1000 deltagere, etpar millioner kroner, 1 blogger, 1 helseminister, 1 alibi-hændis og mange fine ord. Hva får du da? Helsekonferansen!
”Samhandling” Ordet som er på alles lepper. Smilende, selvsikkert. Man skulle nesten tro at det var det nye panacea – mirakelkuren som skal helbrede alt som noensinne har feilet det norske helsevesen. Men hva betyr det egentlig? Hva legger de samhandlingsfrelste byråkrater og helsearbeidere i begrepet?
Jeg vandrer rundt på ”samhandlingstorget” på Helsekonferansen, der smilende verter utkledd som grønnsakshandlere deler ut flyers blant kasser med fristende frukt og grønnsaker. De forkynner samhandlingens glade budskap.
En lingvistisk interessert representant fra Fysioterapiforbundet forklarer at samhandling betyr ”å gjøre noe sammen”. ”A-ha! Så vi skal samarbeide mer?” spør jeg henne, med bare et lite anslag av ironi. Vi avbrytes av en mer skeptisk sykehusleder, som forklarer at samhandling ikke er noe nytt i det hele tatt, det er noe de har jobbet med i mange år, men som først nå 1 Januar 2012 har blitt lovfestet og iverksatt som del av samhandlingsreformen.
Noen tanker fra en profesjonell pasient etter to dagers besøk på Helsekonferansen - årets store happening i helse-Norge
Etter 15-20 foredrag og like mange samtaler med andre konferansedeltagere har jeg fått et bedre bilde av hva som legges i dette populære og noe overbrukte begrepet.
”Vi skal samarbeide med brukeren i sentrum!” sier torgvertene. ”Samhandling betyr samarbeide mellom ulike etater og nivåer i behandlingskjeden” forteller andre. ”Samhandling er det motsatte av fragmentering!” lyder oppsummeringen fra Helse-Vest.
Og det høres unektelig både praktisk og brukervennlig ut.
Som profesjonell pasient (aka Kroniker) med lang fartstid i det norske helsevesen, ser jeg mange muligheter til kvalitetsforbedring og bedre ressursutnyttelse i helsesektoren. Mye kan spares ved flere forebyggingstiltak og lavterskeltilbud nærmere der pasienten bor – det vil si på kommunenivå. De færreste av oss trives på sykehus, og om flere kan behandles nærmere hjemstedet er det bra for alle, ikke bare statskassa.
Fragmenterte tjenester er både økonomisk kostbart og ekstremt tidkrevende. Mange pasienter blir sendt fra spesialist til spesialist i årevis i vente på få behandling, ingen tar ansvar for de som har flere diagnoser eller symptomer som ikke passer inn godt nok i deres fagfelt – herav begrepet ”kasteball”. For sykehusbudsjettene er langsiktig og helhetlig behandling lite innbringende, de får jo stykkprisbetalt, og hvis pasienter som venter på behandling havner utenfor arbeidslivet og dermed blir utgiftsposter i NAVs budsjett, er det ikke Helseforetakenes problem!
Så kanskje samhandlingsreformen vil bety bedre tjenester – og mer langsiktig bruk av ressurser i helsevesenet? Vi kan jo alltid håpe. Men som Anders Grimsmo, professor i Samfunnsmedisin ved NTNU fortalte i sitt innlegg, er holdningene internt ofte svært lite samarbeidsvennlige: ”Dette er ikke ETT sykehus. Det er en samling av avdelinger som ikke snakker sammen og som vil ha det på hvert sitt vis.” siterte han en pleie-og omsorgleder ved et regionalt sykehus.
Hvis de ikke klarer å samarbeide innad på ett sykehus, hvordan skal man klare å samarbeide på kryss og tvers, både regionalt, kommunalt og mellom ulike aktører?
Koordinerte helsetjenester er tanken bak samhandlingsreformen – men kritikerne forteller at det fortsatt er veldig uklart hva reformen fører til i praksis. At pengene overføres til kommunene på en måte som gjør at de kan brukes til nesten hva som helst betyr at det er store sjanser for at midlene brukes til å tette budsjetthull i eksisterende tilbud – ikke til å opprette nye. Med all prat om døgnbetaling, ulike aktører og innkjøpsavtaler, lurer jeg på hvor stor del av reformen som egentlig handler om tilskudd til kommunal privatisering av statlige helsetjenester. Det var et tema som ikke ble nevnt med et ord, og som lyste med sitt fravær.
”Brukersentrering” og ”brukermedvirkning” var også populære ord på Helsekonferansen. Men hva det innebærer i praksis var det ingen som hadde gode svar på. I sitt åpningsinnlegg oppfordret Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen alle å lese den nye folkehelseloven, og sette seg inn i hvilke oppgaver som nå er gitt til kommunene. Hun mente at vi kan få best effekt av reformen hvis folk følger opp og legger press på kommunen for å opprette tjenester de behøver.
Så mens reformen mener godt, er det altså opp til kommunene og de enkelte velgerne/brukerne å arbeide for å få merkbare resultater. Det betyr vel at de som roper høyest får mest, og ressursvake grupper som mangler sterke talspersoner kommer til å havne utenfor, som vanlig.
Liv Arum, generalsekretær i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, brøt gjennom alt skryt og fagre løfter i paneldebatten som avsluttet konferansen. ”Helsevesenet har pratet om brukermedvirkning og brukersentrerte tjenester i 25 år, men vi ser veldig få konkrete resultater” fortalte hun, og la til at behandlingen av kronikerene vil være lakmustesten på om samhandlingsreformen fungerer. Og til tross for alle samhandlingsfrelste framtidsvisjoner, var det allikevel direktør Lars E Hansen i Helsetilsynet som oppsummerte utfordringene best:
”Det er ikke lett å ha pasienten i sentrum hvis en har satt seg der selv”.
—–
Du kan se alle foredragene fra Helsekonferansen her: Video & slides.
Dette innlegget er dobbelpublisert som debattinnlegg på Aftenposten.no
