratkor. Håper at det er over i løpet av uka. Lykke til videre. glad i dere alle.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Tusen takk Eva – humor er bra for helsa det er sikkert og visst, men vonde rygger kan tære på humøret!

      Svar
  2. me-blogg

    Hei.
    Jeg forstår så godt refleksjonene dine. Denne balansen på kanten mellom liv og død. Jeg har vært der selv også. For 1 1/2 år siden trodde jeg at jeg ikke hadde lenge igjen å leve. Her er jeg fortsatt 🙂 og føler av og til at jeg lever på lånt tid. Dette gjør meg takknemlig for det aller minste.

    Jeg også tror det er menneskelig å forsøke å finne mening uansett hvor vi er i livet. Dette er en veldig god egenskap vi mennesker har. Livet er vakkert! Høres litt sånn klisjeaktig ut, men jeg er der for tiden at jeg synes alt jeg ser rundt meg er et under og det er så vakkert at det rører meg til tårer titt og ofte.

    Jeg håper det går bra med mammaen din. Jeg sender deg ekstra styrke og gode tanker til din kant.

    <3

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei Me-blogg!
      Tusen takk for gode tanker og ekstra styrke 🙂 Å føle at man lever på lånt tid gir virkelig livet en annen dimensjon, det er mye å være takknemlig for, og blir plutselig lett å verdsette alle de ting man tidligere har tatt for gitt. Godt vi er flere!

      Svar
  3. Helene

    Å – du skriver så vakkert! Det er meget gjenkjennelig! Takk for at du deler både i sorg og glede. Godbedringstanker til deg og din mor!

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Tusen takk Helene 🙂 Ja, dette er livet, på godt og vondt… jeg vil ikke stikke under en stol at det er tøffe tak iblandt, selv om jeg ofte venter til ETTER at jeg har tatt meg gjennom en vanskelig tid før jeg klarer å skrive noe bra om det! Denne gangen senker jeg prestasjonskravene og bare skriver…

      Svar
  4. Cathrine

    Sterkt og viktig skrevet. Varme tanker til deg og mammaen din!

    «Viktigheten av å være et godt menneske – uansett helse eller funksjonsevne.»
    Da jeg lå som dårligst, og da var jeg helt på kanten av alt, da klarte jeg ingenting annet enn å tenke at når jeg var så syk at jeg ikke klarte å gjøre noenting, da måtte jeg i alle fall forsøke å være en god person inni meg. Klarte jeg å være noe godt for andre var det en ekstra stor bonus.

    Svar
  5. Anna-Lena Grønland

    Det her livsdypet må man selv føle på. De som ikke har vært der kan ikke vite hva det er. De kan bare lytte og lære på de som er og eller har vært der…
    Lykke til videre i din visdomsreise!

    Svar
  6. Hilde

    Hei Anna, har ikke lest bloggen din på en stund (noen ganger har man jo nok med seg selv…), og ikke fått med meg at mamma’n din er syk. Jeg (og mange med meg) er levende bevis på at kreft ikke er ensbetydende med døden og jeg ønsker dere alle lykke til framover. Som kronisk smertepasient som «senskade» etter kreftsykdom- og behandling ser jeg at begge disse «sykdommene» krever håp, mot og stå-på-vilje. Man får ofte ikke den «hvilen» man går og venter på, det er så altfor ofte noe som krever noe av en; det være seg egen sykdom, eller andre sin sykdom og behov. Ofte ønsker man å bidra med så mye mer enn det man klarer.

    Ta vare på deg selv oppi det hele, det viktigste er å vise at man bryr seg med ord og tilstedeværelse. Ikke gå på akkord med egen helse, din egen mor er den første til å forstå det:-)

    Gode tanker til dere alle!

    Svar
  7. melivetpaaslep

    Dette var et fint innlegg!

    Jeg har hatt den lykkelige «Jeg lever»-intense livsgleden flere ganger, som følge av at livet mitt har fått ny mening igjen. Min erfaring er at den er tidsbegrenset. Det er en intens følelse og over tid kan den ikke holdes oppe og aktiv. Likevel gjør den en forskjell, den endrer noe grunnleggende og stort på innsiden.

    Svar
  8. Anna

    Nydelig skrevet.
    Akkurat det jeg selv sitter og reflekterer over.
    Jeg er ikke syk, så hvorfor føles det som om jeg lever på lånt tid?
    Hva sier det om meg?
    Min sorg har jeg båret med meg hele livet, mer eller mindre synlig i perioder.
    Men at livet er sårbart og at minner, mennesker og de små, enkle godene og «problemene» er der til å bli tatt vare på, glemmer jeg aldri.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *