Samtale mellom en fakir og en smertepasient

«Hvis man fjerner frykten, kan man oppleve smerten med en helt annen forutsetning. Det er bare vondt – det er ikke farlig.» forteller fakiren Håvve Fjell

Jeg skal bli flinkere til å poste på bloggen når jeg har skrevet noe som kommer på trykk andre steder!! Dette er en artikkel jeg skrev i sommer som ble utgitt i ARR idehistorsk Tidsskrift nr/ 2 2012 som ble utgitt i September:

Frivillig og ufrivillig smerte

Samtale mellom en fakir og en smertepasient

Håvve Fjell er selvlært fakir og performancekunstner med smerte som arbeidsfelt. Anna Tostrup Worsley er forfatter og profesjonell pasient med 20 års erfaring i å leve med kronisk smerte. Fra sine ulike ståsteder diskuterer de den individuelle smerteopplevelsen.

Artikkel  i ARR idehistorsk Tidsskrift nr/ 2 2012, av Anna Tostrup Worsley.  Alle bilder © Helene Fjell

Hva er det som gjør smerte så interessant at noen velger å oppsøke den frivillig? Fakiren Håvve Fjell har visualisert møtet med smerte og utviklet det til en kunstform. Hengende i sin egen hud fra kroker i taket eller sydd fast til en stol møter han smerten som del av en performance med gruppa Wings of Desire eller sideprosjektet Pain Solution. Håvve forteller om hvordan han opplever møtet med smerten som noe positivt, utfordrende og utviklende.

Selv er jeg kronisk smertepasient. Etter ett trippelt rygg­­brudd i en bussulykke i Indonesia for 18 år siden har rygg­­smerten vært en uvelkommen livsledsager. Abstrahert og forenklet til å passe inn i en medisinsk definert numerisk skala fra null til ti (Visuell Analog Smerteskala, eller VAS-skalaen), styrer smertene livet mitt fra dag til dag. Fra pasient­­perspektivet blir Håvves utgangspunkt forunderlig, nesten uforståelig. Vi lever åpenbart i forskjellige verdener. Det eneste vi har til felles er at livene våre roterer rundt smerte.

På en eller annen måte virker det som om Håvve og hans fakirkolleger har forstått noe vi smertepasienter kan lære av. Jeg er ikke klar for å melde meg inn på fakirskolen til Pain Solution helt ennå, men treffer smertemesteren over en ufarlig kopp kaffe for å utveksle tanker og erfaringer.

Håvve Fjell (HF): Smerte er bare et sanseinntrykk. I seg selv er den ikke ulik persepsjonen av kulde eller varme. Det er først når smerten oppleves som farlig – og kobles med redsel – at den blir ubehagelig.

Anna Tostrup Worsley (ATW): Det du sier stemmer godt overens med ny smerteforskning. Ved hjelp av MRI-skanning kan man se at fysisk smerte øker aktiviteten i det området av hjernen som er forbundet med følelser. Så vidt forskerne kan se, opplever hjernen følelsesmessig og fysisk smerte likt. Dette kan forklare hvorfor negative følelser kan medvirke i og forverre selve smerteopplevelsen.

HF: Som fakir jobber man med å undertrykke frykt­aspektet – for det er frykten som gjør at smerten oppleves som negativt. Akutt smerte er et varslingsystem, smerte­signalene som sendes til hjernen skal være en advarsel om at noe er feil, derfor aktiveres en fryktrespons i hjernen hvis noe gjør vondt. Opplevelsen av å ha kontroll over smerten er det som gjør fakirens smerteerfaring til noe positivt. Når en person velger å få stukket kroker gjennom ryggskinnet for å henges opp i taket, er det en selvvalgt smerte som man vet, logisk sett, ikke er farlig. Man kan gi seg hen til smerten og koble av fryktresponsen. Hvis frykten får ta overhånd, opplever personen som henger i krokene det som veldig ubehagelig. Frykten må temmes.

En suspension – Foto © Helene Fjell

ATW: Dette med å vinne over frykten er et møtepunkt mellom pasienterfaringen og fakiropplevelsen. Det største gjennombruddet jeg har hatt som smertepasient skjedde helt tilfeldig da jeg møtte en utbrent anestesilege på pilgrims­reisen til Santiago de Compostela. Da hadde jeg levd i ti år med daglige sterke smerter, og jeg fikk ingen hjelp i helsevesenet. Denne anestesilegen tok seg tid til å gjøre det ingen av mine behandlende leger hadde gjort tidligere, han forklarte hvordan smerten fungerte. Han fulgte meg inn i smerteboblen, en dag jeg hadde kjempevondt og ble veldig redd, og mens jeg var der, klarte han å formidle at smerten ikke er farlig. Etter veiledning fra ham, og med gjentatt øvelse, kunne jeg løsrive smerteopplevelsen fra frykten, og umiddelbart opplevdes smerten svakere.

HF: Det er sånn vi jobber med smerte. Hvis man fjerner frykten, kan man oppleve smerten med en helt annen forutsetning. Det er bare vondt – det er ikke farlig.

Fellesskapet

HF: Frykten er noe en fakir må møte og overvinne, og det sosiale aspektet – å ikke møte smerten alene – er sentralt. Når vi i Wings of Desire jobber med en «suspension», der en person får stukket kroker gjennom huden for å heises opp i taket – er fellesskapet rundt den som skal henges opp veldig viktig. Flere deltagere står rundt og støtter personen som møter smerten. De viser med ord og kroppsspråk at det ikke er farlig, at personen er trygg.

Man slipper å møte smerten alene - Foto © Helene Fjell

Det er et element av rituale i det, og man skal ikke underkjenne det sosiale aspektet. Det er den ene personen som står der og sliter med å komme opp i lufta som må komme over den terskelen og slippe taket. Det gjør jævlig vondt når du er der, men du er ikke alene! Rundt deg har du de nærmeste som har vært med å sette krokene og rigge deg opp, alle de andre står rundt og gir energi og styrke til den ene som er i fokus, den som skal oppleve smerten. Alle vi som henger i kroker, om vi kjenner hverandre personlig eller ikke, vi har en tilhørighet i noe som er «vårt». Vi har et fellesskap i det at vi opplever noe som bare vi kjenner til, vi er som en familie. De som aldri har prøvd å henge i kroker, lever på en måte i en annen verden enn oss. Hva det er som tiltrekker folk til dette miljøet, det vet jeg ikke riktig. Noen søker en spirituell oppvåkning, noen søker en personlig utfordring, andre søker denne sosiale tilhørigheten. Det er en slags rar tiltrekningskraft i miljøet. Men det jeg vet er at ni av ti som prøver å henge i kroker kommer tilbake og vil prøve det igjen og igjen.

ATW: Du beskriver gleden ved å møte, oppleve og overvinne smerten sammen med likesinnede på en måte som får det til å virke frigjørende og sosialt utviklende. Nesten som en lagsport! For meg er smerten i sin natur en individuell opplevelse – den isolerer meg fra omverdenen. I tillegg er den usynlig. At kronisk smerte er så invalidiserende, men allikevel usynlig, kan bidra til at det oppleves som veldig ensomt. Kanskje det å få en opplevelse av trygghet i fellesskap kan hjelpe oss som lever med sterke daglige smerter? Kanskje vi kan synliggjøre den usynlige og ensomme smerten på en måte som gjør den lettere å bære?

Smerteterskel og nevrologisk sensitisering

HF: Som fakir arbeider man målrettet med å forhøye sin egen smerteterskel. Ved å gjenta en kontrollert smerteopplevelse og fjerne negative følelser som usikkerhet og frykt opplever man etter hvert smerten som svakere.

Fascinasjon og frykt

ATW: Der står din erfaring som fakir i kontrast til det jeg opplever som ufrivillige smerter. Det finnes en vanlig oppfatning om at ved å utsettes for daglig sterk smerte, får man høyere smerteterskel, men nå viser nyere forskning at det motsatte er tilfellet. Nervefibrene er som nettverkskabler, deres kapasitet økes i tråd med belastningen. Det betyr at hvis du har vondt på samme sted over lengre tid, bygges en bedre nerveforbindelse dit, slik at smertesignalene transporteres raskere og samme nervestimuli oppleves som sterkere. Samme skade gjør vondere og vondere. Dette kalles sensitisering. Anestesilegen som lærte meg mer om hvordan smerte fungerer, forklarte at kronisk smerte, smerte som vedvarer etter at den akutte skaden har grodd, egentlig er en nevrologisk feilkobling. Den tjener ingen hensikt lenger. Men desto lenger tid man går med varig smerte, desto vanskeligere blir det å tro at det kan gå over – og samtidig sensitiseres nervefibrene. For pasientene er frykten for at smerten ikke skal gå over nesten verre enn selve smerteopplevelsen. Kanskje det er en grunn til at de fleste opplever en gradvis sensitisering, i stedet for å få en høyere smerteterskel.

Undertrykke eller overvinne – smertens språkdrakt

ATW: Det er interessant å se på språket vi bruker for å snakke om smerte. Legevitenskapen ser på smerten som et symptom: Behandlingen består i å undertrykke og bekjempe den, blant annet med legemidler som sløver og bedøver. Smertepasienten kan oppleve det som meningsløst å hele ­tiden forsøke å bekjempe symptomet. Når smerten etter hvert er en integrert del av tilværelsen, blir kampen for å under­trykke eller rømme fra den en evig flukt.

HF: Tidligere har jeg samarbeidet med psykiatriske fagmiljøer og organisasjoner som jobber med selvskading, og det har vært både nyttig og interessant. Fakirtrening kan fungere som en måte å føre ønsket om å oppleve smerte inn i kontrollerte former. For selvskadere kan fysisk smerte oppleves menings­fullt. Det å velge, og å ha kontroll over, hvor mye smerte man skal oppleve, er sentralt for selvskaderen.

ATW: Kanskje er det akkurat det som er nøkkelen til hvorfor uønsket smerte kan bli så altoppslukende? Den er en usynlig fiende som angriper innenfra – uten advarsel.

HF: Det er klart at du har et helt annet forhold til den frivillige, ønskede eller forventede smerten enn en negativ smerte forårsaket av sykdom eller skade. Jeg har måttet lære meg å være ekstra oppmerksom på signaler fra kroppen – siden jeg er så vant til smerter, har jeg flere ganger ventet for lenge med å oppsøke lege. Da jeg til slutt søkte hjelp for ryggsmerter, trodde legen først ikke på meg, han syntes jeg så helt frisk ut. Men etter at legen hadde fått se røntgenbildene, forsto han ikke hvordan jeg kunne stå på beina, det var så store prolapser at jeg måtte opereres umiddelbart.

Der sitter vi, to ryggopererte og relativt smertefikserte mennesker med lure smil. Håvve har en ro som jeg selv sjelden opplever – med eller uten smerte. Jeg forstår at for ham er smerten en god læremester – og observerer at min egen smerte er på vei opp i toppenden av VAS-skalaen. Når den er over 7, har jeg vanskelig for å fungere og må ta sterke smertestillende for ikke å bli helt satt ut. Jeg svelger et par tabletter og får en invitasjon til å teste «suspension» ved neste Wings of Desire treff. «Tja… kanskje det?» Ryggsmerten jeg lever med til vanlig kommer igjen og igjen uten noen variasjon – den er så kjedsommelig og meningsløs. Kanskje litt mer blod og kroker, i et fellesskap der smerte sees som noe positivt, kunne være en bra avveksling?

– Anna Tostrup Worsley 

Om Håvve Fjell:f. 23.06.70Debuterte som fakir i Brasilia 1991Etablerte Pain Solution i 1993Startet Wings of Desire i 2002Drev Fakirskolen fra 2007 til 2010foto © Helene Fjell

 
Vil du dele innlegget?
Share on Facebook180Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

12 tanker om “Samtale mellom en fakir og en smertepasient

  1. Hilde

    Man kan sikkert lære noe av hverandre, men selvpåført smerte vil aldri kunne sideordnes med ufrivillig smerte. Jeg har født to barn, så jeg vet jo litt om selvpåført smerte også… 😉 Det verste med ufrivillig og kronisk smerte er jo det at man aldri får «fred». Smerten blir utmattende og energitappende i tillegg til selve smertefølelsen og vi vet jo så godt med oss selv når vi legger oss at dagen etterpå er den samme smertemessig som dagen forut. Vi kan ikke planlegge dagene våre, vi får ikke utbytte av feriene våre, studier og karriere må ofte legges vekk og håp og ønsker for livet er uoppnålig. De gangene jeg får meg noen «friminutt» er gull verdt og får man sove litt på natta så er det ukas høydepunkt. Da er man bedre rustet til å møte den uunngåelige smerten som dagen fører med seg.

    At noen trenger slike «kick» som det her skrives om er for meg ubegripelig. Ikke for smerten sin del, den er jeg faktisk ikke redd for. Hva mangler disse i det egentlige livet? Eller har de opplevd for mye av vonde og smertefulle ting gjennom livet (psykisk), og nå dreier det seg kun om kontroll over eget liv? Men det er en annen diskusjon som en psykolog kunne fortalt oss mer om.

    Svar
  2. AnnaTW Innleggsforfatter

    Hei Hilde, og takk for gode innspill 🙂

    «Det verste med ufrivillig og kronisk smerte er jo det at man aldri får «fred». Smerten blir utmattende og energitappende i tillegg til selve smertefølelsen og vi vet jo så godt med oss selv når vi legger oss at dagen etterpå er den samme smertemessig som dagen forut. Vi kan ikke planlegge dagene våre, vi får ikke utbytte av feriene våre, studier og karriere må ofte legges vekk og håp og ønsker for livet er uoppnålig. » – veldig godt beskrevet!!

    Ja, som smertepasient er det vanskelig å forestille seg at folk oppsøker intens smerte frivillig, men den kortvarige kontrollerte smerten gir jo et endorfinkick, og er sikkert ganske lik de kick man kan få av for eksempel ekstremsport? Helt klart ekstremt – men sunnere enn mye annet?

    Svar
  3. gamle ugle

    Dette var interessant. Jeg tenker umiddelbart – smerte er så mye forskjellig.

    Jeg kjenner til teorien om sensitisering, men har ikke hatt noen nytte av den, det blir bare teori.
    For jeg har vært veldig flink til å tenke bort smerte jeg. Til slutt ropte kroppen til meg, den gikk i lås og jeg fikk fysiske diagnoser også ja.
    Jeg lærte etter hvert å møte smertene mine, ikke undertrykke den. Lærte meg å ta imot redselen og alt det som kom, litt etter litt. Det var et vendepunkt, det der.

    Derfor er jeg ikke lenger det som kan kalles kroniker. Jeg har fremdeles en kropp som lett kan gå i frys-reaksjon med dertil hørende smerter. Men nå vet jeg at det er beskjed til meg, om at jeg må lytte til meg selv. Ikke avlede, tenke bort, undertrykke, men møte, akseptere, og finne ut av –

    Det har tatt tid ja, og livet blir aldri som før, da jeg stengte smerten ute, jeg går med redusert fart for å unngå å havne uti det igjen.
    Mine smerter var resultat av gamle fysiske og psykiske mønstre, fra tidlig i livet. Veldig tidlig. Fra det stadiet da alt er kropp, psyke og soma er ikke atskilt.

    Vet ikke om dette gir mening, men poenget mitt er at kroniske smerter er så mye forskjellig. Og jeg synes det er viktig å snakke om dette, så takk for din fine bloggpost.
    Og for å si det sånn, jeg kan forstå at man kan holde ut selvpåført smerte, men jeg kan ikke forstå at man vil utsette seg for det, sånn helt frivillig. Der er ikke jeg, for å si det sånn.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Veldig godt beskrevet Gamle Ugle – og så fantastisk at du klarte dette: «Jeg lærte etter hvert å møte smertene mine, ikke undertrykke den. Lærte meg å ta imot redselen og alt det som kom, litt etter litt. Det var et vendepunkt, det der.»

      Det er en enorm mental omstilling, å møte smerten, istedetfor å rømme fra den. Og merkelig nok opplever jeg at den blir SVAKERE når jeg møter den ansikt til ansikt…

      Svar
  4. Marie

    Min første tanke er at de som oppsøker smerten for moro skyld kan velge å avslutte den og så gå hjem og gjøre andre ting. De tømmer seg ikke for krefter mens de bearbeider smerten i kortere perioder og de får sikkert en oppfriskende følelse etterpå at det er over.

    Jeg tenker også at min smerte er en feilkobling, det smerten forteller meg er ikke tilfelle. Jeg har nerveskade med nervesmerter og det er ikke tilfelle at noen stikker meg meg nåler, strikkepinner, sender strøm gjennom meg osv.

    Tidligere – før dette begynte hadde jeg en teknikk for å ta smerte, f.eks menssmerter. Jeg så for meg at jeg lesset smerten oppi en vogn som jeg puffet oppoverbakke, jo mer smerte jo brattere bakke. Det hjalp, men jeg måtte være konsentrert på å se bildet for meg hele tiden for hvis ikke hjalp det ikke. På svangerskapskurs lærte jeg bildet med å surfe oppå en bølge, ikke komme ned i vannet som var smeten.

    Saken er at nå er det ikke en forbigående opplevelse en gang i mellom, det er hverdagen og hele døgnet. At fakirer og andre som oppsøker smerte for moro kan benytte seg av teknikker til å mestre smerte en liten stund er det samme som vognen min. Men jeg klarer ikke å holde på å puffe vogner hele døgnet.

    Svar
  5. Tilbaketråkk: Prosjekt FRISK workshop i Tromsø | diagnostisert

  6. Cathrine / ~SerendipityCat~

    Jeg har hatt denne artikkelen liggende på «må leses»-lista mi litt for lenge nå. 🙂 Veldig interessant interjvu, virkelig!

    Jeg tenker nok også at dette at fakirene og andre som kan påføre seg selv smerte vet innerst inne at det er de som har kontrollen, de lærer å ta kontrollen over smerten, og de vet når og hvordan den kommer. Den hindrer dem kanskje heller ikke i å leve et «vanlig» liv ellers?

    Vi som kroniske smertepasienter mister jo denne kontrollen, når smerten blir en så stor del av hverdagen. Samtidig ser jeg ikke bort i fra at vi har en del å lære av hvordan fakirene forholder seg til smerten som fenomen, og at noen av teknikkene kan brukes også av oss for å holde ut eller kontrollere smerteopplevelsene på en annen måte.

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk for kommentar Cathrine!
      Ja, dette med kontroll var Håvve veldig tydelig på. Han hadde utrolig empati for smertepasienter, og understreket at det virkelig ikke går an å sammenlikne opplevelsen av selvpåført og ufrivillig smerte akkurat fordi kontrollen er så viktig.

      Jeg opplever det som verdifullt å løfte refleksjonen om smerte til et annet plan, når det er noe som inngriper så konkret og fysisk i livet mitt. Å betrakte det som et fenomen, eller som noe billedlig, kan bidra til å gjøre det uutholdelige litt mer utholdelig. Ønsker deg en lys og smertefri dag 🙂

      Svar
  7. Immigration Lawyers Westminister

    I have to thank you for the efforts you’ve put in writing this website. I really hope to check out the same high-grade content by you later on as well. In truth, your creative writing abilities has encouraged me to get my very own website now 😉

    Svar
  8. Raggen

    Kom på jeg leste et ordtak en gang : Iflg indiske fakirer, er det værst det tredje døgnet, siden blir det bedre jo værre det blir.

    Svar
  9. Tilbaketråkk: Smerte; Frykt og Kontroll | CilieSynsing

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *