Til Mammas Venner

Snart fire uker etter den avbrutte kreftoperasjonen sitter jeg på korridoren på NÄL sykehus i Trollhättan, utenfor rom nummer 5 der Mamma har ligget de siste ukene.

Vi har ingen gode nyheter dessverre. Det er dette svært ubehagelige og nå så ladede ordet «spredning». Det er MER spredning. De hersens forbaska jæ&#% kreftcellene slutter ikke å gro – de bare sprer seg.

Mamma ble ikke sterk nok til å komme hjem til jul. Det har ikke fungert med mat og svelging, hun kaster opp alt hun får i seg, så næringen har vært intravenøs nå i flere måneder.

Lille julaften reiste Rebecca, Håvard og barnebarna til sykehuset og pyntet et lite minijuletre på Mammas rom, og på julaften så var vi der hele gjengen. Det blir definitivt en jul vi aldri glemmer. Deretter har det dessverre fortsatt med små skritt i feil retning. Problemer med nyrene, og ultralyd som viser væskeansamlinger i buk og lunger. Da de drenerte lungesekkene hennes forrige uke kom det 3,4 liter væske. En stund hadde hun så mange slanger og nåler koblet til den lille kroppen at det var vanskelig å se henne. Nå er det litt færre.

Under legesamtalen i går ble det bekreftet det vi fryktet, at de nye symptomene skyldes enda flere svulster, i bukhulen og i lymfeknutene i høyre armhule – i tillegg til de som allerede var oppdaget i matstrupen og på lungen. Hun blir nå henvist til det de kaller palliativ enhet – og hun skal flyttes dit imorgen. For mange av dere som har fulgt med på Mammas reise med kreften kommer sikkert dette som et sjokk. Det så jo så lovende ut, for bare noen uker siden!! Samtidig som vi nære pårørende har vår egen prosess  med å forstå og akseptere det som skjer, støtter vi Mamma og overøser henne med kjærlighet. Om ikke cellegift kunne kurere kreften – kanskje kjærligheten kan?

Vi ser at dette har gått veldig fort. Bare 6 måneder siden kreften i matstrupen ble oppdaget, og til tross for en svært god medisinsk behandling, er vi altså her.

Vi ber om et mirakel

Vi nekter å gi opp – og Mamma er utrolig sterk og modig – men samtidig må vi være realistiske. I går hadde Mamma og jeg en fantastisk fin samtale med presten hun vil skal forrette begravelsen hennes. Hun synes det er et privelegie å ha mulighet til å forberede seg på døden, og fortelle hva slags ønsker hun har for sin egen begravelse. Det er visst mange som ikke gjør dette – man utsetter det så lenge at det blir for sent.

Vi prater mye om livet og alt det fantastiske hun har fått til – både privat og profesjonelt. Hun sier hun er veldig fornøyd med livet – men veldig gjerne vil leve LENGER!! Så jeg svelger noen tårer, smiler litt skjevt til henne og sier, «ja Mamma, kan vi ikke planlegge en HØSTbegravelse…? Sånn… kanskje høsten om 20 år for eksempel?»

Når kreftbeskjeden først kom i fjor sommer, snakket vi også om døden. Da sa Mamma «Ja, jeg hadde jo tenkt å bli noen år eldre enn mora mi, da!» og med tanke på at min kjære Bestemor Eva ble 97 år gammel, så sa Mamma at hun sikta på tresifra og at det hadde vært kult å runde 100. Da er ikke 63 helt sammenliknbart liksom… Skjønt – Mamma har jo bursdag om litt under tre uker – og den skal vi ihvertfall feire så det monner!!

Enn så lenge har vi brukt denne bloggen som en informasjonskanal for at venner og kjente kan følge med på Mammas kreftbehandling, fordi prosessen vi går gjennom sikkert også er nyttig for mange andre. Men herfra har jeg lyst til å gjøre informasjonen mer personlig, så jeg kan dele bilder og annet, og at vi kan planlegge besøk hvis dere vil treffe henne på sykehuset. Det gir henne masse glede og kraft å få besøk av gamle venner, å snakke om gode minner og viktige ting i livet, og så lenge vi planlegger tiden så hun ikke sliter seg ut, er det bare positivt med besøk.

Derfor: Til alle Mammas venner gjennom livet så vil jeg be dere å sende en mail til meg, for å få tilsendt personlige oppdateringer på epost.

Skriv til meg her eller på Facebook, og vær så snill å skriv hvordan du kjenner Mamma, om du møtte henne gjennom jobb, skole, venner, kor eller annet. Hun har rett og slett så stort nettverk at jeg ikke klarer å holde oversikt ellers!!

Til alle andre, som kanskje har mistet egne familiemedlemmer eller sliter med denne forferdelige sykdommen selv – vil jeg bare ønske alt godt. Ta vare på hverandre og den tiden dere har – er det noen gang man skal gripe dagen og leve i nuet, så er det når alvorlig sykdom banker på døren.

Lagt til Søndag 13.1: Kjære venner, Mamma er nå flyttet til Udevalla sykehus, og har litt kjedelige dager der, men er ved godt mot. Hun spiller gitar, prøver å spise og er oppe og går så mye som hun klarer. Hun blir veldig glad for å få snakke med gode venner om andre ting enn sykdom, så hvis du har mulighet er det kjempehyggelig hvis du vil komme på besøk! Ikke tenk at «nå passer det sikkert dårlig», for faktisk er hun i veldig mye BEDRE form nå enn hun var i høst da hun gikk på cellegift! Kjell organiserer tider og sånn så det passer med det som skjer på sykehuset og så vi ikke kommer flere samtidig. Kontakt ham gjerne for å avtale tid. Uddevalla sykehus er ca 2,5 timers kjøretur fra Oslo. 

PS: For de som har gått glipp av noe av den tidligere informasjonen, kan dere lese alle innleggene jeg har skrevet om Mammas kreft under kategorien kreftbehandling.

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook66Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

8 tanker om “Til Mammas Venner

  1. Wench

    Triste nyheter.
    Kan bare sende dere varme tanker og styrkeklemmer.
    Krysser alt jeg har for et mirakel for din kjäre mamma.

    Og forsök å ta vare på deg selv midt oppe i det hele.

    Klem ♥

    Svar
  2. elisabeth helland

    Vil bare gi en klem til dere alle…og si at jeg vet hvordan dere har det…..og det er godt å se og lese at dere sammen har styrke og pågangsmot ….. at man som familie kan bråvåkne å komme hverandre nærmere er det ingen tvil om…. hold fokuset der det er viktig….andre ting blir så trivielt når man er i en slik situasjon ….. hils mamma’din massevis

    Svar
  3. Sol M. Olving

    Besøkte Camilla på Näl i går. Hun er utrolig! Liten og vever ligger hun i sengen og tenker med takknemlighet tilbake på alle gode opplevelser med familie og venner. Hun klaget ikke fordi hun var rammet, hun var takknemlig for det livet hun har levet. Kjære, kjære Camilla!

    Svar
  4. Eva Wiberg

    Ja,nå har jeg gjort det igjen. Sittet på kjøkkenet og spis min middag sammen med en tegning som Rebecca laget for 26 år siden. Du verden hvor godt det er med selskap. Det var 1,1,87 hun laget den. Dere var nede i Mandal og feiret nyttår. Og så var dere ute og gikk julebukk. Det er så koselig å huske tilbake. Hilse masse til din mor.

    Svar
  5. Erikka Chapman

    Jag förstår att det är en jobbig tid i ditt liv. Av någon anledning googlade jag rätt på dig efter många år – har inga telefonnummer kvar – med en längtan efter att ta upp kontakten igen. Hör av dig om du kan, vill, orkar. Kärlek. Erikka 0702474074, erikka.chapman@yahoo.com

    Svar
  6. Karin Wiberg

    Kjære deg, Anne.
    Takk for at du tar deg tid å skrive om din mor,Camilla,hvordan det er og går med henne. Er veldig glad for dine ord ang. henne. ER også veldig glad for de ord Camilla sa til meg etter bisettelsen av Tante Eva. De ord som blesagt: Det er ikke forsent å få kontakt for oss,men for mor er det jo det. De ordene har gjort meg VELDIG glad. Hils henne masse. Ønker dere MANGE gode stunder sammen. KLEM til DERE alle.En STOR, LANG klem til CAMILLA

    Svar
  7. Trond Sætre

    Kjære alle sammen, det hvar ubeskriveli trist jeg kjente Camilla i 40 år kommer altid å ha henne i mine tanker.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *