På liv og død

spring-summer-autumn-winter

Jeg tror at sorg og glede eksisterer på samme skala. At det å ha opplevd dyp sorg og sterk smerte, øker mengden glede og nytelse man kan oppleve, som om det er en følelsesmessig muskel som har trent seg opp i begge ender. Det er slik jeg har opplevd det – etter ulykkene og krisene jeg har vært gjennom i forbindelse med helseproblemene mine – at alle smerten og sorgen på noe vis har åpnet meg for å kunne kjenne sterkere positive følelser, også over relativt små eller enkle ting.

Aldri noensinne har spennet mellom glede og sorg vært så sterk som i år, 2013.

Dere som har fulgt bloggen her vet at livet min stoppet fullstendig opp i fjor sommer, ti dager før jeg skulle gifte meg, da min elskede, spreke Mamma ble diagnostisert med spiserørskreft. Og tross fantastisk god behandling og all innsats og vilje, utviklet og spredde sykdommen seg raskt, og Mamma døde den 19 februar.

Jeg savner henne så utrolig.

Samtidig som jeg fulgte Mamma på dødsleiet forberedte jeg og Samuel oss på en annen stor livsendring. Vi flyttet fra Gøteborg til Oslo den 1 Februar, og begge begynte i nye jobber, han innen IT, og jeg med et to-årig oppdrag som innleid prosjektleder for syktAKTIV, prosjektet jeg selv har utviklet sammen med Norsk Revmatikerforbund.

Og midt i alt dette ble jeg gravid.

Hva skal man si…? Det er jo nesten bare surrealistisk!!

At alt skjedde samtidig (virkelig – innen samme måned!!!) betød at jeg måtte fortelle om graviditeten til de nærmeste ganske tidlig. Både flyttesjau og å følge Mamma gjennom kreften krevde utrolig mye fysisk og psykisk – og jeg måtte sette strengere grenser enn vanlig når jeg hadde et lite babyfrø som vokste i magen. Jeg delte nyheten med Mamma først – da hun lå på palliativ avdeling på sykehuset og kreften hadde spredd seg flere steder. Det var så uvirkelig at friske, sprudlende Mamma var blitt så syk – samtidig håpet vi fortsatt på et mirakel, at noe skulle kunne snu kreften, eller iallefall bremse den så hun kunne leve noen år til. Og om alt gikk bra at hun ville treffe og bli kjent med det lille barnet i magen.

Jeg var da gravid i 6 uke, alt for tidlig til å ta noe for gitt eller planlegge babyklær, den lille spiren var 4 mm lang og hjertet hadde begynt å slå! Det var da vi begynte å kalle babyen Mikro – fordi den var så mikroskopisk liten, men allerede en del av familien.

Bare tre dager før hun døde, satt jeg sammen med Mamma i sengen hennes og hun telte hvor mange måneder hun måtte klare seg hvis hun skulle få treffe Mikro. Hun virket så sikker på at hun kunne klare seg over sommeren. Men slik ble det altså ikke.

Jeg tok meg gjennom våren på en eller annen måte, og Mikro vokste. Det hjalp fantastisk å komme i gang med nytt og spennende jobbprosjekt, på en veldig forståelsesfull arbeidsplass som legger til rette for full fleksibilitet og helse som svinger. Jeg er fortsatt selvstendig – jeg driver mitt eget firma og kan styre arbeidet mitt som jeg vil.

Etter alt annet som har skjedd tør jeg ikke ta noenting for gitt, men nå er jeg faktisk i 39 uke – bare to uker igjen til termin! Og det lille frøet i magen har blitt en stor baby på over tre kilo, som sparker og spreller og visstnok er klar for å komme ut i verden der en spent Mamma og Pappa venter.

Gjennom hele svangerskapet har jeg vært i overraskende god form, noe som er relativt vanlig for revmatikere, men ikke noe jeg eller legene mine hadde forventet, gitt at jeg også har en knust og sammenboltet ryggsøyle. Jeg blir fulgt opp av en av Oslos mest erfarne fødselsleger, og på siste kontroll innrømmet han at dette gikk bedre enn han hadde trodd. Han sa at han tror jeg har god mestringsevne, og er vant til å jobbe med min egen kropp og helse på en konstruktiv måte – og det kan nok stemme 🙂

Jeg har ikke villet blogge om babyen og graviditeten – rett og slett fordi jeg ikke helt tør å tro det er sant. Men nå som det har gått så bra så langt, jeg står her og pakker sykehusbaggen  og kjenner hvordan kroppen forbereder seg på fødsel, så er det kanskje på tide å rope et bittelite hurra, for vet dere – jeg tror faktisk dette kommer til å gå bra!

At Mamma ikke får være med på dette er forferdelig trist, men det kjennes som om babyen er en liten lykkepille, som bare gir meg masse positiv energi. Og på en eller annen måte kjennes det jo som Mamma er med, allikevel. Bare ikke sånn vi hadde håpet.

Noe av det som blir spennende nå er hvordan ryggen min håndterer selve fødselen. Jeg har fått en ganske omfattende oppfølgning med flere spesialister koblet inn, og har trent målrettet for å være sterk nok til å klare det. Jeg har veldig lyst til å føde naturlig, og legene tror det er trygt. Dermed blir det en såkalt «prøvefødsel», der fødselen får starte normalt, men hvis kroppen min ikke klarer det har de lavere terskel for å ta keisersnitt.

Det viktigste er jo at jeg er i stand til å være en god Mamma for nurket når det har kommet til verden, ikke akkurat hvordan selve fødselen skjer. Så jeg er egentlig ganske avslappet – føler at Samuel og jeg er godt forberedt, og at vi er i svært gode hender på fødeavdelingen på Ullevål.

Sånn er det nå. På liv og død. Et helt utrolig merkelig år – med så mye sorg, og så mye glede. Håper dere vil tenke på oss i ukene som kommer, og følg gjerne med på min Facebookside, der jeg kommer til å legge ut ett innlegg så snart noe har skjedd 🙂

Vil du dele innlegget?
Share on Facebook81Tweet about this on Twitter0Pin on Pinterest0

7 tanker om “På liv og død

  1. Liv Torhild Emberland

    Kjære Anna :))
    Dette har selvsagt vært et tøft år for deg. Det å miste mamma er ikke noe man ønsker…..det er sårt. Ekstra sårt og vondt må det ha blitt når du på toppen av alt hadde et spire av liv inni deg…og du ville så gjerne at hun skulle kunne leve å bli kjent med nurket deres….. slik ble det dessverre.

    Nå er det 2 uker igjen før det helt store skjer. Jeg skal innrømme at jeg den senere tid har fulgt ekstra godt med på FB i tilfelle det skulle ha skjedd noe….. gleder meg til den store nyheten kommer! :)))

    Ønsker deg masse lykke til med fødselen. Håper det går kjempefint!
    Og jeg er så glad for at formen din har vært så god under svangerskapet, slik at du møter nurket opplagt og i god sterk form!

    LYKKE TIL ANNA <3
    klem <3

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Tusen takk for gode ord og tanker Liv Torhild!
      Ja den siste tiden har jeg bare holdt meg fast i hverdagen og gjort det beste jeg kan for å henge med 🙂 Å miste Mamma er bare forferdelig – det kjennes så feil at hun ikke er her, men det føles som om graviditeten har beskyttet meg for den verste sorgen. Kanskje det betyr at det blir desto tøffere senere – men i så fall vil jeg ikke ta sorgene på forskudd. Alt er bra med Mikro i magen – det er det viktigste!!
      Men: Lover Facebook-oppdatering altså 🙂
      Klem til deg <3

      Svar
  2. Lene Tingberg

    Fyttirakkern, for en berg og dalbane du må ha hatt i år! Og bare vent til Mikro er her…! Verre blir det! =D
    Jeg tror jammen du må være den tøffeste jenta jeg vet om!
    Jeg håper fødselen blir som du håper og at dere alle tre kommer igjennom med rygg og nerver i behold.
    HIlsen Lene

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Berg og dalbane er en bra beskrivelse Lene… da jeg var i første trimester – etter dødsleiet og i ukene rundt begravelsen, bare lå jeg i soffaen med en god bok og hold meg fast for ikke å dette av verden liksom… Har jo ønsket meg barn i flere år – men villt når alt skjer samtidig :-S

      Svar
  3. Jenny Gullquist

    Ååååh, nu gråter jag. Visst har det varit ett både hemskt och fint år. Tänk vilka kontraster livet erbjuder, en ständig pendling mellan glädje och sorg. Jag tänker mycket på Camilla, drömmer om henne och vet att hon har det bra där hon är nu. Samtidigt vet jag att lille Mikro är ett lyckopiller utav denna värld! Ser så mycket fram emot att få träffa er alla tre när den väl kommit ut. Ta hand om dig nu sista veckorna innan bf, vi andra väntar med spänning och gläds så med er! <3 Många kramar, din Jenny

    Svar
  4. Bente Christin Ovesen

    det er så uendelig trist å miste mammaen sin, men vær sikker på at hun er med deg. 7 år etter at mamma døde kan jeg enda innimellom kjenne parfymen hennes, Da tenker jeg at hun er med meg . Hei mamma sier jeg ut i luften 🙂
    Lykke til med Mikro, et lite under <3

    Svar
  5. Tilbaketråkk: På liv og død – del 2 | diagnostisert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *