Om diagnoser

Tanker om diagnoser i prosaform:

——

Hvorfor kjentes det så lettende å få en diagnose? Selv når den kom i en bisetning fra en tilfeldig fysioterapeut og ikke fra én av spesialistene som hadde fulgt meg i flere år? Hvorfor ble jeg fylt med både gru og lettelse og kjente en dyp aksept og avslapning bare fordi han hadde satte den merkelappen på min helsehistorie? Jeg var en kronisk smertepasient.

Kanskje det er slik at smerten blir mindre skremmende når den får et navn, et ansikt, en merkelapp? Kanskje det blir lettere å akseptere sine begrensninger og utfordringer når det er del av en akseptert kategori med definerte helseproblemer?

Senere har jeg møtt mange mennesker som har veldig alvorlige helseproblemer, men ikke fått noen ordentlig diagnose. Jeg kan forestille meg hvor opprivende det må være. For så lenge det som plager deg, ikke har et navn og ikke er definert, kan det jo egentlig være hva som helst! Da er det også en mulighet for at sykdommen eller smerten er en integrert del av deg selv. Det kan være kreft, det kan være en grufull ny navnløs infeksjon som spiser deg opp innenfra, eller kanskje det ikke er noen fremmed angripende bakterie, men en indre selvskading, forårsaket av smerte i ditt eget sinn som du aldri har sluppet ut. Er det du som er syk, og som skaper smerten? Eller har sykdommen kommet utenfra og angrepet deg?

Selve handlingen å definere noe har jo som effekt at den avsondrer det definerte fra helheten. Setter det på en egen hylle, holder det fra det andre, som her – det friske.

Når sykdommen din har en tydelig diagnose, er det lettere å identifisere deg selv uavhengig av den.

Og slik ble det at jeg endelig kunne finne fred med mine egne helseproblemer. Jeg hadde revmatoid artritt, en feiloperert kompresjonsfraktur i ryggen og nå også en whiplash. Men først og fremst var jeg kronisk smertepasient.

– utdrag fra boka mi Kronisk (Unipub 2010)

—-

3 tanker om “Om diagnoser

  1. Bente

    Jeg tenker at det også har med følelse av aksept å gjøre. Jeg gikk lenge og mente jeg var syk. Insisterte på at noe var galt. Da diagnose ms endelig kom. Følte jeg lettelse. Og aksept. Jeg hadde ikke diktet. jeg var ingen syter. Jeg er Ms-rammet.
    Takk for fin blogg!

    Svar
  2. Bjørn

    I 10 år hadde jeg høyt sykefravær, da arbeidsgiver (ny sjef) konfronterte meg med 10års sykefravær etter 16år med bare positive tilbakemeldinger på alt mitt arbeid ble dette en ekstra belastning og jeg ble sykere (høyt blodtrykk / stress) og mer smerter. Tryglet med legen å sjekke dette nærmere da jeg følte noe var skikkelig galt endte opp med at jeg forlot fastlege ordningen og gikk privat. Der ble jeg umiddelbart tatt på alvor og sendt til MR og deretter til Nevrolog med resultatet Post Traumatic Syringiomyelia & Syringiobulbi G95.0 som resultat av kompresjons fraktur i ryggen som var gammelt og jeg ikke viste om samt flere prolapser, gamle prolapser, spondylose og artritt, slitasjer m.m.

    Arbeidsgiver tok ikke noe hensyn til dette (IA bedrift) er i dag 100% ufør og blir gradvis verre med smerter og begrensninger på hva jeg fysisk og etter hvert psykisk kan gjøre.

    Bjørn

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *