diagnostisert

Utgang - skilt i sykehuskorridor. Aker Sykehus 2010, bilde av Anna Tostrup Worsley

Tenk deg en lidelse som rammer 30% av den norske befolkning – en lidelse som er den hyppigste årsaken til legebesøk og sykemeldinger, og står bak 50% av alle nye uføretrygdytelser. Selv om den samfunnsøkonomiske kostnaden er skyhøy, og et stort antall enkeltindivider, familier og arbeidsplasser rammes hardt, behandles pasientene tilfeldig, inkonsekvent og ukoordinert. De få tilbud som finnes kuttes eller legges ned på grunn av innsparinger fra helseforetakenes side, og pasientene sendes rundt i evige spiraler av ventelister for å få hjelp på de få stedene som finnes. Mange som rammes av lidelsen lever med den i mer enn 10 år før de får komme til spesialisert behandling og mens de venter blir lidelsen bare verre og de havner utenfor arbeidslivet. 

Hadde denne lidelsen hatt et kjent navn ville dette vært en skandale av hoderullende omfang, men slik er det ikke. Jeg prater nemlig om kronisk smerte, en lidelse som stort sett er usynlig i helsedebatten.

Kanskje det er fordi vi som lever med det ikke først og fremst definerer oss som smertepasienter. Smerten oppleves som en del av et annet helseproblem. Den er et symptom som ofte overskygger alle de andre, den utløsende årsaken til at vi ikke fungerer fullt ut i hverdagen, men først og fremst et symptom, har vi trodd. Men nyere smerteforskning viser at ubehandlede smerter over tid forandrer nervesystemet på en måte som intensiverer smerten, og gjør den konstant, selv om den utløsende årsaken er borte. Smerte som ikke behandles tidlig, blir dermed kronisk og øker i styrke. Med nye biologisk forståelse av smertemekanismer og hvordan disse endres, er det ingen tvil at kronisk smerte er en lidelse i sin egen rett. En lidelse som rammer svært mange og er utløsende årsak til 54% av nye uføreytelser.

Kroniske smertepasienter er fordelt over mange ulike diagnosegrupper. Den opprinnelige smertetilstanden kan være utløst av en ulykkeskade, en muskel- og skjelettlidelse som for eksempel revmatisme eller fibromyalgi, eller det kan dreie seg om CRPS eller ferdigbehandlet kreft. Årsakene varierer, men tilstanden er sort sett den samme. Smerter som øker i omfang og intensitet, som fører til søvnløshet, tap av arbeidsevne, tap av livskvalitet, og ofte depresjon. Det kan ramme hvem som helst og når som helst.

For et års tid siden ble jeg kjent med et fyrverkeri av en jente, en av de mange hundre tusen  nordmenn som lever med sterke kroniske smerter. Marion var 28 da hun falt og brakk kragebeinet. Skaden burde vært ukomplisert men behøvde et kirurgisk inngrep, og operasjonen førte til langvarig smerte som ble diagnostisert som CRPS, Komplekst Regionalt Smertesyndrom. Marion er en av de 5-10% uheldige som får varige smerter etter et kirurgisk inngrep. Etter kort tid var hun ute av stand til å fungere i arbeid og hverdag, med lite håp om å noensinne få smertefrihet eller effektiv smertelindring. I denne korte filmen forteller Marion om livet med kronisk smerte.

Det eneste behandlingstilbudet pasienter som Marion har hatt, er det som tilbys ved de tverrfaglige smerteklinikkene, som med mye hardt arbeide av en liten gruppe ildsjeler, de fleste leger med anestesispesialisering, er blitt bygget opp i ulike deler av landet de siste 20 årene. Smerteklinikkene er overbelastet, underbemannet og har ingen trygg langsiktig finansiering. De siste årene har helseforetakene kuttet ned på årsverk ved smerteklinikkene, og framtiden for behandlingstilbudet er svært usikkert. Med en høyst kreativ tolking av Pasientrettighetsloven har helseforetakene funnet ut at de til og med kan legge ned sine smerteklinikker – for “når tilbudet ikke finnes, behøver vi ikke tilby det!” Det enkelte sykehuset sparer litt penger – og kan fokusere på mer innbringende akutte behandlingstilbud, mens pasientene selv, deres arbeidsgivere og NAV må betale sluttprisen, som blir langt, langt høyere.

Flere politikere har sett denne merkelige skjevfordelingen og har forsøkt å legge føringer som skal legge til rette for bedre behandling. Ifølge oppdragsdokumenter fra Helse- og Omsorgsdepartementet har tilbudet til kroniske smertepasienter vært omtalt som et “satsningsområde” i flere år, uten at vi ser noen konsekvenser av dette.

Den usikre finaniseringen av smerteklinikkene har ført til en usikker framtid både for helsearbeidere og pasienter. At smertebehandling fortsatt ikke er en egen spesialisering (noe det jobbes med å forandre, men sånt tar tid) fører til dårlig rekruttering. Når de skal velge retning i sine karrierer er det ikke rart at unge leger og sykepleiere helst velger et annet arbeidsfelt – ett der de ikke konstant er truet av nedleggelse og samtidig overøst med desperate pasienter som ikke får hjelp noe annet sted.

På grunn av politisk vingling og dårlige prioriteringer står vi snart ovenfor en svært alvorlig situasjon, der mangel på kompetanse fører til at behandlingstilbudet blir enda dårligere, noe som kan ta svært mange år å bygge opp igjen. Hvor mange nye pasienter kommer da til å havne utenfor arbeidslivet fordi de ikke får behandling mens smertetilstanden deres kronifiseres?

Jeg er skeptisk til at pynteministeren Jonas Gahr Støre kommer til å gidde å ta tak i dette. Fra hva vi har sett så langt er han en mann av mange ord og lite handling. Men hvis ikke han ser sammenhengen mellom det manglende behandlingstilbudet og de skyhøye samfunnskostnadene, eller enda verre – han ser den og velger å ikke gjøre noe med det – hvem skal gjøre det da?

Fagre løfter og gode ønsker har absolutt ingen effekt: Det er ikke nok at politikerne krever satsing på behandling av kronisk smerte uten at det følges opp med øremerkede midler.

NB: dette innlegget er dobbeltpublisert som debattinnlegg på Aftenposten.no der er det det mest leste innlegget på Aftenposten Meninger siste døgn!

Dette er det mest leste innlegget på Aftenposten Meninger siste døgn!