Rehabiliteringsvalget

Helsevalgkampen har pågått lenge allerede, kriseoppslagene er mange og valgflesket daler tungt.

Åtte politikere fikk plass på en ganske så trang scene, og det utløp bare små tendenser til vennskapelig håndgemeng, da statsekretær Kjell Erik Øie ba KRFs Laila Dåvøy om å skjerpe seg...

Åtte politikere fikk plass på en ganske så trang scene på Litteraturhuset i går. Romtempereaturen steg opp mot 30 grader, og det utløp bare små tendenser til vennskapelig håndgemeng, da statsekretær Kjell Erik Øie ba KRFs Laila Dåvøy om å «ta seg sammen». Dåvøy var forøvrig den som viste sterkest forståelse for og interesse rundt rehabiliteringspørsmålet.

I går fikk jeg mulighet til å delta på FFOs valgkampdebatt om rehabilitering på Litteraturhuset. Det var svært interessant og litt frustrerende. Interessant fordi kunnskapsnivået blant politikerne var ganske lavt, (men statistikk hadde de god greie på!) frustrerende fordi alle var enige i at noe må gjøres, men det har de tydeligvis vært lenge, uten at noen har gjort noe.

Definisjon av habilitering og rehabilitering

Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.

– Kilde: Forskrift om habilitering og rehabilitering

Rehabilitering er et mye brukt begrep men et lite prioritert helseområde. Selv om alle er enige i at rehabilitering er viktig for at folk med kroniske lidelser skal kunne stå i jobb og ha god livskvalitet finnes det ingen forpliktende planer eller strategier for rehabilitering. Status i dag er at ingen i helsetjenesten egentlig har ansvar og folk som ikke har usedvanlig kunnskapsrike og dyktige fastleger med god tid faller mellom stolene. Det er lett å kutte i tilbud fordi det er folk med kroniske sykdommer som blir skadelidende. Det er ingen som «blør eller dør» hvis de ikke får rehabilitering, de får «bare» dårlig livskvalitet og kan ikke jobbe eller fungere godt i hverdagen.

Debattlederen Johan Wilskow (tidligere programleder for debattprogrammet Sytten tretti på P4) var svært dyktig og skar gjennom ullpratet og krevde forpliktende svar. Midt i debatten intervjuet Wilskow en mann som mistet 75% av synet etter en uvanlig og hissig øyesykdom. Han hadde gått ett helt år uten noe som helst oppfølging etter at han mistet synet, og det var en tilfeldighet at han ble kontaktet av pasientforeningen Blindeforbundet og gjennom dem tilbudt plass på Hurdalsenteret, for et rehabiliteringsopphold som han sa var hele forskjellen på «være eller ikke være».

Alle politikerne ble like forbauset over hvor tilfeldig rehabiliteringstilbudet er i Norge i dag.

Merkelig nok ble alle typer rehabilitering utelatt da samhandlingsreformen ble innført i fjor. En kvinne i salen med muskelsykdom kunne fortelle at hun hadde ventet i tre år på fysioterapi i sin kommune. Kommunen prioriterer pasienter som trenger fysioterapi etter sykehusopphold, og slik finansieringsmodellen er etter samhandlingsreformen så slipper de unna med det, uten sanksjoner.

I fjor høst forsøkte regjeringen å kutte tilskudd til behandlingsreiser i utlandet, et tilbud som har vist seg i grundige evalueringer å ha svært stor virkning for at mennesker med muskel- og skjelettsykdom skal kunne stå i jobb og fungere godt med mindre medisinsk behandling. 25 millioner ville de spare på å kutte tilbudet, heldigvis tok Revmatikerforbundet opp kampen og drev omfattende lobbyvirksomhet slik at forslaget ble stanset. Under debatten i går innrømmet regjeringspartiene at forslaget om å kutte tilskudd til behandlingsreiser var «en tabbe».

Samtlige partier i går var enige i at en styrking av de statlige behandlingsreisene må til, bare AP tok et lite forbehold med tanke på hva en pågående evaluering kommer frem til. Det var også stor enighet om innføring av såkalt «fritt rehabiliteringsvalg», og de fleste partiene har vedtatt det i sine partiprogrammer.

Rehabilitering er utrolig viktig for oss som lever med langvarig sykdom eller skade etter ulykker. Jeg er veldig glad for at sterke pasientorganisasjoner som FFO, Revmatikerforbundet og Blindeforbundet har løftet dette temaet i valgkampen for å belyse behovet og samfunnsnytten ved gode rehabiliteringstilbud. Gang på gang viser det seg at svært viktige helse- og velferdstilbud kuttes villig vekk når vi ikke har ivrige vaktbikkjer som passer på og konfronterer politikerne. Behandlingstilbud jeg tok for gitt da jeg var ung og nydiagnostisert kroniker på nittitallet, er borte nå. Varmtvannsbasseng står tomme, fysioterapibehanding er dyrt og for mange ikke tilgjengelig.

Konklusjonen min blir at det dessverre er liten forståelse for og interesse rundt rehabilitering og behandling for kronisk syke. Hvis vi slutter å stå på krava forsvinner tilbudene raskt. Det er viktig at vi som dette gjelder er medlemmer av pasientforeninger som arbeider politisk, for å sørge for at vaktbikkjene fortsatt finnes. Er du syk og ikke medlem i en organisasjon, blir du usynlig der avgjørelsene skal tas – men: Sammen er vi sterkere!

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook0Tweet about this on Twitter0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *