Sykdomsvinnerne

Er du sterk nok til å vinne over alvorlig sykdom? Eller er du en av de svake som kommer til å tape kampen?

Da jeg selv ble alvorlig syk, 19 år gammel, begynte min personlige krig. Kampen for å bli frisk, krigen mot sykdommen, ble det viktigste i livet. Jeg angrep sykdommen og symptomene med alle våpen i arsenalet, der cellegift og operasjoner var blant de mest voldelige, kostholdsomlegging og mental trening mer langsiktige kampstrategier. Krigsmetaforen kom liksom automatisk – jeg kjempet for helsa og framtiden min, og opplevde at omgivelsene både i og utenfor helsetjenesten støttet opp, så lenge jeg var modig, sterk og sloss videre. Hvis jeg bare kjempet hardt nok, trodde jeg at jeg kunne vinne over sykdommen mot alle odds.

Det tok lang tid før jeg begynte å reflektere over hva krigsmetaforen egentlig betød i praksis.

Å definere sykdommen som noe jeg kriget mot, betød at kroppen min ble en slagmark.

Denne uka har Anbjørg Sætre Håtun skrevet en tankevekkende kronikk i VG med tittelen Kreft er ikke en konkurranse. Hun skriver om hvordan Hugo Chavez død har blitt beskrevet i media:

Han døde ikke fordi han ikke ville leve lenger. Han døde ikke fordi han var en svak person. Likevel rapporterte de fleste mediene om at presidenten hadde «tapt kampen», som om kreft var en konkurranse, der man ble belønnet etter egen innsats.

Og er det ikke egentlig slik de fleste av oss tenker på sykdom, innerst inne? Vanligvis reagerer jeg ikke en gang på slike metaforer – vi bruker dem jo hele tiden, kanskje spesielt i forbindelse med kreft? Men hva blir egentlig det underliggende budskapet når vi snakker og skriver om sykdom på den måten? En ting er en akutt sykdom, en infeksjon som du kjemper med i noen dager, uker eller måneder… men for alle som lever med kroniske sykdommer – så betyr det at resten av livet blir en kamp, mot en usynlig fiende i din egen kropp. Når sykdommen er mer aktiv sier vi «Jeg er dårlig i dag» og når vi må avlyse avtaler er det fordi «Jeg klarer ikke» – som om VI er svake og dårlige: Vi taper kampen.

Idag har jeg valgt en mer bærekraftig metafor. Jeg velger å BYGGE helse i stedet for å sloss mot sykdommen. Istedetfor et arsenal med våpen for å angripe sykdommen, har jeg nå samlet en verktøykasse med redskap og metoder for å hjelpe kroppen min å bli så frisk og velfungerende som mulig. Med verktøykassa bygger jeg bedre helse, en byggekloss av gangen. Det fungerer utmerket!

Jeg tror det er en slags trøst for friske folk, å tro at man har kontroll over helsa si – og kan VINNE over alvorlig sykdom hvis man bare er sterk nok. Denne modellen gir alle et håp. Tenk positivt, spis sunt, tren hardt – så holder du deg frisk! Blir du syk er det fordi du har gjort noe feil, og da finnes det hundretusener av mer eller mindre kvalifiserte livstilsguruer og metoder der ute som kan selge deg den riktige løsningen for å bli frisk.

For tenk om det ikke er sånn det henger sammen? Tenk om det er slik at hvem som helst kan rammes av sykdom og ulykke – når som helst? Den tanken er jo vettaskremmende!! Jeg har sett sterke og positive folk lide og dø av meningsløs og tragisk sykdom. Jeg har selv blitt alvorlig skadd i to alvorlige trafikkulykker før jeg en gang hadde begynt på voksenlivet. Noen får sykdommer eller skader som kan behandles, men svært mange gjør ikke det. Mer og mer begynner jeg å tro på budskapet til Ståle Fredriksen – Verden er ikke rettferdig!! Hvem som blir syk hvor, når og hvordan, handler mer om UFLAKS enn om noe annet.

Hva tror du?

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook236Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

11 tanker om “Sykdomsvinnerne

  1. AM Sollien

    Interessant- og skremmende tema.
    Mennesket vil aldri bli udødelige, vel?
    Topptrente mennesker faller døde om i Birkebeinerløypa… viser at vi er bare mennesker…

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Ja, sykdom og skade er antageligvis mye mer tilfeldig enn vi ønsker og håper. De offisielle rådene endres hele tiden – det finnes ingen enkle løsninger og ingenting er skrevet i stein. De ting vi ikke kan påvirke er kanskje det som påvirker oss mest – nemlig genene våre!
      Jeg tror at det er menneskelig å forsøke å forstå livets mysterier – og enkle løsninger, som «Hvis jeg bare tenker positivt så får jeg ikke kreft» er en måte å beskytte seg fra livets harde realiteter. Vi kan jo ikke gå omkring å være redde for å dø, hver eneste dag – så spørsmålet er:
      Hva gjør vi med den helsa vi har fått?

      Svar
  2. Wenche

    Veldig bra skrevet igjen.
    Å bygge helse er nok bedre enn å krige mot sykdommen. Om ikke annet så föler man seg bedre. Noen blir bare ikke friske – sånn er det dessverre. Det betyr ikke annet enn at man hadde uflaks. Har absolut ingenting med styrke og svakhet å gjöre.

    Svar
  3. Melivetpaaslep

    Jeg er helt enig med deg!

    Sykdomsforståelsen er svært forenklet, hvis man bare gjør de enkle grepene er det liksom en garanti mot sykdom. Livsstilssykdommer oppstår fordi man er svak, liksom, men alt som ligger bakenfor snakkes det lite om. Det blir for komplisert for mediene, tror jeg. Det enkle er det beste, liksom.

    Jeg tror mye handler om frykt for å miste kontroll, mange er så anspent at det skapes en hva-om-redsler.

    Er ikke denne kampen mot sykdom noe som foregår utenfra, i motsetning til å styrke egen helse og se på hva som gir livskvalitet – som er mer arbeid innenfra?

    Deler innlegget på Facebook-siden min!

    Svar
  4. Stella

    Kjenner meg sååå igjen! 45 år med sykdom og ennå ikke frisk. Er sååå lei og sååå sliten! Av smerter, stivhet og dødelig tretthet. Men mest av mangel på forståelse og støtte … Livet er det mest urettferdige som finnes!

    Svar
    1. Steven

      Deilig bilde som gir meg en tolkning av lykke, fred, kje6rlighet og lek…Se5 bra syodkm er over og godt med felleskap med sf8strene igjen.Spennende hva du skal da… Kos deg! 😉

      Svar
  5. Cathrine / ~SerendipityCat~

    Dette er et viktig tema synes jeg, fint at du skriver om det!
    Jeg synes at vi skal prøve å unngå et språk og holdninger om at man «vinner» eller «taper» mot sykdom. For mange som har en tøff runde med sykdom, ofte langvarig, kan det jo helt ta fra en motet om man til stadighet skal føle seg som en «taper». Er det sånn vi vil ha det?

    I fjor lærte jeg ordet «helserasisme»: «De mest skremmende folka jeg vet om, sier han, er de som dømmer andre etter sine egne styrker. Det er første skritt på veien til å skape en underklasse, ei gruppe mennesker vi kan peke og si, se, der er de som skiller seg ut, de som ikke gjør som oss. Det blir helserasisme, det vet du. Det er sånt man blir sjuk av. Det er ikke mye kos.»
    http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1015/thread243084/#post_243084

    Svar
  6. Anna-Lena

    Vi kan ikke kontrollere hele livet,men vi liker illusjonen av kontroll. Liker heller ikke ord som kriget mot sykdommen. Når vi kriger med vår sykdom, kriger vi mot oss selv, og da gjør vi livet MYE tyngre! Det passer mere med forsoning og å bygge opp allmenntilstandet. Vi arbeider med å styrke oss på forskjellige måter hvis vi skal ha det bedre. Hvis vi gjør så godt vi kan, da kan vi ikke gjøre mer!
    Jeg er helt enig med deg om de helseråd som myndighetene gir. De seneste 10-15 årene har mye blitt snudd på hodet, når vi snakker om kostråd! Det blir veldig ille å legge alt ansvar på syke folk når ikke fagfolkene har alle svarene. Vi får et kallt samfunn hvis vi tier stille om de her fordommene og holdningene.

    Svar
  7. Frode

    Jeg er helt enig med Anna i hennes innlegg. Jeg deler en dyp skepsis til de som vil forsøke å gjøre dårlig helse til et spørsmål om egne valg alene. Dette kan skape mye skyld og skam som bare gjør situasjonen enda verre. Ikke bare må man kjempe (unnskyld bruken av ordet «kjempe»!) mot selve sykdommen, NAV, dårlige leger og dårlige venner, man må kjempe mot demoner i sitt indre som ønsker å velte syndebyrden over på seg selv. Kan dette være et gufs fra en pietistisk protestantisme?

    Spørsmålet henger nært sammen med spørsmålet om mennesket har en fri vilje, og isåfall hvor stor denne frie viljen eventuelt er. Jo større den frie viljen defineres, desto større er vel potensialet for skyld og skam? Likevel – så tror jeg ikke vi er bare hjelpeløse marionetter som passivt må ta i mot det som skjer, det skjer. Til en viss grad er det sant at personlig adferd øker eller senker risiko for sykdom. Det er nok å nevne røyking som et klassisk eksempel.

    Det handler vel om hvordan man ser på seg selv og det å være menneske. Jeg tror på en sunn balanse mellom å gjøre det vi kan med vår personlige verktøykasse, jfr Annas innlegg, og å innse at det er svært mye i tilværelsen vi rett og slett ikke har kontroll på. I denne balansen lever vi livene våre, mellom himmel og jord. Før vi igjen blir til støv.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *