Strålende mørke

Personlige avstøpninger av pasientene brukes til å styre strålebehandlingen så den blir så spesifikk som overhodet mulig og ikke skader mer enn den må.

Nå er det snart 4 måneder siden Mamma ble diagnostisert med spiserørskreft. Unnskyld for ujevne oppdateringer til dere som følger med, jeg har rett og slett ikke klart å skrive så regelmessig som jeg hadde ønsket. Dette har vært en helt utrolig tøff tid, noe av det vanskeligste og tyngste jeg noensinne har opplevd, og jeg står bare på sidelinja! Synes nok egentlig det er lettere å vente til etterpå – når noe er ferdig erfart og ferdig reflektert – før jeg skriver om det, så dette er en ny utfordring. Helsenyhetsblogging fra familien 🙂

Men her kommer en oppdatering.

Mamma har ligget inne på sykehus helt siden i sommer. Først Sahlgrenska og nå Näl, over 2 måneder i strekk uten avbrudd, men de siste ukene har hun fått være hjemme noen dager innimellom.

Først var det cellegiften. Mamma som var så full av energi, kampvilje og livslyst bleknet raskt og ble veldig svak under behandlingen. Kvalme, oppkast, sondenæring som ikke fungerte, kiloene som raste av til det knapt var noe igjen av henne – så avbrudd av cellegiften, når hjertet ble for svakt. Så fort hjertet var sterkt nok igjen fortsatte behandlingen. Å si at hun kjemper for livet er ingen metafor.

At Mamma ble så svak av cellegiften var bare å forvente, men veldig fælt allikevel. En av pleierne forklarte det veldig godt, han beskrev hvordan cellgiften forgifter alle cellene i kroppen, det er derfor man blir så dårlig av det. Å kaste opp er kroppens naturlige rekasjon på å bli forgiftet, for forgiftning kommer som oftest inn via magen. Men ETTER at cellegiftbehandlingen er over, vil alle de andre cellene i kroppen sakte begynne å gjennoppbygges og byttes ut, men kreftcellene kan ikke fornye seg på samme måte. Derfor er resultatet at kreftsvulsten blir svakere.

Med andre cellegiftbehandling begynte strålingen. 4 uker med strålebehandling hver dag – der hun ble trillet gjennom katakombene under sykehuset, en labyrint av korridorer og huler, som et muldvarpsystem som ligger gjemt under det gigantiske sykehuset i Göteborg. Mamma ble hedigvis hentet av en portør fram og tilbake, for som utenforstående var det nærsagt umulig å ikke gå seg vill!

Gjennom nesten hele tiden hun var på Sahlgrenska hadde hun enerom, med egen TV og eget bad. Det var en luksus som man ikke kan regne med, men fordi hun var så dårlig mesteparten av tiden, ble det nødvendig. Personalet var så fantastisk dyktige, oppmerksomme og hyggelige. Kvalitet, medmenneskelighet og omsorg for pasienten skinte gjennom alle ledd, fra overlegen til renholdsdamen

I pausen mellom cellegiftkurene fikk hun dessverre ikke reise hjem til Kjell og Pusen i Dalsland (nå også kjent som «Gubben og Katten») men måtte ligge inne på Näl for å bygges opp til neste runde, med intravenøs næring og oppbacking fra et herlig team med pleiere og leger på kirurgisk vårdavdelning.

Kjell og Pusen - nå også kjent som Gubben og Katten - er alene hjemme, men Gubben kommer på besøk så ofte at han nesten er fast inventar ved sykesengen.

Da strålebehandling og to cellegiftkurer var gjennomført i slutten av oktober var Mamma blitt så svak at de ikke kunne gjennomføre den tredje, planlagte cellegiftrunden. Vi var urolige, det kjentes som om vi alle hadde vært gjennom et slags maraton – følelsesmessig om ikke fysisk, med tuber, slanger, blodverdier, piller og spyposer. Legene sa at dette skjer med ca 40% av pasientene, og når næringsinntaket blir så svekket som hos henne (svulsten tetter nesten hele spiserøret) er det ikke rart at hun har blitt så svak.

Nå har det endelig begynt å fungere litt bedre med næringsinntak, ved at hun får intravenøs næring sammen med noen skikkelige kaloribombetilskudd-cocktailer og spiser så mye hun klarer av vanlig sunn mat. De siste ukene har hun begynt å trene seg opp aktivt, godt hjulpet av treningsveileder/lillebror Simon – som jo har mer enn gjennomsnittlig kompetanse på muskelbygging. (Spesielt morsomt å kalle ham «lillebror» nå som han er nærmere 190 cm høy og har armmuskler på størrelse med en ung Arnold). Sist jeg var på besøk på Näl hadde jeg ikke sett henne på fler uker, og hun så mye bedre ut. Hun viste meg litt skyggeboksing mot svulsten Herbert, og fikk alle sykepleierne til å le seg skakke av sine objekt-teater presentasjoner av IV-stativet Fido.

Kort fortalt – kampviljen er på topp, og nå etter 2 tester viser arbeids-EKG er hjertet hennes også er sterkt nok til at kirurgene på Sahlgrenska kan gjennomføre den planlagte operasjonen – dato er satt til 11 Desember. I dag henter Kjell henne på sykehuset. Med hjelp fra hjemmepleien til å få næring via intravenøst venekateter, fortsatt trening og sunne omgivelser på gården håper vi at hun skal fortsette å bli sterkere for hver dag som går. Alle gode tanker og bønner, blomsterhilsener, SMS-er, kort og kommentarer er med oss på veien videre. Takk til dere alle som støtter oss gjennom dette!!

—–

PS: dere kan følge innleggene om Mamma ved å klikke på etiketten kreftbehandling, innimellom så skriver jeg jo om masse annet, blant annet fakirer, legeforeningen og inspirerende treff med helsearbeidere og pasienter i diverse deler av landet!

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook19Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

11 tanker om “Strålende mørke

  1. Arnt Joakim Wrålsen

    Det er ikke stort jeg kan utrette på andre siden av dataskjermen, men jeg håper iallefall at en varm klem fra meg hjelper bittelitt!

    Svar
  2. Malin

    Det høres vanvittig slitsomt ut for alle involverte. Jeg ønsker din mor fortsatt god bedring og lykke til med kampen videre.

    Svar
  3. Eva Wiberg

    Hei rtil dere alle. Jeg har tenkt mye på din mor,og er glad for aat det går så bra. Er litt langt fra her til å komme på kaffebesøk,men jeg ønsker jeg kunne ha vært der og hjulpet henne. God ønsker til dere alle og varme tanker til din mor.
    Glad i dere alle.

    Svar
  4. gamle ugle

    Ja, dette er beintøft, selvfølgelig for den det gjelder, men også de som står på sidelinja. Jeg har hatt mine sterke opplevelser med dette. Og vet at det finnes hjelpere som stråler.
    Sender varme tanker til dere –

    Svar
  5. Melivetpaaslep

    Dette hørtes tøft ut, for hele familien, men mest av alt for henne. Får hun (er det vanlig å få) oppfølging av psykolog? Jeg forstår ikke hvordan man kan klare seg gjennom så tøff behandling uten slik støtte.

    Jeg ønsker deg gode dager!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *