Bakgrunn

I Norge har vi en arbeidsstokk på ca 2,5 millioner mennesker, og vi har over 300.000 uføretrygdede. Jeg er en av de minst 78.000 uføre som VIL jobbe, men som ikke får muligheten. Hindrene er manglende behandling og prioritering i helsevesenet, dårlige ordninger i NAV og langtids-pasientifisering i både helse- og trygdevesenet.

I et samfunnsøkonomisk perspektiv er jeg oppriktig bekymret for den norske velferdsstaten. Dette er ikke holdbart; helse- og trygdevesenets holdninger til langtidssyke må endres for å få til en forandring.

Dette er bakgrunnen for Prosjekt FRYD – som jeg startet opp da jeg studerte kreativ prosjektledelse på Galaxen Creative i Arvika. Jeg ville bruke mine erfaringer som profesjonell pasient for å bidra til positiv endring av det norske helse- og trygdevesenet slik at flere kronikere som meg kan få muligheten til å delta både i jobb og samfunnsliv. Prosjekt FRYD innefatter en bok, en blogg og en foredragsserie.

Boken ble gitt ut i 2010, «Kronisk» er liksom min CV fra helsevesenet, historien som er bakgrunnen min for å mene noe som helst om sykdom og helse. Der har jeg delt mine erfaringer fra det norske helse- og trygdevesenet – og om å komme på beina mot alle odds.

Bloggen diagnostisert.no startet jeg i desember i 2010, med prosjektmidler fra Fritt Ord.

Foredrag har jeg holdt både her og der, blant annet for Ledersamlingen for Pasientsikkerhetskampanjen og Kvalitetssatsingen i Helse Vest, på dagskonferansen for Muskel- skjelettiåret og i forskjellige pasientorganisasjoner.

Høsten 2010  bidro jeg til å utvikle Sykt Aktiv - en nordisk konferanse om arbeid og helse, der jeg var konferansier og holdt foredraget «Syke Samtaler» sammen med lege og blogger Maria Gjerpe.

Jeg holder gjerne foredrag på din arbeidsplass eller for din organisasjon eller skole. Temaene jeg prater om er blant annet kommunikasjon bruker/behandler, ansvar for egen helse, livskvalitet med kronisk sykdom og utfordringer med å leve med usynlig funksjonshemming. Humor er mitt viktigste verktøy når jeg prater om sykdom, jeg bruker bilder og historier som engasjerer.

Nå har jeg videreutviklet Sykt Aktiv prosjektet i samarbeide med Norsk Reumatikerforbund og vi har fått midler fra Extrastiftelsen til å arrangere en serie webinarer og utvikle et mestringskurs for folk med kronisk sykdom som ønsker å ha et aktivt liv.

Den neste boka mi, Prosjekt FRISK kommer ut på Akademika forlag vinteren 2013-2014. Jeg bor i Oslo med min fantastiske mann Samuel.

Ta kontakt på twitter eller telefon 92416361.

Med friske hilsner fra Anna, også kjent som @annatw

 

9 tanker om “Bakgrunn

  1. Hege Wallem

    Hei,

    jeg leste innlegget ditt på Aftenposten i dag. Jeg beundrer innsatsen din og ønsker deg lykke til videre i prosessen med å få tilrettelagt for et arbeidsliv som kan fungere for deg.
    Mitt motto er at det man alltid må gjøre det beste ut av situasjonen, og det er du et utrolig godt eksempel på!
    Beste hilsener fra Hege ;-)

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Takk Hege!! Jeg vil ihvertfall bidra i debatten og løfte andre perspektiver enn det som herjer mest i kommentarfeltene for tiden. :)

      Svar
  2. Åshild Fitje

    I dag kom jeg over denne fantastisk spennende bloggen, via ditt brilliante leserinnlegg i Aftenposten. Jeg ser fram til å lese meg igjennom denne bloggen. Det var også min tanke å søke Fritt Ord midler til blogging, men som langvarig syk og lungetransplantert med et kronglete forløp fram mot et friskere liv, kunne jeg ikke forplikte meg på skriving pga veldig varierede form. Jeg har 40 års erfaring i helsevesenet og kjenner derigjennom og via jobb mange hundre medpasienter/medmennesker og har solid kunnskap om hvordan «systemet» fungerer og ikke fungerer. Det blir derfor spennende å lese dine refleksjoner. Takk for at du skriver!

    Mvh
    Åshild Fitje
    http://spor-afi.blogspot.com/

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Hei Åshild og velkommen til bloggen! Takk skal DU ha for det du skriver – veldig oppklarende innlegg om særfradraget synes jeg, har lett etter det. Jeg har jo også svingende form dessverre, min RA har blitt verre det siste året, men jeg kan ikke la være å skrive om dette som jeg brenner for allikevel da vet du. Vi holder kontakten :)

      Svar
  3. Elisabeth Barclay

    Hei.
    Leste denne forespørselen og tenker at jeg uansett sender noen ord. Jeg er en dame på 63 år som de siste 12 år har levd i ett smerteinferno. min sykehistorie er nok komplisert; jeg har sterk benskjørhet som ikke responderer på noen behandling som er gitt, jeg lever med kjeveleddsdysplasi, har hatt en mislykket operasjon for 3 år siden, har en nakkskade og har utviklet lavgradig akromegali grunnet adenomer på hypofysen. I tillegg har jeg vært operert for tumor ved hjernestammen, godartet, ingen skader etter det. Ja , når jeg skriver dette, så er jeg nesten overrrasket selv over at jeg holder ut. Skoliose er utviklet pga benskjørheten og akromegalien.
    Å leve med kroniske sykdommer er ett kapittel for seg. Å leve med sterke ofte invalidiserende smerter frarøver en livskvalitet på mange plan. Jeg gikk fra å være en oppegående 4 barns mor, til en forkrøplet gråtende bylt på en sofa som bare ønsket å få dø fort. Det er grusomt at voksne barn opplever meg slik. Disse sykdommer slo ut like etter yngste barn hadde fylt 17. Heldigvis.
    Mine smerter ble overhodet ikke tatt på alvor de første 5-6 år. Jeg ble håndtert som nærmest hypokonder, ble forsøkt dopet med lykkepiller og anti-depressiva. Ingen tenkte på å få meg i rtg for det ene eller det andre.
    Etter hvert som noen funn ble gjort, fikk jeg noen former for smertelindring, i form av paracet, paralgin forte o. l. Jeg reagerer allergisk på sterkere stoffer, har vært pas på smerteklinikken, de forsøker å hjelpe, men har vel nærmest gitt opp.
    Årene uten noen form for hjelp knakk meg helt psykisk.
    Vet ikke om jeg er noen «kandidat» for ditt prosjekt. Men jeg vet at mange sliter med inavlidiserende smerter som tapper en helt for krefter. Alle gjøremål må beregnes ut fra dagsformen, sosialt liv er pulverisert, selvsagt har jeg og blitt uførepensjonist.
    Kroniske smerter synes ikke. Det tas ikke nok på alvor av mange både fagfolk og andre. f. eks har jeg ventet i månedsvis på at en ergoterapeut skulle komme hjem til meg så jeg kan få råd til hva slags madrass, pute osv jeg bør ha for rygg og hele elendigheten. det kommer bare aldri noen..! Jeg har ringt og «mast», men får høre at det er så store ventelister.
    Kan det være så mange som har det værre enn meg?
    Jeg ser fram til en natt uten å våkne annen hver time av ryggsmerter f. eks. Man blir utmattet og oppgitt.
    Jaja, nok klaging. egentlig burde jeg ha medlemsskap i de fleste foreninger; nakkeskadde, kjeveskadde, ryggforening , osteoperoseforeningen etc. Men det har jeg faktisk ikke råd til.
    «Gode dager» kommer en gang iblandt, men det jeg ser på som en «god dag» er nok rene h…..for en frisk person.
    Håper du fikk noe fornuftig ut av dette.
    Vennlig hilsen Elisabeth.

    Svar
  4. Ingrid

    For en flott blogg du skriver! Er selv nyslått ridder av kronikeradelen, og leter etter et fellesskap der jeg kan være syk uten å syte, der sykdom er en del av premissene, men ikke har definisjonsmakten… Jeg vil gjerne uttrykke meg om sykdommen min, men klarer ikke å finne balansen mellom intimitetstyranni og allmenngyldighet. Dette syns jeg du lykkes med, bloggen din er personlig, men allmenn. Den gjør meg glad – vi er flere som strever med de samme tingene, og jammen er det ikke noen blant oss som klarer å uttrykke seg på vegne av oss alle… Takk :-)

    Svar
    1. AnnaTW Innleggsforfatter

      Tusen takk for gode ord Ingrid! De varmet meg midt i høstmørket :-) Hihi, «Nyslått ridder av kronikeradelen» var en veldig fin måte å si det på!! Livet blir anderledes som ridder av kronikeradelen, og det har tatt meg tid å forstå at forandringene er både på godt og vondt. Jeg tar ikke ting for gitt på samme måten som før. Mer refleksjon, mer empati, mer glede i de små tingene… tror det er deler av mitt våpenskjold som ridder!
      Ja jeg er syk og må tilpasse livet men jeg har fått en helt ny dimensjon også. En som ikke kan kjøpes for tid eller penger. Håper du også finner ditt våpenskjold – og velkommen til å dele tanker og erfaringer her på diagnostisert.no bloggen!

      Svar
  5. Helen

    Så kronikk i Aftenposten.

    Jeg (66) startet å lide av smerter i 1984. Jeg husker det ennå hvor jeg var, det kom først i høyre side. Etter hvert merket jeg andre plager, hodepine, muskelsmerter, siden ble jeg skikkelig syk, så dype depresjoner og jeg faktisk startet å planlegge og ta mitt eget liv. Jeg hadde/ har ingen tillit til «helsevesenet,» det var ikke en tanke å oppsøke dem, vet ikke hvem min fastlege er. Det har vært to legestreiker verden, og dødsfrekvens stupte.
    Jeg gikk til en serie alternative behandlere, men det var ingen permanent lindring, bare kortvarig. I min dypeste fortvilese startet jeg å be til Gud, jeg hadde alltid en latent tro. Det gav meg faktisk både lindring, og en livsgnist. På internett var det som om nyttig selvhjelp metoder bare kom til meg, som jeg testet ut. For å gjøre en lang historie kort, jeg tok informasjonen og satte den sammen til min egen metode. Jeg er kvitt smertene, men bedre – jeg føler som en ovelykkelig tenråring, som om jeg har en sann evig kilde av livskraft og kjærlighet.

    I korthet er smerter negativ statisk energi, og de har sin årsak i angst, frykt og underbevisst programmering, som er vanskelig å endre med vilje. Med andre ord destruktive emosjonelle og mentale vaner. De første driver de andre, så en ond sirkel. Jeg har snakket med flere om min erfaring, og møter bare skepsis, men det finnes mange miljøer på internett, som vet hva jeg snakker om, og hos mange av dem har jeg funnet tips og viktig informasjon.

    En trenger ikke lese en masse bøker, det finnes en rekke vidoer på nettet. Jeg kunne gi mange referanser, men jeg skal nøye meg med disse. Donna Eden, hun var selv helt paralysert, som ung kvinne, og utviklet sin egen metode. Så Lester Levonson, atomfysiker og ingeniør på 50tallet, som ble gitt opp av legene, sendt hjem for å dø. Han startet å tenke på dødsleiet, og endelig Joe Dispenza, fordi han har forsket på «cases» som meg selv, hvorfor vi har klart å helbrede seg selv, og utløse kroppens egen helsevesen. Jeg vil også vise til forskningen til HearthMath, som tilbyr ett genialt instrument, som kan kobles opp til computeren, og gi en feedback.

    Min egen metode. Jeg gjør alle øvelsene til Donna Eden, en kan gjøre dem sittende, samt «tapping» (disse får energiene i kroppene til å flyte fritt). Så setter jeg meg i godstolen lytter jeg til «binural beats» (google det), som bringer hjerne frekvensene ned mot 4 Hz, dette trenger en bare i begynnelsen. Bare det lindrer smerten, men det bringer deg en tilstand hvor du kan reprogarmmere underbevisstheten med tanken, med affirmasjon og bønn om en vil. Så bringe oppmerksomheten til Hjertet, her kan jeg vise Hearthmath. Denne damen har skikkelig peiling: http://www.metaphysics-for-life.com/

    Det som kreves er en eller flere person som selv setter seg inn i dette, og begynner å praktisere. Det fantastiske var at jeg merket nesten umiddelbar bedring, som gav både enstusiasme og mer livsgnist. Nok til å lage min egen daglige rutine. Det gav meg pågangsmot til å fortsette og studere, ja det fortsetter, det har blitt min store interesse. Viktig, en må overkomme all skepsis, erstatte den med å faktisk teste ut ting selv, selv om det høres sprøtt ut. En bli som en pragmatisk ingeniør, som finner ut hva som funker, og må tro at du kan helbrede deg selv.

    Min kristne tro har bare blitt styrket, fordi jeg leser Biblen på helt annen måte, det disse forskerne har funnet ut er beskrevet på hver side. Det drier seg om at du blir mentalt, emosjonelet og fysisk gjennomsyret av kjærlighet, som transformerer, frykten, angsten og smerten. Du blir gjennfødt, selv om en ikke trenger å bli religiøs, men for meg har det blitt en ekstra kraft. Jeg kan bare fortelle min historiem om ingen tror meg, spiller det ingen rolle. Om jeg merker den minste mentale, emosjonelle eller fysiske smerte, vet jeg hva jeg gjør, men jeg starter dagen med mitt program. Jeg har ikke lagt vekt på kost, annet at jeg spiser fisk, kjøtt, grønnsaker, og ikke prossessert mat av noe slag. Jeg har aldri røyket, og selv da jeg var syk var helt måtehold med alkohol. Jeg tok aldri medisiner, annet hodepinetabeletter, det klarte jeg å slutte med ved å dikke godt med vann om morningen. nå er de helt bort. Håper dette er nyttig, hvis du vil teste det ut selv. Jeg bor ikke i Norge, men har du spørsmål, send meg gjerne en e-post..

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>